Henrik Ibsen og Nationaltheatret

Hadde Henrik Ibsen fått det slik han ville, ville vårt nasjonalteater åpnet lenge før 1899. 14.september 1871 besøkte han Norge og Christiania Theater, hvor han ble feiret for teatrets enorme publikumssuksess med De unges forbund. Under den påfølgende festbanketten i Tivoli benyttet han takketalen til å refse den norske sendrektighet. Aftenposten refererte:

«Taleren ville sige at hadde han været i Byggekomiteens sted, havde han Byggekomiteens Magt og Myndighed, skulde han forbinde sig til at lægge frem en Million Reichsmark en Maaned fra Dato ... skulde han forpligte sig til at bygge om to Aar. Taleren avsluttet med et Ønske om Gjensyn ved Indvielsenfesten for det nye Theater om to Aar fra idag af!»

Slik ble det ikke. I 1899, da Ibsen var vel hjemvendt fra sine mange år i utlendighet, og da Nationaltheatret ble åpnet, skrev han på sitt siste skuespill, Når vi døde vågner. Etter urpremieren i Stuttgart i januar 1900, fikk det norgespremiere ved Nationaltheatret 6. februar 1900. Slik delte det skjebne med mange av hans stykker, som ofte måtte vente lenge før de ble oppført på norske teatre.

Gullalder

Fordi Ibsen var på slutten av sin skrivende karriere da Nationaltheatret åpnet, har Ibsen betydd mer for teatret enn teatret har betydd for Ibsen. Sammen med Holberg og Bjørnson var han representert i åpningen av teatret, der En folkefiende var en av tre åpningsforestillinger. I årene siden sto han på plakaten så godt som hvert eneste år, ofte med flere oppsetninger årlig.

Han er uten tvil teatrets mest spilte dramatiker, med 278 oppsetninger til og med 2018. Opp gjennom teatrets gullalder – som tiårene etter 1911, med skuespiller og regissør Halfdan Christensen som teatersjef  – ga flere av landets fremste skuespillere store Ibsen-tolkninger. Det går frasagn om Egil Eides dr. Stockmann i En folkefiende, og Johanne Dybwads tolkning av Rebekka West i Rosmersholm fikk en kritiker til å juble at «hun formelig oste av geni».

I 1928 ble 100-årsjubileet for Henrik Ibsens fødsel markert av teatret og landet. Seks av hans skuespill sto på plakaten, og gullalderens fremste skuespillere sto på scenen til glede for det hjemlige publikum og gjester fra et tyvetalls land. Arrangementet var en viktig markering for en ung nasjon som innad arbeidet for å etablere en nasjonal identitet – og som ivret etter å vise utlandet sitt kulturelle særpreg.

Fornyelse

De første årene var det liten planmessighet i hvilke av Ibsens stykker man satte på repertoaret. Peer Gynt og Et dukkehjem var da som nå populære valg, men stadig skiftende instruktører førte til variasjon i hvilke stykker som ble satt opp. På 1930-tallet gikk tidligere teatersjef og instruktør Halfdan Christensen inn for planmessig fornyelse av Ibsen-oppsetningene. Blant annet var Gerd Egede Nissens (senere Grieg) rolletolkning av Hedda Gabler, i Ingolf Schankes regi, som renset for all melodramatikk som tidligere hadde klebet ved den.

Ibsen ble redningen for Axel Otto Normann før han fratrådte som teatersjef i 1941. Okkupasjonsmakten hadde klare sensurkrav etter invasjonen 9. april 1940. Ved å velge vår internasjonalt anerkjente dramatiker Henrik Ibsen våren 1940, tilfredsstilte han makthavernes sensurkrav, samtidig som publikum tolket repertoaret som en nasjonal markering.

Etter krigen fortsatte arbeidet med å fornye Ibsen-tolkningene. En rekke nye regissører nærmet seg Ibsen fra et dybdepsykologisk ståsted. Tekstbehandlingen ble friere og scenografien ofte frigjort fra dikterens henvisninger. Regissør Edith Rogers oppsetning av Et dukkehjem i 1971 var en klar erkjennelse av at Nora aldri hadde vært anerkjent som et likeverdig medmenneske. Oppsetningen brakte for øvrig ensemblet på turné til Japan.

«Et Ibsenteater»

Av teatrets 278 Ibsen-oppsetninger fra 1899 til og med 2018, dateres hele 164 til årene 1990–2018. 1990 var året teatersjef Stein Winge åpnet teatrets første Ibsenfestival med å erklære at han ville gjøre Nationaltheatret til et Ibsen-teater. Ibsenfestivalen skulle være en motor som hver høst dro teatret i gang. Etter tre år gikk den imidlertid over til å bli arrangert annethvert år.

Ibsenfestivalen består av egne oppsetninger og gjestespill, i tillegg til et bredt sideprogram som blant annet omfatter samtaler, kunstnermøter, debatter, barnearrangementer og festivalbar.

Fra å være en demonstrasjon av hvor ulikt Ibsens skuespill spilles og tolkes forskjellige steder på kloden, er festivalen gradvis blitt dreid mot nytolkninger av hans verk – fra det eksotiske har man heller vendt seg mot samtidsaktualitet. Samtidig har Ibsenfestivalens internasjonale stilling blitt styrket, både gjennom samarbeid med internasjonale kompanier og ved økende publikumstilstrømning fra utlandet.

Spektakulært

I 2018 ble Ibsenfestivalen arrangert for 16. gang, med blant annet to spektakulære Peer Gynt-oppsetninger fra Sverige og Frankrike, en chilensk folkefiende og fire oppsetninger produsert av Nationaltheatret, inkludert en urpremiere.Verdens største teaterpris, The International Ibsen Award, ble delt ut, den gikk til den sveitsiske komponisten og regissøren Christoph Marthaler. En av hans musikalske og stilistiske produksjoner ble vist under festivalen.

Festivalen demonstrerte også bredden av hva den norske teaterscenen –institusjonsteatrene så vel som uavhengige og mindre aktører – har å by på. 

I sin samtid var Henrik Ibsens dramatikk nyskapende. Han var en viktig nybrottsmann for det moderne teatret. Nationaltheatret tar vare på denne arven – ikke minst gjennom Ibsenfestivalen.