Main menu and utilities

Main menu

Min Side
Handlekurv
Bertolt Brecht (1898–1956) var en tysk dramatiker og poet, kjent for blant annet Tolvskillingsoperaen og Mor Courage.

Fotograf: Bundesarchiv

Vi er alle barn av Mor Courage

I en verden som dyrker forsprang og ikke framskritt, triller vi alle vogna til Mor Courage gjennom livet.

Makta har alltid spilt teater. Men aldri har den hatt så stort behov for maskespill som under kapitalismen. I middelalderen holdt det for herskerne å spille rollen som utpekt av Gud. Med stemmeretten og de politiske frihetenes gjennombrudd har herskerklassen vært nødt til å skrive nye manus for å legitimere makt og privilegier. En lesende arbeider i våre dager vil ikke tro på at Petter Stordalen eller Stein Erik Hagen er Guds utvalgte. Nei, arbeideren må selv tro på kapitalismens egen livsløgn – at de som er rike er rike fordi de fortjener det. Hun må tro at også hun selv, dersom hun bare jobber hardt nok, kan vinne i kapitalismens kappløp og selv få bestige pengemaktas tinder. Og kanskje viktigst av alt: Hun må tro at kapitalismen er naturlig og uerstattelig, at det ikke finnes noen annen måte å leve på jorda på enn den vi lever under nå.

Viser verden slik den er

Formålet med Bertolt Brechts teater var å rive masken av kapitalismen og vise fram verden slik den er. For å oppnå dette gikk Brecht bort fra det borgerlige teatrets såkalt realistiske form. Gjennom verfremdung (fremmedgjøring eller underliggjøring) var målet å vekke publikum til dåd. I stedet for å drømme seg bort i teatersalen skulle de tvinges til å tenke over det de så på scenen. Verfremdung kunne oppnås gjennom en rekke ulike grep. Plakater på scenen oppsummerte scenene før de utspilte seg, musikerne satt synlige ute blant publikum og syngende moralkor framførte stykkenes budskap direkte ut i salen.

Brecht flyttet sine fortellinger i tid og rom. Mor Courage er for eksempel skrevet som politisk ferskvare – stykket skal ha blitt ført i pennen på under en måned i vilt raseri over Hitlers invasjon av Polen. Men Mor Courage triller likevel ikke vogna si sammen med nazistenes stridsvogner. Brecht har sendt henne tilbake i tid – til 30-årskrigene som herjet Europa på 1600-tallet.

Illusjonsløs krigsprofitør

Mor Courage strever med å holde seg flytende i en verden som synker rundt henne. Hun nærer ingen illusjoner om krigen. «Som regel kan du si at både seier og nederlag blir dyrt for oss vanlige folk», sier hun verdensvant.

Men hun vet også at hun ikke kan gjøre noe for å stoppe krigen. For å redde seg selv og sine barn tvinges Mor Courage til å bli krigsprofitør, og etter hvert blir hun så avhengig av krigen at hun blir redd for at den skal ta slutt.

Fra mennesker til maskiner

Brecht skreiv i 1927 at «først da jeg leste Karl Marx’ Kapitalen forsto jeg mine egne stykker». Også for Marx er fremmedgjøring (entfremdung) et sentralt begrep, men på en helt annen måte enn hos Brecht. Under kapitalismen er menneskene fremmedgjort. Arbeidskraften vår gjøres om til en vare som kan kjøpes og selges av andre. Hensikten med det vi gjør på jobben blir bare å øke «Monsieur Kapital», som ikke er noe menneske i det hele tatt. Kapitalen hersker over arbeidet, og siden kapitalen ikke er noe annet enn oppsamlet arbeid, lar kapitalismen fortiden herske over nåtiden. Kapitalen er «selvstendig og personlig, mens det virksomme individ er uselvstendig og upersonlig».

Virkningen av at kapitalen får herske over arbeidet, er at skaperkraften vår temmes. I stedet reduseres vi til tannhjul i den kapitalistiske maskinen. Tenk på Charlie Chaplins film Moderne Tider. I en klassisk scene står Chaplin ved samlebåndet i en fabrikk og strammer muttere. Jobben hans er enkel og repetitiv, og det er vanskelig å forstå hvor maskinen slutter og mennesket begynner. Når tempoet settes opp, klarer ikke Chaplin å henge med, og han blir slukt av samlebåndet og spist av maskinens tannhjul.

