Relasjonsmesteren

Tekst: Abdirahman Hassan

I mars hadde Arne Lygres nyeste stykke, Gi meg hånden, i regi av Johannes Holmen Dahl, urpremiere på Hovedscenen ved Nationaltheatret. I forestillingen møter vi en aldrende far som har samlet familien for å fortelle dem noe. Forholdet mellom ham og den ene datteren er anstrengt, og nyheten han deler, river opp i både gamle og nye konflikter. Familien tvinges inn i et oppgjør der de må ta stilling til hverandre, og til hva som egentlig betyr noe.

Arne Lygre regnes som en av Norges fremste samtidsdramatikere, og er særlig kjent for sitt poetiske og presise språk. Det forrige stykket han skrev for Nationaltheatret, I vårt sted, vant både Ibsenprisen og Heddaprisen, og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris.

Vi møtte den kritikerroste dramatikeren til en samtale om det nye stykket, skriveprosessen og menneskene som befolker universet hans.

En utopisk univers

Kan du i korte trekk si hva Gi meg hånden handler om?

–  Ja, i bunn og grunn er det en familiehistorie. Jeg er jo ikke en temaforfatter som skriver om én bestemt ting, men et av grunnmotivene her er at den gamle mannen har samlet familien for å fortelle at han ønsker å avslutte livet. Dette skjer i et univers hvor det er lov og ikke problematiseres, en slags utopi sammenlignet med der vi er i dag. Temaet aktiv dødshjelp er mye diskutert, men jeg går ikke inn i den debatten. Jeg velger bare én mulig utgang av den, og lar den være en realitet i mitt univers. Samtidig er dette en familie med mye spenning, ensomhet og fremmedhet mellom seg. Men det finnes også kjærlighet der.

Var tanken hele tiden at Gi meg hånden skulle bli en teaterforestilling, eller kunne du også se for deg at den kunne blitt en roman?

– Nei, jeg tenker aldri på den måten. For det første har jeg jo vært dramatiker mye lengre enn jeg har vært romanforfatter. Jeg begynte som dramatiker på 90-tallet og skrev flere stykker før jeg etter hvert begynte å skrive prosa. Det skyldtes rett og slett at det var vanskelig å få satt opp teaterstykker på den tiden, samtidig som jeg hadde lyst til å utforske andre sider av forfatterskapet mitt. Derfor ga jeg ut tre prosabøker på 2000-tallet. Fra 2011 begynte det å skje så mye i teateret at jeg rett og slett ikke har hatt mulighet til å gjøre noe annet enn å skrive for scenen.

– Men om det alltid bare blir dramatikk fra nå av, det vet jeg ikke. Jeg har jo ofte en liten tanke i bakhodet om at det hadde vært interessant å skrive prosa igjen. Og jeg har også så vidt åpnet for tanken om kanskje å prøve film, men det er et litt lengre lerret å bleke.

Et spesielt prosjekt

Er det noe som har overrasket deg underveis i prosessen med å skrive stykket?

– Det var et spesielt prosjekt, fordi jeg allerede jobbet med et annet stykke, Vær meg fremmed, som skulle ha premiere på Festspillene i Bergen, da jeg fikk spørsmål om å skrive for Nationaltheatret. Jeg takket først nei. Jeg hadde aldri skrevet to stykker parallelt før, og har alltid tenkt at jeg trenger halvannet til to år på hvert prosjekt.

– Men regissør Johannes Holmen Dahl ga seg ikke, og etter en måneds tid bestemte jeg meg for å prøve. Jeg fant en metode der jeg jobbet med det ene stykket i noen uker av gangen, før jeg byttet til det andre. Det gjorde arbeidet både intenst og inspirerende.

Ensomhet er et tema jeg har skjønt at du er veldig opptatt av?

– Det har i hvert fall vært en del av universet jeg jobber med. Jeg er opptatt av relasjoner og arbeider ofte med ulike nivåer av dem, fra de nærmeste, som kjærester og familie, til venner, kjente, fremmede og fiender. Det handler også mye om identitet i et eksistensielt perspektiv. Både hvordan man ser seg selv, og hvordan man ser seg selv i en relasjon, en gruppe eller et samfunn.

– Umulig å si nei til Hovedscenen

Hvordan klarer du å ha så mange prosjekter gående samtidig?

– Det virker kanskje som mye nå, fordi det har ligget mange premierer tett, og fordi stykkene har gått lenge. I vårt sted hadde jo urpremiere høsten 2023, og det skal jo spilles videre på Amfiscenen nå i oktober og november.

– Jeg er veldig nøye med hvor ofte jeg tar på meg et nytt prosjekt. Det kommer litt an på hvor stort det er, antall skuespillere og rammene rundt. Det å jobbe med to stykker samtidig, med Gi meg hånden og Vær meg fremmed, var et eksperiment. Det var rett og slett umulig å si nei til Hovedscenen på Nationaltheatret.

Hvor lang tid brukte du på å skrive Gi meg hånden?

– Cirka ett år og to måneder, som er ganske vanlig for meg. Jeg jobber helt fram til en uke før leseprøven, når teksten skal i trykken. Deretter gjør jeg små justeringer de første ukene, men da er vi på et detaljnivå. Begge stykkene skulle også utgis i bokform på Aschehoug, deadlinen der var tilpasset starten på leseprøvene.

Tre ekskoner og en mann

Ser du for deg noen bestemte skuespillere i stykkene dine?

– Jeg ser ikke for meg en bestemt skuespiller når jeg skriver en karakter.  Men det er selvsagt ikke uvesentlig hvem som skal være med. I en kort periode var det usikkert om Sverre Anker Ousdal skulle være med, og da ble det snakket om en noe yngre mann. Da så jeg plutselig de tre kvinnene for meg som ekskonene hans. Da ville det blitt et helt annet stykke.

