Da Wisława Szymborska (1923–2012) fikk nobelprisen i litteratur i 1996, var det med følgende begrunnelse: «for en poesi som med ironisk presisjon lar historiens og biologiens kontekst tre frem i fragmenter av menneskelig virkelighet.» 

Setningen er ikke umiddelbart begripelig. Ikke desto mindre oppsummerer den effektivt og presist Szymborskas forfatterskap – som er svært begripelig. Ta diktet «Tale på hittegodskontoret» fra 1972. Her skriver den polske lyrikeren om en mann som har glemt igjen paraplyen på trikken. Men Szymborska utvider bildet: «Jeg vet ikke sikkert hvor jeg la igjen klørne, / hvem som går i pelsen min, hvem som bor / i skallet mitt. / Søsknene mine døde da jeg kravlet på land (…)».

Hva er det dikteren gjør her? Jo, med glimt i øyet og språklig klarhet (ironisk presisjon) betrakter hun tilværelsen i et svimlende fugleperspektiv (historiens og biologiens kontekst) uten å miste av syne mannen på trikken (fragmenter av menneskelig virkelighet). Leseren forstår at den som har ordet i diktet er selve Mennesket, slik det har utviklet seg fra tidligere faser på evolusjonens lange linjal og frem til i dag, der det står nokså hjelpeløst og leter etter paraplyen sin. For uten sivilisasjonens tynne beskyttelse er vi ikke særlig mer robuste enn våre historiske og biologiske forgjengere.

Diktet er typisk for det vi kan kalle Szymborskas dobbeltblikk. Hun zoomer ut og inn på samme tid. Hun ler av mennesket og føler med mennesket. Det er menneskelig å glemme en paraply og å irritere seg over det. Likevel kan det av og til være lurt å sette våre individuelle og umiddelbare behov inn i en større kontekst. En slik humanisme uten mennesket i sentrum har plass til sympati både med oss her og nå og dem som er annerledes enn oss og fjernt fra oss i tid og rom.

Nobelkatastrofen

«Nobelprisen er en livbøye kastet ut til en svømmer som for lengst har karet seg opp på land,» skal den irske forfatteren George Bernard Shaw ha sagt. Selv var Shaw 69 år gammel da han fikk prisen. Mange forfattere slutter å skrive når de når en slik alder.

Hva med Szymborska? I 2011 intervjuet jeg henne for Aftenposten, hjemme i leiligheten hennes i Krakow. Hun hadde for lengst karet seg i land. Men i en alder av 88 år skrev hun fortsatt. Nobelprisen omtalte hun for øvrig som «den store katastrofen», fordi den hadde gjort henne verdensberømt – noe hun slett ikke ønsket. Szymborska ville ha fred og ro til å arbeide, og etter prisen forfattet hun ytterligere fire diktsamlinger. De er samlet i boken Livet er den eneste måten, som har gitt navn til denne forestillingen.

Om alderdom

Hva skriver den eldre Szymborska om? Om alderdom, naturlig nok, som i det nydelige diktet «Tenåring». Her ser hun for seg et tenkt møte mellom seg selv som gammel dame og den hun var som var som ung. Den gamle kvinnen har så mye hun ville sagt til tenåringen, men hun kan ikke nå henne eller forandre fortiden. Som Szymborska skriver et annet sted: «Ingenting kan skje to ganger.» Livet er både generalprøve og premiere på samme tid.

«Tenåring» slutter med at den unge Szymborska forsvinner og «glemmer igjen skjerfet sitt i farten». Den eldre dikteren sitter igjen og reflekterer: «Et skjerf av ekte ull, / med striper i flere farger / heklet til henne / av moren vår. / Jeg har det fortsatt.»

Fundamentalt sett handler dette diktet om mer enn å bli gammel og se tilbake på livet sitt. Det handler om det som kan sies å være et grunntema hos Szymborska: Vi er prisgitt livet, men livet er ikke gitt. Hvorfor ble livet slik det ble, når det meste – også vår såkalte individualitet – kunne vært annerledes?

