Main menu and utilities

Main menu

Kathrine Nedrejord

Fotograf: Øyvind Eide

Forteller ufortalte historier

Husdramatiker Kathrine Nedrejord (32) vil vise flyktninger som individer, ikke bare som gruppe. Selv vokste hun opp i en minoritetsgruppe som ble hatet.

Noen ganger blir et tilfeldig møte viktigere enn du tror. I forbindelse med et jobboppdrag for noen år siden, traff Kathrine Nedrejord en kurdisk kvinne som hadde flyktet fra Iran til Norge. De begynte å snakke, og kvinnen fortalte om vanskelighetene med å finne sin plass i samfunnet og skape sin egen identitet. Hun fant en fortrolighet hos Nedrejord, som selv fortalte om sin oppvekst i en samisk minoritetsgruppe. Det tok ikke lang tid før Nedrejord skjønte at kvinnens historie måtte fortelles i en kunstnerisk sammenheng.

– Når noen vil dele sine sterke, personlige historier, blir jeg berørt. Vi satt og snakket sammen en hel kveld, og for henne handler det om alt du mister ved å flytte til et nytt land, sier Nedrejord.

Kvinnen og familien hennes inspirerte dramatikeren til å se nærmere på hvordan det er å være flyktning i Norge. Hun intervjuet flere flyktninger og ressurspersoner fra ulike fagfelt.

I det nye landet endret alt seg

Det var starten på Vi hjemløse, forestillingen om en flyktningfamilie som kommer til et nytt land fordi familiefaren har vært opprørsleder. I hjemlandet var kvinnen en bastion, en stolt mor som styrte familielivet og satte dagsorden. Men her endrer alt seg. De andre familiemedlemmene begynner på skole og jobb, mens hun forsvinner inn i depresjonen. «Jeg tenkte at jeg skulle klare det …», sier hun i forestillingen. «Krigen, fengslene, flukta. Det er visst freden jeg ikke klarer.»

– Desperat prøver moren å ta den samme rollen som før, men det går ikke. Som andre flyktninger opplever hun at barna lærer språket og de kulturelle kodene raskere, og at de må bli en støtte for henne. Rollene snus på hodet og hun mister identitet og status. Det er dette fallet stykket dreier seg om.

– Det kan skje oss alle

I dag har Nedrejord fått et godt vennskap med kvinnen og hennes familie, og Nedrejord har selv vært to ganger i Iran. Der har hun med egne øyne sett hvor synlige og sterke kvinnene er i hverdagslivet – til tross for at de blir systematisk undertrykt av regimet.

– For moren i stykket er det nesten verre å bo i et fredelig land. «Er det bedre her – eller ikke?», spør hun seg selv. «Hvorfor er jeg ikke den jeg var i hjemlandet?» Det er en uløselig konflikt som er et godt utgangspunkt for et teaterstykke.

– Liker publikum den grublingen?

– Jeg håper det – jeg liker den i hvert fall. Livet er ikke som et eventyr, der du en dag lever lykkelig alle dine dager. Det er episoder i livet som du ikke vet om er bra eller ikke. Jeg ønsker at vi skal få en følelse av at det kan skje oss alle.

Samer skulle overta landområder

Kathrine Nedrejord, Nationaltheatrets tredje husdramatiker i rekken etter Arne Lygre og Johan Harstad, er forfatter, dramatiker og scenekunstner. Hun har utgitt seks romaner og skrevet flere teaterstykker, blant dem Brent jord (2015) som ble nominert til Den nasjonale Ibsenprisen i 2016. Da hun ble kjent med den kurdiske kvinnen, så hun paralleller til sin egen oppvekst som samisk i Kjøllefjord i Finnmark.

– På kysten er samene i mindretall, og vi var forhatt av flertallet. Mange var redde for å bli banket opp. Vi ble møtt med konspirasjonsteorier om at samer skulle overta landområder og at vi var en trussel.

Ni år gammel flyttet Nedrejord og familien 215 mil lenger sør, til Nøtterøy i Vestfold. På ett vis gjorde det alt verre.

– Da var jeg ikke lenger en trussel, men en vits. Jeg ble en person i klovnedrakt. Da kom skammen, og jeg snakket aldri om at jeg var samisk. Den samme indre konflikten opplevde mine to søstre.

