Menneskekjenneren

23. januar debuterer den prisbelønte filmskaperen og forfatteren bak filmtrilogien Sex, Drømmer og Kjærlighet som teaterregissør og dramatiker på den intime runde scenen på Torshovteatret med stykket Sykdom og sosial nød.

I forestillingen møtes vi hjemme hos kjærestene Mona og Desiree, der Monas barndomsvenninne Kristin er på besøk. Kristin har vært alvorlig syk og nylig gjennomgått en stor operasjon. Nå forsøker hun å tilpasse seg et liv med inkontinens, eller ufrivillig urinlekkasje. Samtidig prøver hun å gjenopprette kontakten med Mona, som hun mistet under sykdomsforløpet.

Vi har tatt en prat med den kommende teaterregissøren, som av enkelte blir omtalt som en menneskekjenner, for å bli bedre kjent med ham.

Takket ja med en gang

– Kan du i korte trekk si hva stykket handler om?

– Det handler om hva det vil si å være syk, hvordan man opplever sin plass i samfunnet etter en alvorlig sykdom, og hvordan det kan være vanskelig for andre å forstå hvordan det føles.

– Hva ligger i tittelen Sykdom og sosial nød?

– Jeg hadde en bok på videregående som het Sykdom og sosial nød. Jeg liker tittelen, den har bokstavrim, og er lett å huske. Jeg synes også det ligger noe humor i den. Når jeg møter folk og vi snakker om tittelen, så ler halvparten, mens andre tenker: «oi, dette blir et alvorlig stykke». For meg er det masse humor her.

– Var det alltid meningen at det skulle bli en teaterforestilling?

– Nei, det var opprinnelig tenkt som et filmmanus. Jeg begynte å skrive på det for kanskje tre år siden. Jeg så for meg noen av skuespillerne som nå faktisk er med i stykket, i rollene. Noen av dem hadde jeg ikke jobbet med før, og jeg tenkte det ville være gøy å prøve å skrive for dem. Så da Torshovgruppa spurte om jeg ville skrive og sette opp et stykke for dem, føltes det som et sammentreff som var litt for godt til å være sant. Så jeg sa ja med én gang. Jeg tenkte ikke så mye på om det var lurt eller ikke.

Klipping versus teaterrommet

– Hva opplever du som den største forskjellen mellom teater og film?

– At alt skjer i rommet, her og nå. I film kan man klippe fram både rytme, dynamikk og følelser, alt det som bare må oppstå av seg selv i teaterrommet. Når jeg lager film, har jeg kontroll over alt dette, men på scenen er det skuespillerne som har det. Jeg kan bare iscenesette og veilede dem i den retningen jeg tror er riktig, og det er jo ikke alltid jeg har rett, så på en måte føles det mer som et betryggende teamarbeid.

– Er det noe som har overrasket deg?

– Det mest utfordrende har vært at jeg ikke har kunnet planlegge så mye. Jeg trodde åtte ukers prøvetid ville føles som luksus, siden det er mye mer tid enn man har med skuespillere på film. Det var noe av det som tiltrakk meg mest. Men jeg er litt usikker på om jeg har brukt tiden godt nok. Det er sånne etterpåklokskapstanker som dukker opp.

Ingen snakker om inkontinens på fest

– Har du selv møtt mennesker som har slitt med inkontinens?

– Ja, det har jeg. Jeg jobbet i noe som het ambulant team på Diakonhjemmet i en periode hvor det var mange korridorpasienter og lite kapasitet i hjemmesykepleien. Vi fulgte pasientene hjem etter utskrivelse og tilrettela for pleie der. Som pleiemedhjelper gjorde man alt fra medisinering til handling og vasking. Man kom veldig tett på pasientene. Det er noe helt annet å møte dem hjemme enn på sykehuset. Det var utrolig lærerikt. Jeg opplevde ting jeg nok aldri vil oppleve i andre situasjoner.

– Har dette formet deg som regissør?

– Det har det sikkert. Alle erfaringer vi har, blir jo stoffet vårt, på godt og vondt.

– Hvorfor tror du det er så vanskelig å snakke om inkontinents?

