Main menu and utilities

Main menu

Handlekurv
En nedsnødd Bjørrnson på sokkel utenfor Nationaltheatret

Fotograf: Åsgeir Valldal, Norsk Folkemuseum

Bjørnstjerne – årets comeback kid!

Bjørnstjerne Bjørnson fikk aldri bli med på den moderne teaterleken. Det er underlig; hans engasjement, opprørsvilje og dramatiske kvaliteter tatt i betraktning.

Bjørnstjerne Bjørnson ruvet bredbent på sokkel foran det nybygde Nationaltheatret. Da teatret åpnet i 1899, var den kontroversielle dikteren og folketaleren for lengst blitt nasjonalskalden man lyttet til.

Hele fire av skuespillene hans sto på plakaten i Nationaltheatrets aller første sesong. For de fleste i dag er disse titlene ukjente – er det igjen på tide å få ørene opp for hva Bjørnson har å melde?

To norgespremierer

Med en måneds mellomrom høsten 1899 kunne et nysgjerrig kristianiapublikum få med seg de norske førsteoppførelsene av de to stykkene Over Ævne. Hva ventet dem?

Urpremierene hadde funnet sted utenfor Norges grenser, i henholdsvis teatermetropolene Stockholm og Paris. Mottakelsene hadde skapt voldsomme overskrifter, ja, endog tumulter. I disse to stykkene avdekker Bjørnson et fenomen som han selv karakteriserte som sitt livs største oppdagelse og idé.

Virkelighetssansen

Over mange år hadde Bjørnson grublet på å forme en hel serie av dramaer om såkalt forstrekkelse, eller hybris, åndelig så vel som moralsk: «Jeg vil tilbringe resten av mitt liv med å jakte på det inne i oss som gjør verden til en forbannelse for oss, ved at vi fyller den med våre fordommer, feil og drømmer, istedenfor å være lydig mot den virkeligheten som vi alle i våre bedre øyeblikk ser.» Det ble likevel med to skuespill: Over Ævne. Første Stykke (1883) og Andet Stykke (1895).

Skuespillene henger sammen, ikke bare gjennom tittelen, men også ved at de omhandler to generasjoner av samme ætt, familien Sang. Ved å følge denne familien gjennom flere slektsledd, søkte Bjørnson å belyse et fenomen dikteren mente å støte på overalt i samfunnet: en hang til det grenseløse, en trang til overskridelse. Dette «folkepsykologiske» trekket sto i veien for en sannhetssøken basert på rasjonelle prinsipper og fornuft. Med over evne-begrepet skildrer Bjørnson denne mangelen på virkelighetssans som han fant hos mange personligheter, og dette begrepet løftet han også inn i en politisk-sosial kontekst. Stykkene viser de fatale følgene som denne manglende egenskapen fører med seg.

En krønike

Elementet av familiekrønike kan få oss til å tenke på de siste tiårenes bølge av tv-serier, der vi gjennom sesong på sesong følger slekters fall og dynastiers vekst. Vår interesse for rollegalleriet får oss til å bingewatche i timevis foran tv-skjermen. Hvordan går det med dem? Grepet er likevel langt fra nytt. I de antikke dramaene følger vi på samme vis – i stykke etter stykke – skjebnen til et kongehus, for eksempel i trilogien Orestien av Aiskhylos. Sofokles lar oss likeens følge Thebens rojale stamtre, fra tragedien Kong Oidius via Oidipus i Kolonos og til Antigone.

Men Bjørnson brukte ikke denne dramaturgien bare for å trigge begjæret vårt etter fatale familieskjebner. Til grunn lå Bjørnsons livslange sannhetssøken. Støttet av naturalismens syn på hvordan arv og miljø preger individets utvikling, bearbeidet forfatteren stoffet i Over Ævne. Med vitenskapens autoritet i ryggen, ville han forklare og avdekke de naturlige kreftene som bestemmer menneskenes liv og handlinger.

Fra kristenliv til arbeiderkamp

Første og andre del av Over Ævne utkom med 12 års mellomrom, og trass i at grunntemaet i stykkene er likt, er de fascinerende ulike i utforming og temperament.

