Hopp til innhold
125 år
Grey Gardens, 1975

Grey Gardens: Om å gå til grunne med stil

En sjelden gang iblant gir en film følelsen av å komme hjem. Les motehistoriker Ragnhild Brochmanns personlige tekst om kultfilmen som ga inspirasjon til teaterstykket Kunsten å falle.

Grey Gardens. På et eller annet tidspunkt, det kan ha vært i 2008, dukker navnet opp. En venninne av en venninne hadde filmen, og selv venninnen som ikke hadde sett den, anbefalte den på det varmeste. Sa den var et fenomen. Et kultfenomen jeg ikke hadde hørt om. Merkelig.

Ikke ofte, men en sjelden gang iblant, gir en film eller bok følelsen av å komme hjem. Og jo mindre kjent det nye hjemmet er, jo mer fascinerende er følelsen. Grey Gardens er et sånt hjem. Et slags dystopisk Alice i Eventyrland, hvor alle karakterene har dratt sin vei fordi det ikke fungerte likevel. Så nær som to karakterer.

Little Edie og Big Edie

Den første vi møter nede i hagen, er en ung kvinne som ser merkelig gammel ut, eller en gammel kvinne som ser merkelig ung ut. Antrekket hennes er beundringsverdig chict; et slags stramtsittende iransk hodesjal, en trang liten høyhalser og et sveisent, kort omslagskjørt rundt en usedvanlig spretten kropp.

Dette er Little Edie, eller Edith Bouvier Beale. Jackie Kennedy Onassis’ kusine, et medlem av den aristokratiske familien Bouvier og Grey Gardens yngste stjerne. Den andre, den eldre, er hennes mor. Også kalt Edith, eller Big Edie.

Med samme navn, samme adresse og samme ærerike fortid holder mor og datter hoff i et hus, og et liv, gjennomsyret av kulturell kapital og materielt forfall. Miss Havisham i Dickens’ Store Forventninger kan gå hjem og legge seg, her møter vi et virkelig hus hvor tiden stoppet på ordentlig, da to kvinner, og to fyldige drømmer, møtte veggen. Men er veggen slutten på et fullverdig liv? Ikke i Grey Gardens.

Misnøye og anerkjennelse

Filmprosjektet starter i 1972, da Lee Radziwill, Jackie O’s søster, ber de anerkjente dokumentarfilmskaperne, brødreparet Albert og David Maysles, lage en film om storfamilien. Lee mister imidlertid interessen da opptakene viser hvor ekstremt fattigslig tanten og datteren hennes lever. Maysles-brødrene derimot, to forkjempere for dokumentar-retningen «direct cinema», eller ikke-intervenerende dokumentarisme, fatter sterk interesse for Grey Gardens’ beboere. Med Lee ute av bildet drar de tilbake for å spørre om de ikke kan få lage en hel film, bare om dem? Forslaget blir tatt imot med stor glede, og filmen slippes tre år senere.

Foto fra opptaket av «Grey Gardens» i 1975 og filmskaperne Albert og David Maysles. Foto: NTB scanpix

Filmen vekker dyp misnøye og stor anerkjennelse. Senere får den kultstatus, før den blir oppgradert til en av populærkulturens klassikere. Ikke bare som dokumentar, men som Broadway-musikal og spillefilm. Når den anerkjente svenske forfatteren Sara Stridsberg, nok en fan, velger å dra tilbake til Grey Gardens med teaterstykket Kunsten å falle – hva er det som trekker? Hva finnes der, og ingen andre steder?

La oss dra tilbake til huset og hagen i East Hampton utenfor New York. Nede i hagen møter vi Little Edie. Hun snakker rett til kamera med slående diksjon, et henrivende kokett smil og noen ytterst inn- og ustuderte fakter. Og alt her kommer følelsen: Vet vi ikke egentlig hvem dette er? Eller, burde vi ikke vite? Kjent eller ukjent, personen gir på alle måter inntrykk av å være klar for kamera, og at det er bra at vi endelig har kommet, sånn at showet kan begynne.

