Svanhild (NO)

En uroppførelse av Henrik Ibsen er ikke hverdagskost. Grusomhetens Teater viser sin kritikerroste iscenesettelse av Henrik Ibsens ufullførte verk Svanhild.

Grusomhetens Teater hadde i mars i år urpremiere på Henrik Ibsens ufullførte verk Svanhild fra 1860. Det veletablerte og utfordrende teaterkompaniet ser dette som en oppfølger til sin urpremiere våren 2009 på Ibsens operafragment Fjeldfuglen (1859), en forestilling utenlandske scener og teaterfestivaler fortsatt viser interesse for. 

Svanhild er skrevet på prosa, og stykket ble, som Fjeldfuglen, av Ibsen liggende ufullendt. Det påbegynte arbeidet ble imidlertid tatt opp igjen et par år senere, og i 1862 ble historien utgitt under tittelen Kjærlighetens Komedie. Stykket var da i verseform og deler av persongalleriet var endret.

Svanhild er en sterk og selvbevisst rollekarakter, som peker fram mot flere av Ibsens senere kvinneskikkelser. Stykket utspiller seg på en lys sommerdag i den borgerlige idyllen på Skillebekk, hvor menneskene lever skjermet og beskyttet.

Grusomhetens Teater trekker tradisjonen fra den franske teaterfornyeren Antonin Artaud inn i Fru Halms «hegnede have ude i Drammensveien» og gir Ibsens stykke en uventet aktualitet.


Produsert av: Grusomhetens Teater
Regi: Lars Øyno
Scenografi: Tormod Lindgren
Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther
Skuespillere: Miguel Steinsland, Kirsti Sørlie Hansen, Filip Amundsen Stav og Hanne Dieserud.


«Svanhild er et ufullendt verk, med alt det åpner opp av mytologi, og oppføres nå for aller første gang. Bare det er en grunn til å se stykket. I tillegg er det ganske fornøyelig.»
Dagsavisen

«Denne vellykkede forestillingens force er: Den gode fingerspissfølelsen for epoken og miljøet, og en satirisk brodd som går fint hånd i hånd med genuin munterhet.»
Dagbladet

«Den fragmentariske, korte naturen til stykket bidreg også til å gjere det heile endå meir konsist og treffande.»
Dag og Tid

«Selv om teksten er ufullendt så kan man ikke si det samme om forestillingen.»
Klassekampen

«Lars Øynos scenespråk er helt ulikt noe annet og krever – kanskje fordi det er så fremmed – en form for konsentrasjon jeg sjeldent opplever i teateret.»
scenekunst.no