Første Stykke er et fortettet drama som kretser rundt ekteparet Sang: presten Adolf og den sengeliggende, plagede Klara. Gjennom to akter er det et angrep på en kristendom båret av troen på mirakler, et livssyn av blendverk som hindrer oss i å ta opplyste, velfunderte valg. Til tross for sekvenser av satire og diskret komikk, er det den fine skildringen av en familie i åndelig krise som preger dette kammerspillet fra 1883.

Oppfølgeren, derimot, er malt med langt bredere pensel. Den tragiske familiekrøniken fortsetter – søskenparet Elias og Rakel Sang er igjen fra første stykke – men virkeligheten er en helt annen. Med Andet Stykke går Bjørnson tett på høyst aktuelle og politiske hendelser: kampen mellom arbeidere og industrieiere – og bruken av terror som virkemiddel i denne kampen.

Bjørnson skildrer en kynisk verden av utbyttere og lidende ofre. Andet stykke er blitt beskrevet som Norges første arbeiderklasse-drama, og er også det første skuespillet noensinne som ga en fremstilling av en anarkistisk terrorhandling. Gjennom fire scenebilder tar dramatikeren oss med fra slummen og inn i kapitaleiernes luksusslott, og til tider er det med nærmest burleske virkemidler vi konfronteres med verdens urettferdighet og misere.

Flere tidsaldre

De to stykkene er til sammen et monument over Bjørnsons forsøk på å favne to tidsaldre, den førmoderne tid og den moderne industrialder. Første del vender seg mot menneskets kamp mot sykdom og død, andre del er en studie av det samfunnsmessige dramaet der konflikten mellom arbeid og kapital tilspisser seg. Samtidig er det som om Bjørnson peker fremover mot hendelser i et ennå ulevd århundre, og konflikter vi som mennesker bærer med oss også i dag. Stamtavlen er ikke avsluttet.

Det er det «sygelige, forstrakte» i både tiden og religionen Bjørnson vil til livs. Han påviser at trangen til det grenseløse kan være farlig – i så vel politikken som i menneskelivet. Spørsmålene han stiller, resonnerer fortsatt: Hvilken plass fins det for den religiøse lengsel i en sekularisert modernitet? Hvordan behandler vi det irrasjonelle i menneskesinnet? Hvor stor skade begås av menn og kvinner motivert av overbevisninger som har liten eller ingen rot i virkeligheten? Hvordan preger «alternative forklaringer» tiden vi lever i? Kan vi forstå radikalisering, sett i lys av over evne-problematikken?

Protester

Ser vi de to stykkene under ett, slår deres episke omfang og storstilte idérikdom oss i øynene. Likevel tok det tid før de to Over Ævne-dramaene fant veien til norske scener.

Det manglet ikke på røster som advarte mot de norske førsteoppførelsene. Offentlig og privat ble det protestert mot Første Stykke, som i sin tid hadde blitt refusert ved Christiania Theater. Teatersjefen ved det nybygde Nationaltheatret ble bedt om å «holde sine hænder borte fra dette bespottelige stykke». Andet Stykke var heller ikke ukjent med negativ oppmerksomhet. Den tyske sensuren hadde rammet skuespillet, med henvisning til dets kontroversielle innhold, og urpremieren i Paris i 1897 var ridd av rykter om opptøyer. Politisjefen hadde utstasjonert store mengder hemmelig politi for å stanse forventede tumulter blant publikum. Forestillingen skapte bølger i den parisiske pressen.

«En storstilet, poesifylt helhet»

Nationaltheatrets første kunstneriske leder, Bjørn Bjørnson, skuespiller, sceneinstruktør – og eldste sønn av den kjente dikteren, ryddet likefullt plass for Over Ævne i teatrets åpningssesong. En nasjonalscene skulle grunnlegges på norsk drama. Dramatikeren selv, Bjørnstjerne Bjørnson, ledet prøvene høsten 1899; hans inspirerte ledelse samstemte figurene og anslo forestillingenes tone. Begge oppsetningene ble møtt med stort bifall.

