Main menu and utilities

Main menu

Handlekurv

Jon Fosse om Åse Ljones

I bileta til Jon Fosses sambygding Åse Ljones blir noko som før var i det skjulte, i det tause, så å seie møysommelig arbeid fram i mønster av gjentaking og variasjon, skriver Jon.

I hennar bilete blir det eg kjenner som mitt eige, det tause men alltid nærværande i den verd der eg voks opp, gjort synleg, trekt fram, slik at eg når eg ser bileta hennar, ser noko som eg liksom har visst um at var der utan likevel å vite om det fordi eg aldri før har sett det framstilt i sin vakre essens. 

Sting for sting, sting inn i ei rørsle av tapt venleik som ingen andre veit om, ein venleik som ingen andre kjenner til, og som derfor må gjenvinnast, og derfor må gjerast, derfor må arbeidet møysommelig fullførast, dag etter dag, med gjentakningar, jamme sting, sting som manar fram denne uforklarlege skimringa. Ufråkommeleg, ubegripeleg. Og vakkert. 

Åse Lioness fintmerkande stø hand viser oss gammeldagse og lite verdsette kvinnelege verdiar som omsut ivaretaking, verning og vilje til lys. 

 

Teksten er basert på Jon Fosses essay fra samlingen Gnostiske Essay (1999) om tekstilkunstner Åse Ljones tekstilverk. Det aktuelle teppet brukes også så som sceneteppe i denne forestillingen. Teksten er bearbeidet av Anne Marit Jacobsen med tillatelse fra Jon Fosse.