– Fordi det er kjempeplagsomt og føles skammelig. Det er ikke noe rart at man ikke vil prate om det. Inkontinens gjør sosiale situasjoner krevende. Det blir nesten som et slags handikap. Selv om mange lever fint med det, er det også veldig smertefullt for mange. Inkontinens kan gi store fysiske smerter og føre til urinveisinfeksjon. Det setter en litt ut av spill. Jeg vil ikke kalle det tabu, men på en fest begynner du jo ikke å snakke om at du har vannlatingsproblemer.

Henter inspirasjon fra Susan Sontag

– I filmene dine refererer karakterene ofte til bøker. Gjelder det også her?

– Ja, det er mye Susan Sontag, både min lesning av henne og karakterenes. Mye av inspirasjonen min kommer fra bøker, og de siste årene har jeg bevisst valgt å oppgi referansene. Det er jo bøker folk har lest. Hvorfor kan ikke karakterene ha lest dem også?

– Den skeive erfaringen går også igjen i flere av filmene dine?

– Tidligere har jeg ikke vært så opptatt av representasjon eller av å fortelle om det skeive. Jeg ville bare si: Vi finnes også i verden. Opp gjennom årene, i forbindelse med filmmanus, har jeg fått spørsmålet: «Må han være homo?» eller «Må hun være lesbisk?» Ja, hvorfor ikke? Ingen spør om noen må være heterofile.

– Kanskje tenker jeg at den skeive erfaringen er litt annerledes enn den heterofile, og at folk kan ha godt av å få vite noe om det. Samtidig er forskjellen ikke så stor. Dette er ikke en eksplisitt homopolitisk forestilling, og det er ikke filmene mine heller. Men samlet sett blir de kanskje det likevel.

– Jeg tror aldri jeg ville skrevet eller laget noe uten skeive elementer. Hvorfor skulle man la være? Det ville være å se bort fra en stor del av samfunnet.

Vil helst begynne på noe nytt

– Hvordan klarer du å ha så mange prosjekter gående samtidig?

– Det er bare sånn jeg jobber. Når jeg sitter og klipper en film, synes jeg det er utrolig deilig å kunne si «nå er vi ferdige» og dra på biblioteket og skrive på noe annet. Jeg blir fort lei og vil helst begynne på noe nytt hele tiden. Sånn er det nå også. Jeg er ganske lei dette stykket og klar for å gå videre.

– Du slår meg som en som klarer å holde roen når det brenner?

– Jeg har nok et indre trykk som ikke synes så godt på utsiden. Det hjelper jo ikke å stresse. Man må bare puste rolig og ta det som det kommer. Hvis man blir oppkavet, løser det ingenting.

– Teater må føles bra

– Hva gleder og gruer du deg mest til?

– Det er alltid skummelt å slippe noe ut av hendene sine, for man vet aldri hvordan det blir mottatt. Og jeg er også litt nervøs for om vi faktisk kommer i mål.

– Hva håper du publikum sitter igjen med?

– Når jeg går på teater, setter jeg veldig pris på en forestilling som gir meg en god opplevelse i rommet. Det er en ekstra bonus hvis jeg får noe å tenke på, men det viktigste er at det føles bra å være der.

– Blir dette siste gang publikum ser et verk av deg på scenen?

– Jeg har lyst til å lage flere filmer, og det tar lang tid. Jeg vil også skrive flere bøker. Man skal aldri si aldri, men akkurat nå er det ikke teater jeg skal i gang med.

Tekst: Abdirahman Hassan

DAG JOHAN HAUGERUD:

• Norsk forfatter og filmregissør.
• Født i 1964 i Eidsberg.
• Utdannet bibliotekar. Har også studert teatervitenskap på Universitetet i Oslo, filmvitenskap ved Universitetet i Stockholm og gått Forfatterstudiet i Bø.
• Kjent for filmene Som du ser meg (2012), Det er meg du vil ha (2014), Barn (2019), Lyset fra Sjokoladefabrikken (2020) og filmtrilogien Sex, Drømmer og Kjærlighet (2023–2024).
• Har mottatt en rekke priser og utmerkelser, blant annet Nordisk råds filmpris og Gullbjørnen under filmfestivalen i Berlin.
• Debuterer som dramatiker og teaterregissør med Sykdom og sosial nød på Torshovteatret i januar 2026.