Minneord om Monna Tandberg

Den 25.05.2025 gjorde Nationaltheatrets mest grasiøse stjerne gjennom tidene sin siste sorti. Monna ble 85 år gammel. Vi som hadde æren av å kjenne henne, har mistet en inspirerende kollega, en klok og nærværende venn og en dypt engasjert samtalepartner.

I om lag 20 år fikk vi kjenne Monna. Marian jobbet første gang med henne i Stein Winges oppsetning av Når vi døde vågner av Henrik Ibsen, og Birgitte ble kjent med henne da de i to år jobbet sammen i Torshovgruppa.
Selv om det var nesten 40 år mellom oss, ble hun vår venninne på teateret.

Det var inspirerende å diskutere roller med Monna, hun hadde alltid ambivalente betraktninger som man kunne kjenne seg igjen i, og samtalene med Monna ledet til nye spørsmål, nye muligheter, nye måter å se rollen eller løse scener på. Monna hadde en forbilledlig arbeidsmoral, hun klagde aldri, men fant lyspunkter å fokusere på, hun ble aldri sur, men var både tydelig og bestemt. Hun var en skuespiller med enorm integritet og en av våre største Ibsen-tolkere, hennes nærvær på scenen var magnetisk.

Hennes kunstneriske mot besto også i å belyse tabuer. Tolkningen hennes av Eve Enslers Vaginamonologene på Torshovteatret går det fremdeles gjetord om. Av konservative krefter møtte hun sterke reaksjoner på det å snakke så lenge og bramfritt om kvinners underliv, men det var helt i tråd med det Monna anså for å være teaterets samfunnsoppdrag: Å utfordre det etablerte.

Også etter at hun sluttet å ta roller på teateret fortsatte Monna å bedrive samfunnsopplysning og å utfordre tabuer. Da hennes kjæreste ble rammet av Alzheimers, var dette fremdeles en sykdom mange ønsket å holde skjult, men karakteristisk nok valgte Monna å være åpen om det. Hun holdt foredrag over hele landet og lot seg intervjue om emnet. Dette var et arbeid som betydde veldig mye for mange.

Monnas blikk var aldri flakkende, men stødig og dypt forankret i henne selv, likevel var det alltid rettet utover, mot samfunnet, og mot andre. Krystallklar og sprek som hun var til det siste, fulgte hun nysgjerrig med på alt som foregikk, hun var en flittig papiravisleser og fulgte ivrig med på hva kollegene hennes drev med.

Det føltes dyrebart å få komme hjem til Monna, møte henne på kafe eller prate med henne på telefon. Samtalene var alltid fylt med latter, alvor, familieliv og kunst. Monna var vidsynt og klok. Hun innprentet i oss viktigheten av å være tro mot oss selv på scenen og i livet. Når ting var vanskelig, gav hun oss trygghet på at man ikke skulle være redd, heller ikke for det ukjente og urolige. Monna var modig, og vi gikk oppløftet og beriket fra samtalene med henne. Også helt konkret! Begge ble vi mottagere av nydelige klesplagg fra hennes utsøkte garderobe. «Så fin frakk du har» kunne vi si, hvorpå hun repliserte «Vil du ha den?» Slik var Monna, generøs i ett og alt.

Kjære Monna, vi vil prøve å bringe din arv videre, både på teateret og i livet, ved å strekke oss etter dine høye idealer. Vi vil for alltid la oss inspirere av ditt mot, ditt engasjement, din generøsitet og din begeistring.

Og så ser vi frem til å, Når vi døde vågner, fortsette vår muntre samtale derover.

Vi lyser fred over ditt minne.

I dyp takknemlighet,

fra Marian Saastad Ottesen og Birgitte Larsen,
venner og kolleger på Nationaltheatret.