Eller som Charles Michener og Catherine Ames så fint skrev det i Neewsweek, i 1976: «Beale-ene var praktisk talt to karakterer på leting etter en forfatter, og nå har de funnet en.»

Eller to, for å være rettferdig.

I knas

Over en lengre periode fulgte brødrene mor og datter uten å jakte på annen dramaturgi enn den kvinnene skapte selv. De viste og fortalte det de selv hadde lyst til; om isolasjonen og fattigdommen; om formuen og storfamilien som gikk i knas og om ambisjonene, mennene og ekteskapene det ikke ble noe av. Gamlemor holdt på å bli en sangstjerne; lille Edie dro til New York for å prøve lykken som artist. Moren var en stor skjønnhet, med ytterst lovende prospekter; datteren var det samme.

Men så dro Edies far av gårde med en ny kone; så ble det ikke noe av romansen med morens akkompagnatør Gould, og så ble det ikke noe av Edies artistdrømmer. Moren ble dessuten syk, skjønner vi på et tidspunkt, og datteren følte seg forpliktet til å reise hjem for å passe moren. Men hvorfor ble hun værende? Og hvor er de to brødrene hennes? Det får vi aldri vite.

Maysles-brødrene tok ikke sikte på å uteske hele bakgrunnen for kvinnenes sjeldne samliv og omvendte klassereise i filmen sin. Ei heller å dvele ved det problematiske i et liv levd på kanten av fattigdomsgrensa. Tvert i mot satte de seg fore å fange det dypt menneskelige i samspillet mellom mor og datter: den symbiotiske, nesten duett-aktige, dialogen om hvem som er skyld i hvems tilkortkommenhet? Om kvaliteten på Robert Frosts poesi? Og hvordan det egentlig står til med vaskebjørnene på loftet?

Skape og gjenskape

Men først og fremst viser brødrene kraften som ligger i å aldri slutte og skape, og gjenskape, ideen om seg selv. Little Edie gjør det gjennom antrekkene hun kaller «kostymer», en serie opponerende danser og frihetssøkende utspill; moren ved å spille gamle plater og gjenerindre den hun en gang var. Kraften, men også gleden, som ligger i å bekrefte egen tilstedeværelse ved spinne videre på myten, eller sannheten, om den man er med en man elsker.

Dette er det dypt fascinerende ved Grey Gardens – å få en film i fanget som viser det komplett menneskelige i det absolutt uvanlige; etisk, men også estetisk. En historie som er for uvanlig til å være sann, men også for sann til å være uvanlig; som går sammen med hovedpersonene istedenfor å stå utenfor og kikke inn. Senere skulle reality bli en dokusjanger med enorm spredning og ambivalente følelser. Hvor oppfriskende er det ikke å huske på at fortellingen om det tilsynelatende vilt eksentriske kan gi oss de beste, mest ambisiøse historiene om oss selv? Nøkkelen er en stø hånd og et varmt hjerte.

Når Sara Stridsberg legger armene sine rundt Grey Gardens, forventer jeg nettopp det: stor kjærlighet og en ny endevending av ideen om hva et godt liv kan, eller skal, være.

Teaterstykket ble uroppført på Teater Galeasen i samarbeid med Dramaten høsten 2015 – og er basert på filmen, på brev og intervjuer.

Ragnhild Brochmann

Kunst- og motekulturhistoriker, skribent og illustratør. Mange kjenner henne som Morgenbladets «Estetiker». Dette er en «spørsmål og svar»-spalte hvor alle former for visuell kultur er gjenstand for dyptpløyende og humoristisk analyse – ikke minst den historisk trivialiserte moten.

Fotograf: Tale Hendnes.

Få nyheter og eksklusive tilbud

Du kan sikre deg billetter tidlig, få varsel om nye forestillinger, bli invitert til arrangementer og motta eksklusive tilbud

Laster...