Sannhetssøkeren

Hun så det, Karin Boye – lenge før hun tok sitt eget liv i 1941: Hvordan tanker ble undertrykt og sannheter avfeid. Hun hadde opplevd hvordan totalitære stater gjorde om løgner til en ny, og falsk, sannhet. Året før ga hun ut sin dystopiske fremtidsroman Kallocain. Handlingen var lagt til 2030, men var likevel skremmende gjenkjennbar da boken kom ut.

Selv levde Karin Boye på en undertrykket sannhet, frem til hun valgte å være åpent skeiv, på en tid da homofili ennå var forbudt i Sverige. Etter et kortvarig ekteskap med en mann, en ikke-gjengjeldt forelskelse i en svensk kvinne og en alvorlig depresjon, dro hun til Berlin for å gå i psykoanalyse. Der traff hun en yngre tysk kvinne, som hun levde sammen med resten av livet.

Sannhetsserumet Kallocain

Den totalitære statens kontroll over innbyggerne var godt kjent for Karin Boye; aller best fra det nazistiske regimet i Tyskland, men også fra opphold i det kommunistiske diktaturet i Sovjet. Hun skrev ut et tankeeksperiment – historien om et kjemisk virkestoff, et sannhetsserum, som har den effekt at ingen lenger kan holde sine innerste tanker for seg selv. Dermed kan staten få full kontroll over sine innbyggere.

Det er romanens hovedperson, kjemikeren Leo Kall, som utvikler det, og han bruker det sågar på sin egen kone, i sjalusi. Familien Kall lever i Verdensstaten, som forbereder seg på krig med Universalstaten.

En krig om sinnet

I Verdensstaten har myndighetene tatt kontroll over individet. Det er en politistat preget av militarisering, konstant overvåking og angiveri. Innbyggerne tvinges til politi- og militærtjeneste; barna får militær opplæring. Tekniske installasjoner suppleres av menneskelige overvåkere i hjemmene. De skal rapportere hva familien gjør, hva som blir sagt. Det er farlig å si hva man egentlig mener, hvis det ikke stemmer overens med hva staten sier.

Karin Boye rakk å oppleve to verdenskriger; menneskefiendtlige og brutale. Men Kallocain handler ikke om krig i militær forstand. Skrevet med utgangspunkt i Boyes samtid peker boka mot en dystopisk framtid: Om kontroll over mennesker, en krig om sinnet, om omstridte sannheter.

Er vi et eksperiment?

Karin Boye så hvordan det totalitære vokste fram, og fryktet en fremtid der utviklingen gikk enda lenger. Den fremtiden er ikke lenger fjern.

Stalin og Hitler er borte, men totalitære regimer finnes. Totalitær tenkning lever. Sannhetsserumet er ennå ikke oppfunnet, men kanskje trengs det heller ikke lenger? Har vi med åpne øyne, dog med tilslørt bevissthet, gått inn i et gigantisk sosialt eksperiment, når vi deler våre tanker, bevegelser og følelser, frivillig og ofte ubevisst, i den digitale hverdagen?

Teknologien åpner for kontroll. Vi etterlater digitale spor overalt. Kunstig intelligens øker muligheten for overvåkning og sporing, for atferdskartlegging og ansiktsgjenkjenning. Vi er midt oppe i menneskehetens mest rivende teknologiske utvikling.

Kanskje sannhetsserumet ikke er kjemisk, men digitalt? Kanskje lever vi allerede i det eksperimentet som Karin Boye fryktet?

Kallocain for vår tid

Karin Boye var en preget kvinne da hun skrev Kallocain. Sivilisasjonen raste sammen foran øynene på henne. Demokratier brøt sammen, sannhet ble knust av propaganda. Homofile, som henne selv, ble forfulgt og drept.

Kallocain var et forsøk på å forstå hvordan et samfunn kan gli inn i total kontroll, kanskje uten at man merker det, før det er for sent.

Kunne Karin Boye skrevet Kallocain i dag, med utgangspunkt i dagens samfunnsutvikling? Ganske sikkert. For er vi ikke der igjen, et lite hundreår senere? Hvor sannhet ikke har samme verdi, hvor løgn vinner fram ved hjelp av personifiserte algoritmer og stadig dypere politiske kløfter?

I dag kan vi lese Kallocain med utgangspunkt i flere perspektiver: Romanen handler om en kjent fortid, en skremmende samtid og en svært usikker fremtid. De tendensene som uroet mange, men ikke mange nok, på 1920- og 30-tallet, og som førte til nazismens fremmarsj, er lette å kjenne igjen. Også dét bør sette en støkk i oss, slik Karin Boye gjør, når Kallocain nå er utgangspunktet for teatergruppa De Utvalgtes forestilling på Nationaltheatret.

Karin Boye skrev Kallocain for å advare, men også for å minne oss om at mennesker faktisk har evnen til å se, reagere og stille spørsmål, selv i tider hvor det virker vanskelig. Hvis vi bare vil. Hvis vi fortsatt gidder.

Tekst: Mina Bakken, Ungt Crew

Karin Boye (1900–1941)

• Født i Gøteborg, og vokste opp i et borgerlig miljø i Stockholm.
• Debuterte i 1922, med diktsamlingen Moln.
• Hun utga til sammen fire diktsamlinger og fem romaner, og ble på 1930-tallet en anerkjent forfatter.
• Hun studerte gresk, nordiske språk og litteraturhistorie ved Universitetet i Uppsala, og tok deretter filosofisk embetseksamen ved Stockholms högskola.
• Søkte seg til den venstreradikale kretsen rundt tidsskriftet Clarté, og ble i 1927 medlem av redaksjonen. Her møtte hun Leif Björk, som hun giftet seg med, men snart skilte seg fra.
• Hun erkjente sin homofile legning, og levde sammen med en tysk kvinne, til hun tok sitt eget liv i 1941.
• Boye gikk i psykoanalyse etter en depresjon mens hun ennå var gift.

Kilder: karinboye.se, litteraturbanken.se, Wikipedia, Skeivt arkiv