I våre dager står de færreste ved samlebånd. Men kapitalen legger likevel en tvangstrøye på arbeidet vårt. Tenk bare på hjemmehjelpen som blir utstyrt med stoppeklokke og minuttvedtak, og dermed fratas friheten til å selv gjøre vurderinger av hva slags hjelp den eldre trenger. Eller se for deg kundebehandleren på et callsenter, som uten myndighet til å ordne opp i noe som helst blir redusert til menneskelig telefonsvarer og prisgitt noen få, begrensa valgmuligheter i et stivbeint digitalt system.

En brikke i et spill

Kapitalismen fremmedgjør oss ikke bare fra arbeidet. Mennesket er skapende av natur. Under kapitalismen er vi ikke fri til å skape det vi vil, men må følge sjefens diktat. Heller ikke vår egen framtid kan vi skape, for framfor å samarbeide blir vi tvunget til å konkurrere. Vi blir fremmedgjort ikke bare fra oss selv, men også fra hverandre.

Mor Courage er fremmedgjort. Hun triller sin vogn over krigens blodige slagmarker i leiehærenes kjølvann, men hun er ikke fri til å forme sin egen framtid. I krigens spill er hun bare en liten brikke. Hun kan ikke selv skrive spillereglene i sitt eget liv. Under beleiringen av Riga har Mor Courage kjørt sin vogn tvers gjennom kanonregnet for å selge 50 brød til de beleirede før brødene ble mugne. Hun er med andre ord risikovillig utenom det vanlige. Dessuten er hun fleksibel, endringsvillig, hardtarbeidende og kreativ. Kort fortalt besitter hun alle jobbintervjuets mest ettertraktede egenskaper, og likevel er hun helt maktesløs til å forme sitt eget liv.

Lånesøknader og Fjordkraft

Det er lenge siden det var krig i Norge, selv om vårt land med jevne mellomrom deltar i og profiterer på kriger i andre deler av verden. Men Mor Courage bør være gjenkjennelig også i vår fredelige avkrok. Hun triller sin vogn inn på boligmarkedet, der hun kjøper seg en toroms leilighet til fem millioner kroner. Mens hun fyller ut lånesøknaden i banken rister hun oppgitt på hodet, fordi hun vet at summen hun betaler er galskap. Men hun kan ikke annet enn å trille vogna si videre. Dersom hun lar være, vil hennes barn ikke få noen leilighet å arve – og stille lenger bak i kappløpet når de blir voksne.

På arbeidsmarkedet gjør Mor Courage det hun kan for å sikre seg lønn til å betale lånet. Kanskje triller hun sin vogn ned på Karl Johan for å selge billig abonnement på Fjordkraft til strømkunder som ikke har oversikt over hva de skriver under på. Eller kanskje er hun heldigere enn som så, og får parkere vogna si på et kontor der hun behandler søknader om sosialhjelp fra mennesker som har gjort det mindre skarpt i konkurransen enn henne selv. Hun nærer ingen illusjoner om sitt arbeid, men hun kan ikke la være. Barna må ha mat.

Mor Courage gjør alt for sine barn. Hun tegner sykeforsikring for dem, og uføreforsikring med. Når tida er inne for å velge barnehage, velger hun selvfølgelig den beste barnehagen. Tidlig innsats er avgjørende. Når de begynner på skolen, følger hun dem opp slik at de kan prestere best mulig. Hun triller handlevogna si gjennom supermarkedet, og kjøper både iPhone og merkeklær for at barna ikke skal sakke akterut sosialt. Hun vet godt hvor galt det er, mye av det hun gjør, og når valget kommer, stemmer hun kanskje på et parti som er for miljø og mot privat velferd. Men for barnas skyld kan hun likevel ikke la være å trille vogna si videre. Uansett hva som skjer, må barna ikke sakke akterut i konkurransen mellom menneskene.

Ikke framskritt, men forsprang

I et kappløp må noen alltid komme sist. Alle vil være en vinner, men hvem er det vi seirer over? I sitt dikt «Det vil jeg si» skriver Brecht:

Det dere vil er å seire. Hva skal dere med
kunnskap som er mot de seirende?
Det dere vil er: ikke å bli undertrykt.
Det dere vil er: å undertrykke.
Dere vil ikke ha fremskritt, men forsprang.

Mor Courage triller sin vogn gjennom slagmarkene i Europa på desperat jakt etter et lite forsprang som kan redde hennes barn. Lenge ligger hun et hestehode foran. Men til slutt blir hun tatt igjen. Hun mister både Eilif og Sveitserost, og dattera, den stumme Kattrin. Krigens veldige haikjeft sluker dem alle sammen.

 

Diktet «Det vil jeg si» er oversatt av Georg Johannesen.

Skrevet av

  • Mímir Kristjánsson

    Forfatter og politiker.

    Foto: Ihne Pedersen/Flickr