Main menu and utilities

Main menu

Nazneen Khan-Østrem

Fotograf: Astrid Waller

Når speilet knuser

Ayad Akhtars Krenket treffer presist. Identitet, kjærlighet og storpolitikk skildret sårbart og aggressivt. Slik de fleste forhold opererer.

Dannelsen av Israel. Delingen av India. Invasjonen av Afghanistan. Revolusjonen i Iran. Sataniske vers. Srebrenica-massakren. 11. september 2001. Osama Bin Laden. Muhammad-karikaturene. Rekrutteringen til terrorgruppen IS. To søstre. Charlie Hebdo. Alt henger sammen med alt. Navnevalget hovedkarakteren Amir Kapoor har valgt seg i Krenket. Hans kompliserte forhold til islam, hans forakt overfor sin muslimske arv og hans jødiske kolleger. Hans mors fordommer mot jøder. Hans amerikanske samboers nesegruse beundring for islamsk estetikk. Alt henger sammen med de store hendelsene.

Ayad Akhtars stykke Krenket går ikke bare rett til kjernen av internasjonale politiske spørsmål, men også nært inn på enkeltmenneskets syn på seg selv, der muslimske menn – og kvinner – blir tvunget til å se seg selv i speilet hver dag og avgjøre hvilken versjon av islam de skal omfavne denne bestemte dagen, eller om de skal i det hele tatt fronte en muslimsk identitet. For valget får konsekvenser. Ikke tro noe annet. Ikke for et øyeblikk. Denne refleksjonen skjer i Oslo, London, Stockholm, Paris, Berlin, New York – alle steder hvor muslimsk diaspora befinner seg.

– Kjenner det igjen så altfor godt

Jeg kjenner røttene til Amirs raseri og frustrasjon. Jeg kjenner det igjen så altfor godt. Det kan gå begge veier. Men jeg var heldig og vokste opp i et hjem fylt med kritisk tankegods preget av kunnskap om internasjonal politikk og religion, som sikret at jeg ikke foraktet min muslimske arv og i stedet kunne dekonstruere nyhetsbildet. Når noen satte likhetstegn mellom islam og terror, så jeg i stedet komplisert geopolitikk. Jeg kunne lett ha tenkt annerledes og valgt å ta avstand. For hva skjer når man bombarderes av negative oppfatninger av ens religiøse bakgrunn både gjennom nyhetsbildet og populærkultur? Når populære fjernsynsserier og filmer er fylt med fremstillinger av muslimer som barbariske terrorister fast bestemt på å drepe seg selv i Guds navn, og som gjerne drar med seg uskyldige i samme åndedrag? Og det faktisk skjer. En helt alminnelig morgen.

Jeg har sjeldent kommet over et stykke tekst som klarer å fange kompleksiteten amerikanske muslimer står overfor så presist som i teaterstykket Krenket. Gjennom små vendinger og stikk mellom hovedkarakteren og hans kjæreste Emily, deretter mellom venneparet bestående av afroamerikanske Jory og jødiske Isaac, avslører Akhtar spenninger mellom de ulike religiøse og etniske gruppene som utgjør New Yorks mangfoldige befolkning. De forsvinner ikke selv om man beveger seg i det høyeste av de sosiale sjiktene, og heller ikke i et forhold der partene har ulik bakgrunn, men der kjærligheten skal være den gjeveste av alle brobyggere. For er Emily egentlig bare et trofe for Amir? Eller er det Amir som er hennes trofe?

Smerte, hat og selvforakt

Akhtar har fanget de bittesmå avsløringene der smerte, hat og selvforakt ubønnhørlig avsløres. Det er lett å føle avsky for hovedkarakteren Amir Kapoor. Forakte hans selvforakt. Men da har man ikke helt tatt innover seg hvilke krefter som er i omløp når den nasjonale fortellingen ikke rommer deg, eller hva som skjer med et menneske når man har gjort alt for å tilpasse seg og likevel ikke oppnår full anerkjennelse fra de man så gjerne vil være lik. Hva gjør man da? Av en eller annen grunn kommer jeg på O.J Simpson, som ville være The All American Guy, men ble reddet av de samme som han en gang vendte ryggen sin mot da han ble tiltalt for drap. Hvor langt kan man egentlig gå i en nennsom redigering av egen identitet, før man mister seg selv?

Sommeren 2004 gikk jeg rundt i New York for å gjøre intervjuer til boken min Min hellige krig, som utkom i 2005. Mangfoldet var påfallende. Jeg besøkte ulike muslimske miljøer – fra de små slitne moskeene i Atlantic Avenue i Brooklyn, der kvinner ba meg om å dekke til allerede tildekkede legger, via Nation of Islams enkle lokale i Harlem, hvor jødehateren Farrakhan ble hyllet, til den ruvende, elegante moskeen på Upper East Side, der imamen snakket varmt om toleranse. Det var tre år etter at tårnene falt. Livet hadde endret seg for amerikanske muslimer. Historier om mistenkeliggjøring piplet så radig frem, at de til slutt dannet en flom som ikke kunne ignoreres. I tiden etter 11.september, og selv i dag, etter Trumps «muslimforbud», virker det nesten som om valget står mellom å stå oppreist eller fornekte. Enten akseptere at islam er oppspinn fra en sandørken. Tilbakestående. Usivilisert. Er det enkleste da å bare gjemme sporene av en muslimsk identitet? Endre etternavn til Kapoor – egentlig et navn blant hinduer, som gjorde at selv jeg kastet meg over google og frenetisk skrev Amir Kapoor – forvirret, irritert – for det går jo ikke? En slik navnekombinasjon er sjelden, akkurat som når noen skriver at jeg heter Kahn og ikke Khan til etternavn: et arabisk fornavn med et jødisk etternavn. Eller kjempe imot. Bære hijaben stolt. La skjegget vokse. Ikke knele. Finnes en middelvei?

Gnage lenge i bakhodet

Akhtars stykke er del av et større galleri, der identitetskonflikter blant unge muslimer er blitt skildret – allerede i 2005 ga Hanif Kureishi ut The Black Album, der han tok for seg identitetskonflikten til en ung pakistansk mann fanget av fundamentalister i London i kjølvannet av Salman Rushdies Sataniske vers. Samme år som fem muslimske menn drepte 52 mennesker i terror i London. I 2007 utkom boken Den motvillige terrorist av Mohsin Hamid, som også tok oss inn i et univers preget av lojalitetskonflikter og internasjonale konflikter. Og i vårt eget land, Zeeshan Shakars roman Tante Ulrikkes vei.

Akhtars Krenket er et teaterstykke som vil gnage lenge i bakhodet og gjøre litt vondt i hjertet. For egentlig vil vi alle bare være oss selv, og ikke bære en kollektiv skyld.

Av Nazneen Khan-Østrem, forlagsredaktør og forfatter. Aktuell i høst med «London – blant gangstere, rabbinere, oligarker, rebeller og andre ektefødte barn av det britiske imperiet» (Kagge).