– Jeg er et elendig intervjuobjekt. Jeg liker ikke å snakke om meg selv og gir ikke dype svar, er det første Wisława Szymborska sier da hun slipper meg inn i leiligheten sin.

Szymborska er kjent for sin beskjedenhet. Hun er blitt kalt verdenspoesiens Greta Garbo. Berømtheten og alle invitasjonene i kjølvannet av nobelprisen i 1996 skulle hun gjerne vært foruten, og hun gir så å si aldri intervjuer. Men en nordmann vil hun gjerne treffe:

– Under kommunismen ble jeg invitert til Norge og fikk et brev noen måneder senere, der det sto at det var synd at jeg var blitt syk. Da skjønte jeg at det var sensuren som hindret meg; noen hadde sendt et svar i mitt sted.

Grønt

Nå kan hun reise fritt. I entreen henger bilder fra mange land der Szymborska står oppstilt ved siden av skilt med rare stedsnavn. Rammene er grønne: yndlingsfargen hennes. Inne på soverommet kan jeg skimte en grønn lampeskjerm. Vi går inn i stuen, over et grønt teppe, og setter oss i en grønn sofa. Szymborska byr på konjakk og tenner en sigarett til seg selv.

– Røyker du? Jeg liker folk som røyker.

I bokhyllene står ulike dyrefigurer. En fugl. To mus. En krokodille. Og favorittdyrene katt og ape. Selv ligner Szymborska en dachs: liten, kvikk, med store, brune øyne – og nysgjerrig.

Mange av Szymborskas dikt handler om dyr. Eller, ikke bare om dyr, men alt som ikke kan snakke for seg selv: en katt, innelåst i en tom leilighet; en bille som ligger og dør «den død dyrene ikke dør, men kreperer»; en liten jente som nettopp har lært å gå og utforsker verden fra sitt perspektiv; utsikten som ikke kan se seg selv eller vannet som ikke vet at det er vått; eller en tilsynelatende begivenhetsløs dag som ikke vil gå over i verdenshistorien og får Szymborska til å lure på «om det som er viktig, / er viktigere enn det som ikke er det».

Født nysgjerrig

– Alt jeg skriver er autentisk. Katten har jeg sett, jenta …

– Billen også?

– Å ja, de stakkars billene …

– Men hvordan klarer du, i dikt etter dikt, å betrakte verden fra stadig nye vinkler? Har du en spesiell metode?

– Både og. Mange mennesker har mange evner. Nysgjerrigheten min er nok medfødt. Men jeg øver meg på å se på noe uten å dømme. Jeg lar en gjenstand være seg selv, min rolle er bare å reflektere over den.

I diktene sine stiller Szymborska spørsmål ved alt. En skeptisk poesi, men ikke nihilistisk. Humanistisk, men uten mennesket i sentrum. Kanskje er det et betegnende eksempel at mens en løk for Ibsen primært er interessant som bilde på noe menneskelig, skriver Szymborska om løken som løk: «Løken er noe annet / Den har intet indre / Den er tvers igjennom løk».

– Vil ikke ethvert blikk innebære en dom?

– Jo … Det var en periode da jeg trodde jeg visste alt. Men langsomt ble jeg moden, jeg begynte å vite mindre og mindre – på grunn av min nysgjerrighet. Jeg vet veldig godt hvor farlige mennesker som vet alt er, sier Szymborska og sikter til kommunismen.

Menneskets gode vilje

– Du har skrevet flere dikt om hvor tilfeldig livet er; at hvis man går til venstre i et gitt øyeblikk, så vil det og det skje, men om man går til høyre, så vil noe helt annet skje. Hvorfor er du så opptatt av tilfeldigheter?

– Vi tror noe er tilfeldig, men hver tilfeldighet har sin grunner som ikke alltid er tilgjengelig for oss. Det kan være tusen grunner som har ført til det som skjer akkurat nå, og dét kaller vi tilfeldighet. Fordi vi ikke kan forklare det.

– Hva tror du på selv?

– Jeg tror på menneskets gode vilje, og resten vet jeg ikke så mye om. Jeg ser på stjernetåken på himmelen, på alle disse millioner stjerner. Den store eksplosjonen var ikke den første. Det er interessant at den første ikke er den første. Om noen milliarder år kommer en til.

Alt er interessant

Szymborska er levende opptatt av naturvitenskap og sørger for å omgi seg med folk som kan holde henne oppdatert. Interessen ble vekket da hun skrev en avisspalte under kommunistårene og på grunn av sensuren ikke kunne ta opp mer sensitive ting som politikk eller politisk farlig litteratur.

– Min drøm er å bli anmeldt av en biolog eller kjemiker, i det minste ett dikt. Litteraturkritikerne leser ofte bare hverandre.

– Er det noe du ikke er interessert i?

– Ååååå … Det var et vanskelig spørsmål … Alt er interessant. Kan jeg heller si hva som gjør meg trist? Det er at nesten alle bare tenker på seg selv. Det er min store sorg. Det er sjelden noe hyggelig skjer, og jeg har ikke håp om at det skal bli annerledes. Mennesker som mislykkes, men som har den gode viljen, kan jeg like. Men de er så få, sier hun og fyrer opp en sigarett til.

– Du må fortelle litt om nobelprisen i litteratur og dagene i Stockholm. Hva husker du best?

– Det er vanskelig å si, jeg var så forvirret, det var så mange møter, besøk på institusjoner og ambassader. Jeg husker at jeg dummet meg ut under generalprøven og bukket dit publikum skulle sitte og ikke mot kongen, sier Szymborska. Under selve bankettmiddagen, der prisvinneren tradisjonen tro holder et foredrag, noe Szymborska sannsynligvis gjorde motvillig, hyllet hun «de tre små ordene ’Jeg vet ikke’ (…) Også poeten må, om han er en poet på ordentlig, stadig si til seg selv: ’Jeg vet ikke’.»

Klipper og limer

– Hva gjør du nå, på fritiden?

– Jeg er med i en limerickklubb. Jeg driver med håndarbeid, limer og klipper. Jeg samler på gamle postkort. Teateret går jeg ikke i lenger, det er jeg lei, men jeg går ofte på kino. Og så skriver jeg.

– Hvorfor er det slik at det du har behov for å uttrykke, blir til dikt?

– Da jeg var liten, var mitt største ønske å skrive tykke romaner. Men drømmen forsvant. Faren min pleide å betale meg en slant hvis jeg skrev et dikt til ham, og siden han ofte satt fordypet i egne tanker, kunne jeg vise det samme diktet til ham to ganger og tjene ekstra penger. Dessuten er jeg ganske lat.

– Hvordan oppstår et dikt?

– Av og til kommer den første linjen først, av og til den siste, og da må man skrive diktet baklengs. Jeg anstrenger meg for å få det til å se ut som om diktet er skrevet spontant.

– Kommer det en ny diktsamling?

– Ja, og denne gangen meldte tittelen seg nesten umiddelbart: Nok.

– Betyr det at det blir din siste?

– Jeg vet ikke, sier Szymborska.

Eller som hun skriver i sin hittil siste samling, Her (2009), i et dikt viet vesener eller kanskje bakterier som er så små at de knapt kan sees i et mikroskop:

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive om dem, men det er et vanskelig tema, som jeg alltid utsetter og som kanskje er verdig en bedre poet, enda mer forundret over verden enn jeg. Men tiden er kort. Jeg skriver.

Dette intervjuet sto første gang på trykk i Aftenposten 15. mai 2011. Teksten er gjengitt med tillatelse fra Aftenposten.