– Jeg har en skattekiste å ta av

Flere år senere begynte hun på videregående i Tønsberg, og gradvis forsto hun at hun ikke kunne gjemme bort sin egen identitet. Men den avgjørende endringen var møtet med en lærer. «Er du samisk?» spurte læreren. «Da må vi ha et klasseprosjekt der vi lærer mer om samene», fortsatte han entusiastisk. Da vokste stoltheten i henne. Samtidig forsvant mye av samehatet rundt om i landet, og samer begynte å gå i kofte og snakke samisk med hevet hode.

– Jeg har en skattekiste å ta av, for det er mange ufortalte historier. Den samiske kulturen er underspilt i litteraturen og kunsten, og jeg vil sette mitt avtrykk på det. Det er derfor jeg kan relatere meg til historien om den kurdiske familien, vi deler en del fellestrekk som minoriteter.

Liker å bli borte i mengden

En stund bodde hun i Buenos Aires, og høsten 2011 flyttet hun til Paris, der hun har kjøpt leilighet og bor sammen med sin franske kjæreste.

– Jeg liker å bli borte i mengden. Jeg dro dit av egen fri vilje, og ville bli fanget. Men jeg må være disiplinert, og lever et ni til fire-liv med tette deadlines på jobbene.

– Ser du det norske samfunnet med andre briller fra utlandet?

– Ja. Jeg leste et sted at Norge er et av verdens mest normative samfunn, for vi har regler om alt mulig. I Frankrike er alt friere, og det er sunt å få justert bildet av hvordan vi ser på oljerike Norge. Jeg snakker aldri med de franske vennene mine om oppussingsprosjekter, for det er det ingen som har råd til.

Hun smiler. Dialekten er med årene blitt en hybrid mellom nordnorsk og østlandsk.

– Jeg er privilegert som kan leve dette livet. Jeg skriver skjønnlitterært, barnebøker og for teater, og sjonglerer tre sjangere samtidig. Det er mange historier jeg vil fortelle, og mange ideer som venter på å bli noe mer konkret.

Måtte lage teater

Som tenåring vant hun en rekke ganger Dagbladets diktkonkurranse, men lidenskapen for teater var på plass før det.

– Før jeg kunne lese eller skrive laget jeg teater i barnehagen. På SFO satte jeg opp flere egenskrevne dramaer, og fra 5. klasse hadde jeg minst én premiere i året. Det var én forestilling om hjemløse som feiret jul og én om gresk mytologi … Det var et paradoks, for jeg var ekstremt sjenert. Men lysten til å lage teater trumfet sjenansen. Jeg måtte lage teater!

– Henger det igjen i dag?

– Jeg kan kjenne på sjenansen ennå. Men etterhvert som jeg har stablet en karriere på beina, blir det lettere.

– Hvordan er det å skrive for teater annerledes enn å skrive bøker?

– Jeg tror at jeg tenker mer på musikaliteten i teksten når jeg skriver for teater. Jeg komponerer alt sammen på en annen måte, teksten blir mer organisk, med flere stemmer som skal inn og en intrige som skal utvikle seg. Så må jeg gi rom for at regissøren, det kunstneriske teamet og skuespillerne kan fylle ut historien.

Nå er hun spent på hvordan Vi hjemløse vil mottas.

– Mediedekningen av flyktninger i Norge er ofte helte- eller skurkehistorier. Men det er et stort tomrom mellom der som det ikke er ryddet plass til. Jeg vil vise at flyktninger er individer – ikke bare en gruppe. Jeg håper publikum vil få utvidet perspektivet og få større empati med andre folks sterke historier.

Hun får et alvorlig blikk.

– Et annet aspekt er hvordan vi ser på mennesker med en annen bakgrunn. I Frankrike ser de på innvandrere som en ressurs, for det beriker mangfoldet. Den holdningen skulle jeg ønske vi hadde mer av i Norge. Det er mye som er bra med Norge, men vi vi er ikke best på alt. For oss er det ultimate hvis en innvandrer lærer seg å gå på ski.

Av Lasse Lønnebotn

Fakta

KATHRINE NEDREJORD (32)

  • Norsk og samisk forfatter, dramatiker og scenekunstner.
  • Er fra 2018 til 2020 husdramatiker på Nationaltheatret.
  • Bor i Paris og har utgitt seks romaner og skrevet fire teaterstykker.