Det tredje rikets språk?

«Jeg skal vitne til siste slutt!», skriver Victor Klemperer i sin hemmelige dagbok på et tidspunkt der ingenting tydet på at han, som tysk-jødisk språkforsker, ville komme til å overleve nazismens forfølgelser. De omfattende dagbøkene er unike, fordi de fra «innsiden» av Det tredje riket forsøker å beskrive hvordan det er selve språket som har gjort de nazistiske overgrepene mulig. Slik blir disse mer og mer desperate dagboksidene også en advarsel til ettertiden: Undersøk det politiske språket like kritisk som vi gjennomlyser drikkevannet vårt. For som han selv skriver: «Ord kan virke som ørsmå doser arsenikk: De svelges ubemerket, og synes ikke å ha noen virkning, men etter litt tid viser virkningen av giften seg likevel.»

Når fiksjonen er blitt virkelighet, vil kunsten allerede være for sent ute, mener den prisvinnende dramatikeren og regissøren Tore Vagn Lid. Hans møte med Klemperer ble skjellsettende. For ham er dagbøkene som Klemperer skrev fra revolusjonsåret 1918 til sin død i det nye DDR i 1959 et rystende nikk til nåtiden, og – frykter han – til fremtiden.

Slik blir på mange måter denne forestillingen Tore Vagn Lids eget forsøk på selv å være tidlig nok ute i en tid hvor grenser flyttes, fakta bestrides og alternative virkeligheter graver nye politiske elveløp. I samarbeid med blant andre scenograf Kyrre Bjørkås blir både vann og vannsystemer viktige innganger til Victor Klemperers rystende nedtegnelser.