Å lytte med Victor Klemperer

Første sats: Kunsten å forestille seg – i tide

Så lenge jeg kan huske, og lenge før jeg selv ble regissør og dramatiker, har jeg likt ordet forestilling. Det å kunne forestille seg slår meg fremdeles som noe helt avgjørende ved det å være menneske. Altså kunsten å kunne se for seg noe; se- eller høre for seg ting som var, ting som er, men kanskje aller viktigst, ting som kan bli virkelig. Uansett om vi ønsker oss at noe skal komme til å skje, eller om vi for all del ikke ønsker det, er vi i begge tilfeller avhengig av forestillingen – av å se det for oss, høre det for oss. For bare gjennom forestillingen kan vi handle aktivt, om det er å medvirke til – eller å motvirke.

Kunsten er langt på vei forestillingsevnens kunst – så å si i destillert form. Og teaterkunsten – min hjemmebane – har gått så langt som å gjøre dette ordet til sitt eget; ikke først og fremst dramaet og skuespillet, men nettopp teaterforestilling.
Samtidig er all kunst avhengig av en viss type overskudd. Tenk etter. Det trengs en viss ro eller konsentrasjon for å oppleve – eller å skape – kunst. Desto viktigere blir det for vår kunstneriske evne til å forestille oss, at den er tidlig nok ute. For når krisen – unntakstilstanden – først er over oss, er forestillingen allerede for sen. Og som alle historiens kriger, pandemier og terroraksjoner har vist, gjelder i slike akutte situasjoner helt andre regler, helt andre prioriteringer: Selv det mest forutseende dramaet har ingen kraft mer i det øyeblikket det samme dramaet faktisk treffer oss. Der og da, midt i stormen, gjelder unntakstilstandens regler, krisens instinkter og enkle, praktiske prioriteringer.

Det ble tydelig så sent som i det herrens nedstengte år 2020 med sine kohorter, munnbind og håndsprit. I smitteangstens blodtåke var det plutselig ikke rom for teaterforestillingen, heller ikke om det skulle vært et forutseende drama med direkte relevans for den aktuelle krisesituasjonen. Med ett hadde vi – menneskene – ikke lenger det overskuddet, den roen, som skulle til for å forestille oss – kunstnerisk. Så når det kommer til forestillingsevnen, gjelder altså timingen som en kritisk faktor. Og om en forestilling ser for seg å kunne være en advarsel mot det den stiller opp for sitt indre øye og øre, så vil en slik advarsel bare kunne virke i forkant. Det er lettere sagt enn gjort. Men det ligger en dyp mening i det å forsøke. Det tredje rikets språk? er i hvert fall et slikt forsøk.

Andre sats: Volden som flyter i språket (eller om å forgifte et språk)

Fra dagboken til Victor Klemperer, som til sammen rommer flere tusen sider, velger jeg meg ut noen få steder og oversetter dem fra tysk:

20. november 1918, onsdag kveld
Når jeg skriver dette, er Eva i Thomaskirken på en Bach-konsert. I går kveld var jeg med henne på en prøve. Det var iskaldt der. Musikken gav meg absolutt ingenting. Etterpå gikk vi sammen med hennes kollega Hempel til Cafe Merkur. Så opphisset har jeg ikke sett henne siden jeg kom tilbake fra Russland …

26. juli 1942, søndag morgen
Jeg vil så uendelig gjerne leve et par år til. Jeg føler en ufattelig gru for en slik død, denne ventingen, kanskje i dagevis [...], kanskje bli torturert, dette å bli totalt visket ut, helt alene, i total avsondrethet. Jeg søker tilflukt i det som er mitt arbeid nå, i disse notatene, i det jeg leser. [...] Og ofte slår det meg at jeg er modig som våger å notere ned alt. Dypest sett hviler det nok på denne følelsen: Jeg har så ofte kommet velberget fra det, hvorfor skulle det ikke lykkes også denne gangen?

8. juli 1951, søndag natt
Den vesle katten vil så gjerne slippe inn igjen på soverommet vårt. Evas største sorg var nok at alle hennes komposisjoner gikk tapt. Ingen vet hvor kreativ hun var. Hun klaget over at alt hun noensinne hadde skapt ble tilintetgjort: Hennes komposisjoner, bildene hennes. [...] Hun var tusen ganger mer begavet enn meg: […] Og hun var tusen ganger taprere, mer moralsk, mindre egoistisk, friere, mer selvstendig, mer anstendig enn det jeg er. […] Ingen kommer til å si at det var noe tragisk ved denne døden. «En vakker død ...» «Høy alder» [...] Men jeg, jeg er så forferdelig alene. Klokken har passert fire og det er blitt lys dag.

