Main menu and utilities

Main menu

Kjersti Tveterås i rollen som Jane Eyre på Nationaltheatret, tatt i prøvetiden.

Fotograf: Øyvind Eide

Jane Eyre forteller alt

Den romantiske heltinnen Jane Eyre vil eie sin egen historie, som en slags 1800-tallets blogger. Det er uhørt!

Jeg-fortellingene, som er overalt i dag, på blogger og i sosiale medier, de skjøt først fart blant borgerskapet på 1800-tallet. Også da hadde man lyst til å fortelle om seg selv. De offentlige dagbøkenes tid ble på en måte innviet. Og Jane Eyre, den fiktive heltinnen i Charlotte Brontës romanklassiker fra 1847, var en av de første: En kvinne som har opplevd fattigdom og nød, som er foreldreløs og ikke spesielt vakker, utstøtt av familien, en som er ingen. Når vi møter henne, befinner hun seg i en slags tjenerposisjon i et samfunn styrt av rike menn. Hun, som ingen egentlig vil høre på, forlanger å fortelle historien sin. Nå står hun midt på Hovedscenen på Nationaltheatret og krever å bli regissør for sitt eget liv. Det er uhørt! Det er revolusjonært! Det er veldig moderne!

Mange tror kanskje at Jane Eyre er en klassisk kjærlighetsfortelling om en ung guvernante og en middelaldrende godseier, det lukter sirup og roser og kiosklitteratur lang vei. Tilsynelatende er det en romantisk historie, men egentlig er det mye mer som skjuler seg bak fasaden: Forfatter Charlotte Brontë lurer oss inn i Jane Eyres verden med kjærligheten som agn. For meg er denne romanen blitt en sentral del av min selvforståelse, fordi den handler om en kvinne som finner styrke og ro i situasjoner hvor de fleste ville gitt opp. Hun er mitt ideal, fordi hun klarer å bli verdsatt uten å heve røst.

Nekter å gi opp 

Men først og fremst er Jane Eyre en fortelling om et mishandlet barn som nekter å gi opp, og senere om en kvinne som blir oversett eller undervurdert av alle, og som likevel ikke vil oppgi sin umistelige integritet. Hun beskrives som lite vakker, hun blir oversett og straffet, hun er ensom. Det sannferdige og alvorlige barnet Jane blir fremstilt som en beregnende løgner, den intelligente voksne som middelmådig og uinteressant: Men den ensomme kvinnen får familie og venner, og hun som blir oversett og ignorert fordi hun er fattig, blir til slutt i fortellingen rik. Det er en fortelling om en av samfunnets svakeste som blir til en av de sterkeste, om en ung og rik kvinne som ender med å gifte seg med en fattig og blind godseier – en fortelling om frigjøring og styrke. Hvis du ser nøyere etter, er ikke dette en kioskroman i det hele tatt, kanskje mye mer av et feministisk kampskrift.

Da Charlotte Brontë endelig besøkte sin forlegger George Smith i forlagshuset Smith Elder & Co i London i 1848, ble han oppriktig overrasket. Den litt forsagte, sjenerte prestedatteren i litt ufikse klær var altså den legendariske Currer Bell, forfatteren av mesterverket Jane Eyre? Han hadde forventet en mannlig forfatter. Charlotte etterlot sin tuberkulosesyke søster Emily hjemme hos faren og broren i Yorkshire og håpet at Emilys mesterverk Wuthering Heights skulle bli like anerkjent som Jane Eyre. Til London hadde Charlotte med seg sin yngste søster Anne for å bevise at de tre søstrene virkelig var de tre separate forfatterne som skrev under pseudonymet Bell, ikke én og samme person. Ikke så rart kanskje, at hun måtte bevise det, når det dukket opp flere stormfulle fortellinger fra Yorkshire, signert de stadig mer berømte «Bell-brødrene».

Legendarisk og myteomspunnet

Charlotte var den mest berømte av de tre, eller: berømt – det kunne hun jo ikke være så lenge hun skrev under pseudonym. Hun var blitt legendarisk og myteomspunnet for sin bestselgende roman, og teoriene om hvem som hadde skrevet den, var mange. At det skulle være en som henne, var nærmest utenkelig. Hun visste en god del om å bli undervurdert, prestedatteren fra Yorkshire.

«Det virker merkelig at besittelsen av litterært geni ikke løftet henne over svakheten og nervøsiteten hennes knyttet til hennes eget utseende; jeg tror hun ville gitt alt av genialitet og berømmelse i bytte mot å være vakker», skrev forleggeren hennes, George Smith, om henne i ettertid. Det er ikke så vanskelig å kjenne på et sinne på Charlottes vegne av et så nedlatende utsagn.

Sann mot seg selv

Det er nemlig slett ikke sikkert at han hadde rett: At Jane Eyre ikke er vakker, understrekes mange ganger i romanen, i likhet med godseier Rochesters herjede utseende. I stedet skriver Charlotte Brontë om betydningen av sjelelig skjønnhet versus ytre, og om å være sann mot seg selv. Det blir ekstra tydelig når Jane skjønner at Rochester allerede er gift, med den psykotiske Bertha og flykter ut på heiene. Hun kan ikke bli Rochesters elskerinne, det strider mot hennes prinsipper. Her ute finner hun sine hjertegode slektninger ved en tilfeldighet, to kusiner og en fetter. Men heller ikke de skjønner henne til bunns: fetteren hennes, St John, tilbyr henne ekteskap basert på respekt og felles gudstro, ikke kjærlighet. For Jane vil også det være å svikte seg selv, og hun avslår. Det blir tydelig at fortellingen dypest sett handler om å bli forstått: Kjærligheten er viktig fordi den viser frem hvordan to mennesker kan ha en bestemt tone seg imellom, en følelse av likeverd, respekt og vennskap.

«Iblant har jeg en merkelig følelse – det er som om jeg har en snor et sted under ribbena på venstre side, og den er stramt og uløselig knyttet til en tilsvarende snor på tilsvarende sted i ditt lille legeme», sier Rochester til Jane fra Hovedscenen på Nationaltheatret.

Kjærlighet handler om å bli sett og forstått – endelig, for begge to; den utgjør et usynlig bånd.

Avgjørende

For meg er denne fortellingen blitt avgjørende for livet mitt og hvordan jeg velger å forstå meg selv. Som Jane har jeg alltid ønsket å bli forstått, at mine særheter skal bli sett på riktig måte. Jeg har kjempet mot å bli undervurdert, for som kvinne kan man oppleve å bli sett på en spesiell måte, som en litt enkel sjel, opptatt av pynt og dill – som frøken Ingram i romanen, kanskje. Selv har jeg ikke villet bli misjonærfrue eller helgen, og ønsker selvfølgelig ikke å bli betraktet som en løgner, beregnende og ond, som dum eller enkel: Jeg har villet at du, kjære leser, skal være min Rochester, bundet til meg med en streng fra ditt hjerte til mitt.

Så hør på henne når hun stiller seg på kanten av scenen for å fortelle hvordan verden oppfattes for henne. Jane Eyre er min heltinne. Fortsatt er verden styrt av mektige og rike menn, og fortsatt blir kvinnelige forfattere sjeldnere lest enn mannlige. Mange lar være å høre på det vi har å si før vi roper, og da fremstår vi hysteriske.

Å være klok, lavmælt, tålmodig og ærlig, som Jane Eyre, er fortsatt verdier vi kan sette pris på – og det er fortsatt vanskelig å tilstrebe de egenskapene når man blir satt på prøve.

Skrevet av

  • Hilde Østby, forfatter og kritiker