Per Egil Aske og Dagny Backer Johnsen under prøvene på Sancthansnatten

Fotograf: Øyvind Eide

Henrik Ibsens Sancthansnatten – en kjapp innføring

Kjenner du ikke Ibsens skuespill Sancthansnatten? Fortvil ikke, vi ba den supre litteraturformidleren Janne Stigen Drangsholt om en kjapp innføring, etter malen fra den populære podkasten Kjente bøker på 4 minutter.

Begrepet «kulturell kapital» ble i sin tid formulert av den franske sosiologen Pierre Bourdieu. Det handler om kunnskapen vi som individ har om kulturelle uttrykksformer. En slik kunnskap, sier Bourdieu, er særlig nyttig i sosiale sammenhenger, fordi det faktisk kan avgjøre om man blir inkludert eller ekskludert. Dette er vel og bra. Men problemet med kulturell kapital er at det tar mye tid og krefter og skaffe seg det.

Derfor laget jeg, Janne Stigen Drangsholt, og NRK-journalistene Per Øystein Kvindesland og Bjorn Olav Skjæveland, podkasten Kjente bøker på 4 minutter, som gir deg kulturell kapital uten at du må slite deg ut for å få det. Her har vi gått gjennom 148 litterære verk. En av de tekstene vi imidlertid ikke tok for oss i podkasten, er Henrik Ibsens første dramatiske stykke Sancthansnatten. Sånn kan vi ikke ha det. Derfor skal du nå få en kjapp innføring i det som rett og slett er blitt kalt Ibsens hemmelige skuespill.

Oppsummering:

Folk som bare er rasjonelle og snusfornuftige, går glipp av det meste som er gøy her i livet.

Hvorfor er dette en klassiker?

Spennende spørsmål, for ikke alle er enige om at dette er en klassiker. Som for eksempel Ibsen selv. Han kalte stykket et «miserabelt produkt» som var «bygget over et løst, fuskeaktig utkast» og ville helst glemme at det noen gang var skrevet. Dermed ble ikke Sancthansnatten inkludert i Ibsens samlede verker før etter hans død.

Hvorfor all denne negativiteten, spør du kanskje? Først og fremst handler nok dette om sjanger. Vi har nemlig å gjøre med intet mindre enn en romantisk eventyrkomedie hvor alt går bra til slutt. Alle som kan litt om Ibsen, skjønner umiddelbart hvor problematisk dette er. «Romantisk», «eventyr» og «komedie» signaliserer identitetskrise og er tydelige varsku om at mannen som kjent for realistiske og samfunnskritiske tragedier som Et dukkehjem og Brand, ennå ikke hadde funnet sin stemme.

Ikke fordi komedie nødvendigvis er et problem i seg selv. Selve ordet kommer fra gresk komos, som betyr «lystig opptog», og ode, som betyr «sang», og betegner en historie hvor vi presenteres med et problem som til slutt blir løst til hovedpersonenes tilfredsstillelse. Aristoteles definerte komedien som en etterligning av mennesker som er verre enn de vi møter i virkeligheten, i motsetning til tragedien, hvor karakterene vanligvis er mye, mye bedre enn oss selv. I komedien er skikkelsene karikerte, det vil si at man etterligner negative trekk på overdrevent vis, og målet med disse overdrivelsene er gjerne å utfordre, undergrave og rive ned det etablerte.

Alt dette finner vi i Sancthansnatten, hvor fire unge mennesker er samlet på en gård i «Thellemarken» for å feire midtsommers natt. Disse fire er Johannes og Juliane, som er forlovet uten at de egentlig elsker hverandre, studiekamerat Julian Poulsen og Julianes stesøster Anne. Johannes og Anne er begge av et romantisk og åpent sinnelag, mens Julian og Juliane er avstengte og snusfornuftige og skjønner ingenting av noe. Ikke en gang trylleurten som nissen på loftet lurer i punsjen til de unge, kan frigjøre bevisstheten til Julian og Juliane, og derfor er det bare Johannes og Anne som får se bjerkekongen, alvene og haugfolket som dukker opp i tur og orden. Likevel går det bra til slutt, for alle sammen.