«Jeg skal være vitne til siste stund.» Det skriver den utslitte og på mange måter allerede levende døde tyske språkforskeren Victor Klemperer i sin dagbok i 1943, et manuskript han skjuler på ulike steder, og som med sikkerhet vil koste ham livet om det blir funnet. Stengt inne i nazismens «tredje rike», holdt i live av tilfeldigheten som ligger i det å være gift med sin «ariske» kone, pianisten Eva, og på den måten ikke utgjøre en «fullblods jødisk familie», lover Klemperer seg selv å fullføre et siste forskningsprosjekt. Med det som er tilbake av livsgnist og krefter, forsøker han å kartlegge det han skal kalle «LTI», eller «Lingua Tertii Imperii» – Det tredje rikets språk. Det vil si, det samme språket som gjennom snaue tolv brutale år har tatt fra den vesle familien nærmest alt av verdi. Men så, i februar 1945, bombes hjembyen Dresden. Og de drepende bombene redder på mirakuløst vis Victor og Eva Klemperer, og skåner også dagbøkene som ligger skjult i ruinene av en ødelagt nasjon, og i ruinene av et helt ødelagt språk.

Mitt møte med Victor Klemperer er blitt et skjellsettende møte, ikke først og fremst med fortiden, men med nåtid, og – frykter jeg – med framtid. Hans helt spesielle gehør ligger i evnen og viljen til å spotte den politiske volden i forkant, ikke først og fremst som storpolitisk dragkamp, og heller ikke som politiske maskespill på hemmelige bakrom, men i form av ord – og kjeder av ord og uttrykk, gester og klanger, som til slutt skaper det språket som skal gjøre de massive, de katastrofale overgrepene mulig. Slik en seismograf registrerer de små jordskjelvene som foregriper det store, ser og føler filologen Klemperer den tyske kulturens, og den tyske rettsstatens sammenbrudd som et sammenbrudd i selve språket. Ord kommer til, uttrykk gjentas systematisk i det uendelige og settes på denne måten i omløp. Ikke bare dramatiske ord som «KZ-leir» eller «Blod og jord», men også tilsynelatende ufarlige ord som «folkefellesskap», «spontan» eller «heroisk». Siste fredag i juli 1934, noterer han i dagboken:

«Jeg blir stadig sterkere opptatt av mine studier av språket i Det tredje rike. Må bygge det ut litterært.»

De språklige giftdråpene, slik de litt etter litt dryppes ned i vannet, flyter i språkets rørsystemer til det etter hvert forgifter alt og alle. Og fordi vi ikke klarer oss uten språket vårt, må alle drikke. Derfor unnslipper ingen det stadig mer grumsete, forgiftede vannet, heller ikke de som skal bli dets ofre; heller ikke språkforskeren Victor Klemperer selv. I boken «LTI» fra 1947 oppsummerer han:

«Og selv hos dem som var de mest utsatte ofrene, og av den grunn var nazismens dødsfiender, selv hos jødene hersket LTI (Det tredje rikes språk) overalt; i deres brev og samtaler, ja selv i deres bøker.»

Klemperer merket seg også at ord og talemåter som sirkuleres globalt – lik smittsomme sykdommer – kan virke enda mer katastrofale på steder hvor de ikke har sitt utgangspunkt:

«Jeg [tror] også at Hitlers skamløst åpne retorikk fikk en så stor virkning fordi den trengte inn i et språk med den smittsomhet som karakteriserer en sykdom som opptrer for første gang, fordi det var utysk i sin kjerne på samme måten som den hilsemåte og den uniformen man overtok fra [den italienske] fascismen.»

Vi har forandret oss mye, og mye har forandret oss siden Klemperers øyevitneskildring fra innsiden av nasjonalsosialismens politiske voldseventyr. Samtidig er også vår generasjon, våre tanker og følelser, gjennomtrengt av et språk i global bevegelse, et språk som også er politikkens språk – politikkens bevegelse. Men bevegelse mot hva? Det kunne Klemperer umulig vite sikkert i sine dag-for-dag-notater i det urolige året 1925, og det vet heller ikke vi ved utløpet av det urolige året 2025. Likefullt – eller snarere nettopp derfor – er hans evne til å forestille seg det som skulle komme så viktig å lytte til – og å lære av. For derfra hører jeg en stille appell fra en urolig tid til en annen: Undersøk språket slik man undersøker drikkevannet! For når det gjelder nedbryting av giftstoff, er knappe hundre år fortsatt kort tid.

Tekst: Tore Vagn Lid, dramatiker og regissør

Foto: Thor Brødreskift