Main menu and utilities

Regissør Jonas Corell Petersen

Fotograf: Øyvind Eide

Det store vi

Hva er fellesskap? Og fordrer fellesskapet at noen stenges ute? Det er noen av spørsmålene dramatiker og regissør Jonas Corell Petersen baler med når han setter opp forestillingen Arbeidstittel: Savnet fellesskap. 

Originale tekstcollager av filosofiske betraktninger, der de store eksistensielle spørsmålene reflekteres i scener fra et slags hverdagsliv, i samtaler og i møter mellom mennesker. Ofte dypt absurd og humoristisk … Det er ikke så lett å sette teatermakeren Jonas Corell Petersens forestillinger på formel, men de tre forestillingene han har laget fra bunnen av på Nationaltheatret de siste årene, Vi tygger på tidens knokler (2015), Øy (2016) og nå Arbeidstittel: Savnet fellesskap, er smidd over sånn noenlunde samme lest. Alle tre er uroppføringer skrevet av Corell Petersen selv og bearbeidet i prøverommet sammen med skuespillerne. 

– Hvordan går du frem når du jobber på denne måten?

– Jeg prøver å finne et tema som interesserer meg og innsnevrer det i skriveprosessen. Prøvene består mye i å redigere teksten og tilpasse det til skuespillerne. Jeg skriver helst med den enkelte skuespiller i tankene, og setter pris på å jobbe med skuespillerne over flere prosjekter. Åtte ukers prøvetid fra leseprøve til premiere er veldig kort, men hvis man jobber videre med hverandre, kan man fortsette å bygge på et reisverk som allerede står.

– Kan du si noe om ditt teatersyn? Hva vil du at teater skal være?

– Jeg setter stor pris på mange ulike teater og kunstinntrykk. Jeg har ikke noe program. Jeg forsøker å lage teater som jeg ville ha likt dersom jeg ikke selv jobbet med det. Det fantastiske med teater er jo møtet mellom publikum og skuespillerne – og at dette møtet kan gjøre noe med folk; at det kan åpne opp for refleksjon over livene våre. Og slik sett blir teatret stadig viktigere fordi det blir færre og færre av denne typen møteplasser. Jeg deler mine tanker og prøver å skape noe som setter i gang en refleksjon over hvem vi er, hvor vi er på vei hen og hva vi skal der. Jeg vil sette i gang en prosess hos folk …

– I Arbeidstittel: Savnet fellesskap heter det at enten er det åpne grenser og lukkede kasser, i betydningen pengekasser, eller så er det lukkede grenser og åpne kasser. Det projiseres bilder på scenen av kirker og logoer til idrettslag. Forestillingen din handler om fellesskapet. Men fordrer et fungerende fellesskap at noen stenges ute?

– De sosialdemokratiske partiene i Vest-Europa har ikke har noe prosjekt lenger – eller i alle fall at folk ikke opplever at de har noe gyldig prosjekt. Så kommer motreaksjonen. Man må gjerne si at «alle skal med», men i virkeligheten er det jo veldig mange som føler at de ikke er med. Hva skjer da, med dem?

– Hvor finnes fellesskapet i dag?

– Det finnes andre steder enn før. Men likevel søker vi i fortiden: husmannskost og hjemmedyrkede grønnsaker, make America great again. Vi savner fellesskapet og leter i fortidens store rotekasse.

– Hva skal til da, for å få et fellesskap til å fungere?

– Det er jo et stort spørsmål, men jeg tror det må være en balanse mellom trygghet og frihet – to størrelser som i utgangspunktet står i opposisjon til hverandre.

– På scenen får disse filosofiske problemstillingene en underfundig, humoristisk og absurd form. Hvorfor?

– Fordi verden er absurd! På overflaten virker de mønstrene som finnes, både på samfunns- og individnivå, tilsynelatende logiske. Men graver man dypere ned, vrir og vender på ting, så brister ofte logikken, og verdens absurditet og vilkårlighet kommer til syne.

– Forestillingen din har premiere under Ibsenfestivalen. Er det noen tråd til Ibsen her?

– Ja, jeg synes det. Et ideal for Ibsen og hans samtidige var jo å sette problemer under debatt. Det tenker jeg jo at vi gjør, at forestillingen går i dialog med spørsmål i tiden. Også undersøkelsen av en tematikk som trygghet og frihet, finner man igjen hos Ibsen. Nora i Et dukkehjem for eksempel, har tryggheten, men søker friheten.

– Og som Ibsen, for å omskrive det som har blitt en noe forslitt frase, så spørger du helst, ditt kall er ei å svare?

– Nei, det er ganske åpnet. Forestillingen består av en rekke ulike situasjoner, bilder og uttrykk som kan gi mening i seg selv, men også i måten de fremstår sammen med de andre. Som en collage, der publikum kanskje vil finne ulike ting som de hekter seg på og relaterer seg til. Slik tror jeg forestillingen vil oppleves vidt forskjellig fra publikummer til publikummer.

Av Marte S. Eielsen

Fakta: Jonas Corell Petersen

  • Jonas Corell Petersen har etablert seg som en av de fremste i en ung regissørgenerasjon. Han har studert teatervitenskap, kunsthistorie og filosofi ved Københavns Universitet og har i tillegg utdannelse fra regilinjen ved Kunsthøgskolen i Oslo (2005–2010).
  • Han har blant annet satt opp Unge Werthers lidingar (Det Norske Teatret), en forestilling han mottok den europeiske Fast Forward-prisen for unge regissører for, Tro håp og kjærlighet (Trøndelag Teater), ZOO (Black Box og teaterhuset Avantgarden), Bank (Rogaland Teater) og Othello (Staatstheater Braunschweig).
  • På Nationaltheatret har han satt opp forestillingene Baby og Nostalgi 2175, i tillegg til de egenskrevne Vi tygger på tidens knokler, Øy og Arbeidstittel: Savnet fellesskap. Corell Petersen er husregissør ved Nationaltheatret.