Hvis noe av dette høres kjent ut, så er det fordi Ibsen lente seg ganske tungt på William Shakespeare, en av verdenshistoriens mest kjente komedieforfattere, da han skrev Sancthansnatten, og mange har ment at han kanskje har lånt litt vel mye fra En midtsommernattsdrøm (1595), både i form av kjærlighetsforviklinger mellom fire unge mennesker i løpet av en sommernatt og en overnaturlig spilloppmaker som er sentral for fremdriften av handlingen. På samme måte som Puck i Shakespeares stykke, har nemlig Ibsens nisse i oppgave å forvandle menneskenes syn på virkeligheten og på seg selv, samt frembringe en lykkelig ordning for forelskede par etter ulike former for forviklinger. Vi kan ikke se bort fra at all denne låningen kanskje kan være noe av grunnen til at Ibsen selv var så negativ til stykket i ettertid.

Hvordan imponerer du?

Det er fremdeles sånn at uttrykket «de fire store», opprinnelig et markedsføringsstunt fra Gyldendal, og som viser til Bjørnson, Lie, Kielland og Ibsen, er godt kjent i dette landet. Det er også godt kjent at sistnevnte er den av de fire som har stått seg best, noe som gjør at de fleste blir imponert av at du kjenner din Ibsen. Dessuten kan det også tenkes at noen opprørske sjeler blir fascinert av å høre at Ibsen faktisk skrev en komedie. Ikke minst med tanke på at norsk litteratur ofte kritiseres for å være for alvorstung. Ibsen har, med alle sine samfunnskritiske tragedier, ikke akkurat gjort mye for å løfte stemningen, og ved å avsløre at han faktisk begynte sin litterære karriere med en komedie, kan du både sjokkere og engasjere ditt publikum. I situasjoner hvor noen hevder at komedie utelukkende er lett underholdning, kan du bruke Sancthansnatten som motargument og slenge ut noe sånn som at «komedien er dypest sett en erkjennelse av at vi alle skal dø, og det visste i hvert fall Henrik Ibsen veldig godt». Og så: mike drop.

Vi kan også nevne at folk ofte lar seg imponere av at man kjenner til kunstneres «tidlige arbeid». Bare smak litt på utsagnet «jeg liker best tidlig Dylan». Du merker at det klinger bra? Et annet tips er dermed å på et eller annet tidspunkt i en samtale om dikterkongen slenge ut setningen «Et dukkehjem er vel og bra, men min favoritt vil nok alltid være Sancthansnatten. Det er bare noe med den tidlige Ibsen som er så urørt og frisk!» Dette vil garantert få en del mennesker til å spisse ørene.

Et annet alternativ er å omtale den irriterende karakteren Julian Poulsen som en «tidlig Peer Gynt eller Hjalmar Ekdal». Julian er nemlig en påståelig og overfladisk posør og er av flere beskrevet som stykkets eneste ekte Ibsenske skikkelse. Her kan vi også nevne at denne karakteren i særlig grad tolkes som kritikk av en type grunn nasjonalromantikk, som dikteren mente dominerte samtidslitteraturen på en uheldig måte. I en avisartikkel fra 1851 kritiserte Ibsen denne typen litteratur som leflet med norskhet, men uten å forstå hva dette egentlig bestod i. Han skriver blant annet at den rette nasjonale forfatter er en som «forstaar at meddele sit værk hin grundtone, der klinger os imøde fra fjeld og dal, fra li og strand, men fremfor alt fra vort eget indre». Her er det lett å se at tidlig Ibsen også er Ibsen.

Sitat

«I Forlibelsestiden tager man Kjærligheden theoretisk; Forlovelse, derimot og Ægteskab, – ser I, det er practiske Forholde, og i det Practiske, ved man nok, strække ikke altid Theorierne til.»

Skrevet av

  • Janne Stigen Drangsholt

    Janne Stigen Drangsholt er forfatter og professor i engelsk litteratur ved Universitetet i Stavanger. Hun er blant annet kjent for litteraturformidlingspodkasten Kjente bøker på 4 minutter.

    Foto: Tommy Ellingsen