– Jeg får ofte ideer til elementer i persongalleriet eller universet gjennom hvilke skuespillere som er med. Det dreier seg mest om kjønn, alder og gruppe og hvilke relasjoner de kan ha til hverandre, mer enn å skrive til den spesifikke skuespilleren.

Hva har du gledet deg og gruet deg mest til med oppsetningen av Gi meg hånden?

– Jeg tenker egentlig ikke så mye på det. Men det er klart at det å få jobbe på Hovedscenen på Nationaltheatret selvfølgelig er inspirerende i seg selv. Jeg har riktignok jobbet på hovedscener før, både på Det Norske Teatret og flere steder i utlandet, men dette var likevel en mulighet jeg ikke kunne si nei til. Eller, jeg sa jo faktisk nei først. Men så tenkte jeg at det ikke er sikkert at et slikt tilbud kommer igjen.

Det skeive som en selvsagt ting

Hvordan takler du stress?

– Det er jeg litt usikker på. Men jeg har nok blitt bedre til å håndtere press. Det siste halvannet året har vært intenst, med to hovedprosjekter samtidig i tillegg til alt det andre som kommer til av mindre oppgaver. Da prøver jeg å ta én dag om gangen, gjøre den innsatsen som kreves hver dag og bygge stein på stein. Jeg har også en grunnleggende tro på at det skal gå bra. Den tryggheten gjør at jeg blir mindre stresset. Samtidig kan jeg nok reagere mer ulikt på stress jeg ikke har kontroll over. Men jeg har blitt litt bedre på dette med årene.

– Jeg har jo jobbet som forfatter i snart 30 år, og jeg husker at jeg lenge var veldig nervøs for offentlige samtaler, forfattermøter og intervjuer. I en periode takket jeg faktisk nei til det meste. Nå prøver jeg å la være å tenke for mye på forhånd, heller være til stede i øyeblikket og møte både publikum og den jeg snakker med så ærlig og åpent som mulig.

Skeive karakterer går igjen i flere av stykkene dine, uten at det blir gjort noe stort poeng ut av legningen deres?

– Det er helt bevisst. Jeg vil at det skal være med i universet, men som en selvsagt ting, uten at det blir selve temaet, og hvor det ikke blir behandlet som noe annet enn kjærlighet.

Du er jo blitt beskrevet som vår tids Henrik Ibsen. Hva tenker du om det?

– Jeg oppfatter det mest som en litt populær og enkel måte å forklare hva jeg driver med på for folk som ikke er så vant til teater. Og så er det jo ment som en hedersbetegnelse. Det tar jeg det som også, men med en passe klype salt. Det har vel vært mange vår tids Ibsen-er siden mannen selv holdt på.

Ikke redd for latter

Er det noe du håper publikum sitter igjen med når de ser Gi meg hånden og de øvrige stykkene dine?

–  Nei, jeg har ikke én konkret ting jeg ønsker at alle skal sitte igjen med. Jeg skriver stykker med mange karakterer og ulike perspektiver. Jeg opplever at folk leser dem veldig ulikt, ut fra hvor de står i livet selv. Det er rom for at mange forskjellige mennesker kan finne sine egne innganger.

Foretrekker du at publikum gråter eller ler?

– Det er jo sterkt å oppleve at folk er så berørt at de gråter. Men det er vanskelig å se for seg et vellykket stykke uten en del latter. Så det må være begge deler. Jeg er ikke redd for latter. Jeg vil ikke bare ha et stille, alvorlig rom.

Søkte på Teaterhøgskolen

Har du noen gang selv vurdert å stå på en scene?

– Ja, jeg søkte faktisk Teaterhøgskolen og kom ganske langt. Jeg var på tredje opptaksrunde, da var det var bare rundt 30 igjen før de ti skulle tas opp. Samtidig begynte jeg å få jobber. Jeg fikk en rolle i en NRK-serie og en ganske stor rolle i en fri teatergruppe. Men så skjønte jeg at dette ikke var noe for meg. Det var helt forferdelig. Jeg var full av angst og redd. Så jeg sluttet, og så begynte jeg å skrive. Jeg får også faktisk av og til spørsmål om jeg kunne tenke meg å regissere.

Hva tenker du om det, da?

– Nei, det virker bare så komplisert. Og så er jeg altfor lite teknisk anlagt til det. Jeg skjønner ikke hvordan man skal klare å tenke på lys, lyd, musikk, inspisienter og scenografi samtidig. Det føles helt fremmed for meg. Så det kommer aldri til å skje. Men det handler også om at jeg faktisk har funnet det jeg vil drive med. Man har jo bare ett liv, og jeg ønsker å gjøre mest mulig og komme lengst mulig i det arbeidet i løpet av den tiden jeg har. Da har jeg ikke lyst til å bruke lang tid på noe helt annet.

Jobber du med noe nytt nå? Kan du gi oss noen hint?

– Jeg skriver på et nytt stykke, men det er hemmelig enn så lenge. Det jeg kan si, er at det kommer noe i 2027.

Fakta om Arne Lygre

• Norsk forfatter og dramatiker, født 6. februar 1968 i Bergen.
• Har fått internasjonal oppmerksomhet med sin samtidsdramatikk, som er oversatt til en rekke språk og oppført på scener verden over.
• Har også gitt ut novellesamlingen Tid inne (2004) og romanene Et siste ansikt (2006) og Min døde mann (2009).
• Har mottatt en rekke priser og utmerkelser, blant annet Brageprisen, Heddaprisen og Ibsenprisen.
• Er aktuell med forestillingene Gi meg hånden og I vårt sted på Hovedscenen og Amfiscenen høsten 2026.