Nekrolog Sverre Anker Ousdal (1944–2026)
Med Sverre Anker Ousdals bortgang har norsk teater mistet en av sine mest markante og folkekjære skuespillere. Han gikk bort nylig, 81 år gammel.
Sverre ble fast ansatt ved Nationaltheatret i 1970 og kom til å prege huset i mer enn fem tiår. Fra første stund var han en skuespiller med en sjelden kombinasjon av kraft og presisjon – enten han spilte i tragedier eller komedier. Han var kunstnerisk kompromissløs, men alltid raus som medspiller.
Han tolket over 70 roller på våre scener, og hans navn er uløselig knyttet til noen av de mest krevende og ikoniske rollene i teaterhistorien: Macbeth, Richard II, Byggmester Solness, Brand og Kong Lear er bare noen av dem. Hans Ibsen-tolkninger står som bautaer i norsk teaterhistorie.
Men det var ikke gitt at han skulle ende opp som en av våre største teaterlegender. Sverre ble født 18. juli 1944 i Flekkefjord. Yrkesveien fant han ved å kjøpe den gule boken som het “Hva skal jeg bli?”. De fleste yrker krevde examen artium, men plutselig leste han: Statens teaterhøgskole – krever ingen forkunnskaper.
Det sto likevel presisert at “ingen blir kunstner uten å ha talent”. Og det hadde Sverre Anker Ousdal. I rikt monn.
Ousdal var en skuespiller som aldri stivnet i formen. Hans største drivkraft var de spesielle øyeblikkene i teateret hvor det føles som om tiden står stille. Disse nesten guddommelige øyeblikkene om kunne oppstå mellom sal og scene, gjorde at han ikke kunne gi seg.
Etter å ha gått av med pensjon fortsatte han å gjeste Nationaltheatret, og hans siste forestilling ble Jordbærstedet – en rolle han briljerte i, til tross for sterkt svekket syn.
Denne våren skulle han igjen stå på scenen på Nationaltheatret, i Arne Lygres nyskrevne stykke Gi meg hånden. Rollen var skrevet spesielt for Sverre. Slik ble det ikke. At vi ikke får oppleve ham på scenen igjen, er et stort tap – for teateret, for kolleger og for publikum.
Ved siden av teateret hadde Sverre en betydelig filmkarriere. Han medvirket i klassikere som Orions belte, Kristin Lavransdatter, Etter Rubicon og Hamsun. Hans kunstneriske innsats ble belønnet med en rekke høythengende priser: tre Amanda-priser, Aase Byes legat, Jahreprisen, Wenche Foss’ ærespris og utnevnelsen til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.
Sverre Anker Ousdal var også del av et av norsk teaters mest markante kunstnerpar. Hans samliv med skuespiller Kjersti Holmen var preget av gjensidig respekt og kunstnerisk fellesskap. Sammen skapte de uforglemmelige øyeblikk på scenen – men ikke uten friksjon i prøveprosessen! – blant annet i Dødsdansen (1997) og ... til døden skiller oss ad (2006). Dette samspillet er en del av Nationaltheatrets historie og en inspirasjon for mange. Kjersti har selv uttalt at Sverre var «den tøffeste jeg vet om», og at motgangen han møtte bare styrket respekten for livet.
Sverre skulle også få sin sønn Mads Ousdal som kollega, og allerede i Mads sin debutforestilling på Nationaltheatret – Lang dags ferd mot natt (2000) – sto de to sammen på scenen. I forestillingen Hjemkomsten (2007) spilte de far og sønn. Når pressen gravde i hvordan det var for de to å spille sammen, var Sverre tydelig: “Vi er profesjonelle skuespillere. En rolle er en rolle.” For slik var han – en fagmann til fingerspissene, med beina godt plantet på jorda.
Sverre Anker Ousdal var en kunstner som satte spor – ikke bare gjennom rollene, men gjennom sin holdning til faget. Han var en bærer av teatrets arv og en drivkraft for fornyelse.
I tillegg var han en vennlig, trygg og skarp kollega – og en enorm historieforteller med en magnetisk karisma, som det var umulig å ikke bli trukket mot.
Hans dype stemme, hans sterke nærvær og hans kompromissløse kunstneriske vilje vil aldri bli glemt.
Kristian Seltun, teatersjef Nationaltheatret
