I stedet for teaterprogram: Det tredje rikets språk?

Når jeg nå endelig har satt meg ned for å skrive dette vesle forordet (de gamle teaterprogrammene er jo for lengst faset ut), vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne. Så pass overveldende har denne kunstneriske forskningsprosessen vært. Skal jeg begynne med første gang jeg hørte om Victor Klemperer over tysk radio? Skal jeg begynne med avmakten i møte med det enorme dagbokmaterialet han etterlot seg, eller med forvirringen rundt avhandlingen hans LTI (Det tredje rikets språk) fra 1947. Eller kanskje med selve ideen, åpenbaringen (som slo ned i Bergen i april 2025 etter en lang konseptuell ørkenvandring) om å forsøke å komponere et manuspartitur strukturert etter orkester-partiturets prinsipper, med ulike suite-satser og gjennomgående motiver? Eller skal jeg begynne med egne musikkarrangementer for syngende skuespillere og klaver, med Eva Klemperers (og min egen) Bach-fascinasjon, Victors begeistring for Marlene Diedrichs Blå engel (1932), eller med vannmetaforen og samarbeidet med min gode venn, scenograf Kyrre Bjørkås, om å omsette samspillet mellom språkets og vannets rørsystemer som integrert del av selve scenerommet og videoarbeidet? Eller hva med prøveprosessen; ideen om å la de fire strålende skuespillerne hente inspirasjon fra den klassiske musikkens strykeorkester, og behandle manuspartiturene på samme måte som en strykekvartett behandler sine noter? Eller kanskje enda viktigere; ambisjonen om å la skuespillerne – som jo nettopp er eksperter på menneskelige relasjoner og situasjoner – utforske og utfordre både Klemperers dagboksnotater og mine egne forsøk på å (mikro)dramatisere disse for scenen? Hvilken grunnforskning ligger ikke i det; altså i å forsøke å gi liv og stemme til alt det, og til alle dem, som bare finnes igjen «frosset ned» i den tause håndskriften i et gammelt arkiv i Dresden? (Det må vel også kunne være et viktig tilfang til mer tradisjonelle akademiske forskningsmetoder?)

Så tenker jeg at tvilen om hvor å begynne, eller avmakten om en vil, egentlig på interessant vis slekter på den som Victor Klemperer selv befant seg i da han, etter å ha overlevd krigen og på full fart inn i en ny kald krig, stod ovenfor sitt overveldende dagbokmateriale. Hvordan begynne, fra hvor og med hva? Og jeg finner trøst i at både mitt eget forsøk, og ikke minst vårt felles forsøk, så mange år senere i hvert fall har verdi nettopp som dette; et reelt forsøk!

«Jeg har ingen inngang, ingen løsning på vanskelighetene. Hva er for intimt, hva er for generelt ... Hvem skal jeg nevne ved navn? Hvordan skal jeg kommentere det skrevne? I flere uker har jeg ikke gjort noe annet enn å lese dagboken. Jeg føler meg veldig tom.» Victor Klemperer, 17. juli 1945.

Stor og liten politikk: I et leilighetshotell på vestkanten, Oslo søndag 1. februar 2026 (midt på dagen)

For meg er kanskje det viktigste – mest brennende – i dette prosjektet, likevel hvordan Victor Klemperers tusenvis av sider med dagbok åpner for en unik kobling mellom stor og liten politikk; mellom levd liv og en kompromissløs politisk refleksjon gjort innenfra; fra der historien faktisk blir til. I revolusjonsåret 1918 noterer han i dagboken at den dikteren som glemmer hverdagen – det hverdagslige – når han vil skriver om de store politiske omveltningene, lyver. Den påminnelsen, altså om hvor udramatisk det dramatiske kan være, og samtidig vice versa, hvor nådeløst det tilsynelatende trivielle kan virke, er for meg blitt noe helt sentralt – ja, kanskje altså det mest sentrale, både på og utenfor teaterscenen.

Tekst: Tore Vagn Lid, regissør og dramatiker