BRUN (våkner): Når er det jeg fyller år egentlig?

FIOLETT: I dag.

BRUN: Hvor gammel blir jeg?

GRØNN: Gammel.

FIOLETT: Her er en gryteklut fra meg.

GRØNN: Her er en kakespade fra meg. Vi hadde tenkt å gi deg noe annet, men ...

FIOLETT: ... det kom noe i veien.

BRUN: Å ja.

BLÅ: Og her er en fruktkurv jeg bestilte hos bakeren.

BRUN: Takk

BLÅ: Frukten er av marsipan.

BRUN: Å ja.

BLÅ: De ser helt ekte ut, synes jeg.

BRUN: Ja.

BLÅ: Kan dere versene utenat? Fiolett?

FIOLETT:

«Sommeren er aller best,
den gjør livet til en fest.
Men den flyr en dag sin kos,
Brun skal ha den ros.
Selv når sommeren forsvinner
i ditt sinn vi roser finner.»

BLÅ: Ikke verst. Grønn?

GRØNN: Sommeren …

BLÅ: Greit. Stå på ett ben og se ut som engler. Så leser jeg verset mitt.

Fiolett og Grønn står på ett bein, mens Blå leser verset sitt høyt:

«I høstens tid blir alt som gull
og frukten er av sødmen full.
Så tar du høstens frukt imot
som her jeg legger for din fot.»

Fiolett og Grønn klarer ikke å stå på ett bein lenger.

BRUN (spiser marsipan): Fruktene er veldig gode. Tusen takk.

Hornmusikk høres fjernt, «Vi vandrer med freidig mot».

GRØNN: Er ikke det den vi øvde på hver torsdag?

FIOLETT: Jo.