Igjen og igjen kommer Szymborska tilbake til denne tematikken, for eksempel i et dikt der hun minnes dem hun gikk i klasse med – for så å gå over til å tenke på andre potensielle eksistenser, nemlig dem hun kunne gått i klasse med, om bare moren eller faren til den og den hadde fått barn med en annen.

I siste instans kan en slik bevissthet om hvor vilkårlig livet er også føre til en miljøbevissthet, en solidaritet med andre vesener, og en takknemlighet over å være til. Hvis vi er prisgitt livet, må vi sette pris på livet, fordi livet er den eneste måten.

Eller som den eldre lyrikeren skriver i diktet «Til overmål»:

Jeg er den jeg er.
En ufattelig tilfeldighet,
slik alle tilfeldigheter er det.

Jeg kunne hatt
andre forfedre,
og fra et annet rede
kunne jeg ha fløyet ut.

(…)

Jeg kunne endt opp som noe
langt mindre individuelt.
Noen i en stim, en maurtue, en summende sverm,
en bitte liten del av et landskap som vinder kaster hit og dit.

(…)

Jeg kunne ha vært meg selv – men uten evnen til å undre meg,
og dét ville ha betydd
at jeg hadde vært en helt annen.

Enkel og uvanlig

Den Szymborska jeg møtte i Krakow var nettopp slik: undrende, nysgjerrig – og litt sky. Hun hadde absolutt ikke nesa i sky, slik noen nobelprisvinnere kanskje har en tendens til. «Jeg er et elendig intervjuobjekt,» sa hun. Men det var hun ikke. Hun røykte og bød på konjakk. Leiligheten var malt i grønntoner – favorittfargen hennes – som henspiller på naturen. Hun samlet på små dyrefigurer.

Året etter døde hun. Den polske staten ville skjenke henne evig hvile i æreskrypten i en av Krakows store katedraler, sammen med andre av landets store forfattere og celebriteter. Men i tråd med Szymborskas eget ønske gikk det ikke slik. Hun ble begravd på Rakowicki-kirkegården litt utenfor sentrum, i samme grav som foreldrene og søsteren, under en vanlig og enkel gravstein. En stor menneskemengde hadde samlet seg for å ta farvel med henne. Noen spilte «Black Coffee» av Ella Fitzgerald – en av Szymborskas favorittlåter og -artister. En polsk idrettsmann – en bokser – la ned en stor blomsterkrans ved graven.

Man kan spørre seg: Hvilken annen lyriker vil, når hun er død, få en blomsterkrans nedlagt ved sin grav – av en bokser?

Elsket og anerkjent

I Norge er det litt sånn: Enten skriver du enkle dikt og leses av mange – det kan tyde på at du ikke er en betydelig lyriker. Eller så skriver du krevende dikt og leses av få – det kan tyde på at du er en betydelig lyriker.

Szymborska opphever slike motsetninger. Hun er tilgjengelig og kan leses av alle. Samtidig er hun klok og smart. Hun er elsket i sitt hjemland og i den enda større nasjonen som kan kalles poesilesernes hjemland. Samtidig er hun anerkjent som få. Hun er en av bare tre kvinnelige lyrikere som har mottatt nobelprisen, og den eneste i nyere tid. Slik sett kan Wisława Szymborska med en viss rett kalles Dronningen av dikt.

Eller som en av hennes største fans, Woody Allen, skriver: «Hun klarer å fange tilværelsens meningsløshet og tristhet, men likevel være livsbekreftende. Hun oppfyller min definisjon av hva en viktig kunstner bør være: dyp, men samtidig oppmerksom på at leseren også må underholdes.»

 

Diktet som er sitert i artikkelen står på trykk i Wisława Szymborska: Utsikt med et sandkorn. Dikt i utvalg (1996), oversatt av Ole Michael Selberg.