«Aldrig var der før, neppe er der senere paa nogen norsk scene set en saa gripende forestilling. En storstilet, poesifylt helhet.» Slik er Over Ævne. Første Stykke beskrevet i teatrets historiebøker. Særlig Johanne Dybwads tolkning av Klara Sang var skjellsettende, og oppsetningen trakk et stort publikum. Første Stykke ble spilt hele 30 ganger. Andet Stykke spilte elleve kvelder, en forestilling lyst opp av den unge Halfdan Christensens betagende Elias Sang, «fuld av glød og ekstatisk offervilje». Både Dybwad og Christensen skulle komme til å prege Nationaltheatret sterkt i det påfølgende århundret, som skuespillere, regissører og – for sistnevntes del – teatersjef i 13 års «gullalder».

Glemte kvaliteter

Over 120 år etter, dukker Over Ævne nok en gang opp på Nationaltheatrets hovedscene. Forfatningen på bygningen er ikke den samme som den gang, men på sin sokkel – på det som i dag heter Johanne Dybwads plass – ruver Bjørnstjerne Bjørnson like freidig og bredbent.

Publikums kjennskap til Bjørnsons skuespill, er derimot svekket. Siden midten av forrige århundre er dramatikken hans oppført sjeldnere og sjeldnere. Årsakene kan være mange, men konsekvensen er at Bjørnsons store kvaliteter er gått i glemmeboka – både blant dagens scenekunstnere og teaterentusiasten.

På samme tid har teaterkunsten i Norge forflyttet seg og blitt mer mangfoldig. Tradisjonen har blitt utfordret med friske innfallsvinkler og frimodige formgrep. Ibsen, Shakespeare, Tsjekhov og Strindberg er blitt endevendt og utprøvd av nye generasjoner regissører og skuespillere. Men den norske åndshøvdingen fikk ikke bli med på leken; Bjørnstjerne Bjørnson kjente de ikke lenger til.

Comeback

Denne ignoransen vil nå den slovenske regissøren Tomi Janežič ta et oppgjør med. I møte med Bjørnsons Over Ævne, oppdaget han en dramatiker som sprutet av engasjement og opprørsvilje. Denne kraften inspirerte og tente ham.

Janežič hadde ikke noe forhold til forfatteren før teatret ba ham lese Bjørnsons familie-krønike. Forbløffet oppdaget han stykkenes kvaliteter: språkets retorikk, rollenes temperamenter, det episk storslagne i fortellingen. Ikke minst begeistret dramatikerens vilje til å snakke om reelle politisk-ideologiske spørsmål. Er et bedre samfunn mulig, og hvordan? Parallellene til verden av i dag, sto klart for regissøren. For Janežič føltes det da helt riktig å løfte Bjørnsons dramatikk opp og ut av det nittende århundret. Materialet tagg om en scene; materialet krevde å møtes med et nåtidig teaterblikk.

Janežič´ Over Ævne vil definitivt være over-the-top. Like standhaftig og like uærbødig som dikterkjempen selv, har Janežič bearbeidet stoffet. Han har, med vekselvis djervhet og respekt, slått Første - og Andet Stykke sammen til en helaftens forestilling: Over Ævne. Sammen med sitt kunstneriske lag ønsker han å gjenskape Bjørnsons rike fortelling for scenen gjennom en frapperende montasje. Rytmen vil være nåtidig, persongalleriet svulmende, og spillet –? Fremoverlent.

Det sies at da Bjørnstjerne Bjørnson talte, kunne ingen nordmann unnlate å forholde seg til det. Dikteren ruvet – nasjonalt så vel som internasjonalt – i folks bevissthet. Om nasjonalskalden med dette får sin renessanse på norske scener, gjenstår å se. Vil publikum bli fristet til å høre på hva denne Bjørnson har å melde? På Nationaltheatret er Bjørnstjerne åkke som årets comeback kid!


Av Njål Helge Mjøs


Njål Helge Mjøs er dramaturg på Nationaltheatret.

 

Kilder:
Bjørnstjerne Bjørnsons samtidsdrama av Frode Helmich Pedersen
Livets overskudd av Erik Bjerck-Hagen
Litteratur og terror av Eliassen, Foss og Nylander (red.)
Nationaltheatret gjennem 25 år av H. Wiers-Jenssen
Syng mig hjæm og Vennskap i storm av Edvard Hoem