Søstermorderne i Le Mans
De franske søstrene Christine og Léa Papin myrdet sin arbeidsgiver Léonie Lancelin og datteren Geneviève på brutalt vis vinteren 1933. Forbrytelsen skulle vise seg å bli en hendelse som har inspirert dramatikere, romanforfattere og filmskapere i snart 100 år.
Familien Lancelin besto av ekteparet René og Léonie og datteren Geneviève. Christine og Léa Papin var familiens hushjelper, og hadde vært ansatt der i seks år. Alt tydet på at det var et godt forhold mellom herskap og tjenere, blant annet hadde fru Léonie påtatt seg – på vegne av søstrene – å gi beskjed til moren deres om at søstrene heretter selv skulle beholde lønnen.
En skjebnesvanger kveld
Alt dette skulle snus på hodet i løpet av én time torsdag 2. februar 1933: Rundt kl. 18.30 kom Léonie og Geneviève hjem til et mørklagt hus. Fru Lancelin ropte på Christine, som kunne forklare at strømmen gikk da hun koblet til strykejernet. Men dette hadde nettopp blitt reparert, og Léonie trodde derfor ikke på forklaringen hennes. Det utviklet seg til en krangel, som raskt ble en brutal slåsskamp mellom Léonie og Geneviève og en Christine som skal ha vært vill av raseri.
Christine fikk etter hvert hjelp av lillesøsteren, som fikk beskjed om å rive ut øynene til fru Lancelin. Christine rev ut det ene øyet til datteren og kastet det ned trappa. Deretter hentet Léa en hammer og en kniv. Disse var de faktiske mordvåpnene, sammen med en tinnkanne, som allerede sto i rommet der mordene skjedde.
Da René Lancelin kom hjem halvannen time senere, måtte han ha hjelp av politi og låsesmed for å komme seg inn, til et hus som ifølge vitnene var badet i blod. Christine og Léa hadde låst seg inne på sitt rom, der de lå tett inntil hverandre. Da politiet fikk åpnet døren, tilsto de umiddelbart dobbeltmordet.
Hard oppvekst
Men hvorfor valgte to kvinner i 20-årene å drepe arbeidsgivere de tilsynelatende hadde et svært godt forhold til? Dette er spørsmålet alle – inkludert psykologer, jurister, journalister og kunstnere – har stilt seg siden saken ble kjent, uten å finne noe opplagt svar.
Noe av forklaringen ligger nok i søstrenes oppvekst. Faren Gustave var alkoholisert, og ble kastet ut mens døtrene fortsatt var små, visstnok etter å ha misbrukt storesøsteren Emilia (som han muligens ikke var far til). Moren Clémence skal aldri ha vist noe særlig omsorg for døtrene. Begge ble sendt på klosterskole en kort periode før de ble tvunget ut i arbeidslivet; moren var mest opptatt av at de skulle tjene penger – som hun selv beholdt. Hun nølte ikke med å finne nye arbeidsgivere hvis hun syntes lønna var for lav. Familien Lancelin var den første arbeidsgiveren moren bifalt, og første (og naturlig nok eneste) gang søstrene arbeidet sammen.
Rekordmange tilskuere
Christine og Léa holdt seg mest for seg selv, og hadde lite kontakt med andre hushjelper på fridagene sine. Det gikk derfor rykter, kanskje særlig etter mordene, om at de hadde et seksuelt forhold, lesbisk og incestuøst, til hverandre. Andre tegn kunne tyde på at Christine hadde psykiske problemer. Et eksempel skjedde i august 1931, da søstrene oppsøkte rådhuset i Le Mans, tydelig opphisset og nesten ute av stand til å gjøre rede for seg. De insisterte på å snakke med ordføreren, og fikk møte ham. Christine kom da med sterke beskyldninger mot familien Lancelin, blant annet at de ble holdt fanget og mishandlet. På dette tidspunktet, halvannet år før mordene ble begått, var Lancelins på ferie, og søstrene alene i huset.
Begge søstrene ble tiltalt etter arrestasjonen og tilståelsen, men underveis i etterforskningen endret Christine Papin forklaring: Hun selv var morderen, Léa hadde bare vært en medskyldig. Dette ble også tiltalen da rettsaken startet 28. september, med rekordmange tilskuere. For første gang i historien måtte publikum nektes adgang til en åpen rettsak.
Har inspirert en rekke verk
Søstrenes forsvarer Germaine Brière hentet inn en psykolog viste til flere diagnoser som kunne forklare søstrenes oppførsel. Dommeren valgte likevel å høre på aktoratets påstand om at drapene skyldtes ren ondskap. Christine Papin ble dømt til døden, mens Léa Papin fikk ti års straffarbeid og deretter nektet adgang til Le Mans og området rundt de neste tjue årene.
Presidenten valgte å benåde Christine, og omgjorde dommen til livsvarig tvangsarbeid. I fengselet nektet hun å ta til seg føde, ble etter hvert lagt inn på psykiatrisk sykehus, og døde 18. mai 1937, 34 år gammel. Léa gjenopptok kontakten med moren etter de ti årene, og jobbet deretter som rengjører på ulike hoteller landet rundt. Da hun ble gammel, valgte en familie å ansette henne som en slags «ekstra bestemor», og hun bodde hos dem, i Nantes på vestkysten, til hun døde i 2001, 89 år gammel.
Allerede i desember 1933, henviser den franske psykoanalytikeren Jacques Lacan til Papin-søstrene i et essay om paranoid psykose. I tiårene som fulgte var saken (mer eller mindre omskrevet) bakgrunn for en rekke verk i ulike genre. Her er noen av de mest kjente eksemplene:
- 1947: Hushjelpene, skuespill av Jean Genet (som imidlertid insisterte på at stykket *ikke var inspirert av Papin-saken)
- 1977: A Judgement in Stone, kriminalroman av Ruth Rendell
- 1992: Saken om Papin-søstrene, dokumentarroman av Paulette Houdyer
- 1994: Sister My Sister, film regissert av Nancy Meckler, med manus av Wendy Kesselman, og altså basert på teaterstykket
- 1995: Seremonien, film regissert av Claude Chabrol, basert på Rendells roman
- 2000: Les Blessures assasines, film regissert av Jean-Pierre Denis, basert på Houdyers roman
Tekst: Olav Torbjørn Skare, dramaturg
Kilder:
