Hopp til innhold
125 år
Mattis Herman Nyquist

Fotograf: Trine Sirnes

Mattis Herman Nyquist

Å finne lys i et mørke

– Uansett om du er rusavhengig, eller om du aldri har tatt et glass vin i ditt liv, skal du forhåpentligvis se disse historiene og tenke at «dette kjenner jeg meg igjen i», sier regissør Mattis Herman Nyquist.

Det er prøver på forestillingen Uten navn – å miste sine nærmeste i Teater Manu i Oslo. Siden i fjor høst har Fredrik Høyer og Mattis Herman Nyquist reist rundt og intervjuet utallige personer i en pårørendesituasjon, samt rusavhengige og rusinstitusjoner om det å miste. I forestillingen tar de utgangspunkt i de pårørendes blikk på det å miste. Bakteppet for forestillingen er rimelig mørkt, stemplet med avhengighet, rus, paranoia, sorg og skam. Men det finnes lys, i form av dyp kjærlighet.

Dystre historier

Mattis Herman Nyquist har regi på forestillingen Uten navn, med undertittelen – å miste sine nærmeste. En forestilling fra de pårørendes perspektiv, om identitet, om å høre til – om nestekjærlighet. Det å fylle tomme rom i oss. At disse historiene, som så mange andre, handler om eksistensielle drifter, ikke nødvendigvis avhengigheten i seg selv.

– Det eksisterer et stort lys i disse historiene. Jeg synes det er interessant å lete etter det, i stedet for å bekrefte et eller annet mørke. De mørke destruktive sidene av avhengighet er der implisitt uansett, så vi har forsøkt å lete i andre enden av det, til varmen, nestekjærligheten og det håpefulle, selv om det selvsagt er et stort paradoks. Vi vil heller se på nestekjærligheten og håpet i den, heller enn å bekrefte fordommer, sier Nyquist.

Privilegium

Forestillingen handler egentlig mindre og mindre om rus og mer og mer om ubetinget kjærlighet. Mattis Herman Nyquist ble nemlig kontaktet av Per Olav Sørensen om et prosjekt som i utgangspunktet handlet om rus.

– Det hadde arbeidstittel rus – dop, og innenfor dette var det ble jeg gitt et stort og vidt handlingsrom. Det er virkelig et privilegium jeg er dypt takknemlig for.

Han tenker at rus kan være veldig mye, og komme i så mange forskjellige former. Hva er det? Ikke nødvendigvis et medikament av noe slag.

– Vi har selvsagt ingen ambisjoner om å gi noen svar i denne forestillingen, for det er umulig. Men vi ønsker å vise frem de stemmene som har vært tett inntil problematikken, som har sett det vi i denne forestillingen velger å kalle «uten navn» på kloss hold.

Allmenn

Avhengighet og ideer om å flytte kroppen, seg selv, til et annet sted – er allment, men med tusen forskjellige innganger. Og ideen om å flytte kroppen til et annet sted kan overføres til mange andre elementer.

– Det er en søken, og det synes jeg var en interessant tanke. Å finne en måte å fylle et tomrom i seg. Det å søke seg til noe, det å lengte, det å ikke forstå, det å høre til, er mellommenneskelige ting som alle trekkes mot. Hva er det som gjør at jeg søker en eller annen form for rus, om det er adrenalin eller øl? Det er jo noe som vi alle omgås med i en eller annen form. Jeg leste mye om det før jeg tok en avgjørelse om hvilken retning vi ville gå i med temaet.

En av ti forvinner inn i rus

Under lesningen og undersøkelsene om rus, kom han over statistikk som forteller at en av ti i Norge forsvinner inn i rus på en eller annen måte.

– Det er et høyt tall.

Men for hver enkeltperson i denne statistikken regner man mellom tre til åtte pårørende. Fra det øyeblikket du forstår at du har med en rusavhengig å gjøre, så handler livet stort sett om dét.

– Så gikk jeg inn i dette med tanken om at jeg er en uvitende person som ikke vet noen ting, som en vanlig avisleser og ikke en som er rammet av det selv i nær familie

Fredrik Høyers kloke hode

Han koblet på kollegaen Fredrik Høyrer, en forfatter han har jobbet med tidligere i Grønlandsūtraen på Nationaltheatret.

– Jeg spurte om han ville være med, fordi han er et klokt hode, god lytter og god til å se. Han ville reise rundt med meg og intervjue pårørende som har mistet folk til rus på en eller annen måte, samt rusavhengige og institusjoner.

– Et underliggende tema for intervjuene med rusavhengige og familiene deres lå i forsøket på å forstå hva det er å miste?

– Det vi synes var mest interessant i denne delen var pårørende og deres blikk på hvordan det er å miste noen til rus. Det spesifikke ruselementet er paradoksalt nok for vår del mindre interessant enn hva som driver deg til det, eller kanskje familiens opplevelser om hvorfor.

Nestekjærlighet

Familien til en rusavhengig ser en de elsker, og hvordan han eller hun forsvinner til noe navnløst. Noe som de prøver alt de kan å hjelpe sin kjære ut av, men som de ikke finner noen vei inn til for å hjelpe. Håpløsheten i det å bare se et annet menneske som du elsker forfalle. Under alt dette vonde og dystre finnes det mye kjærlighet.

– Den teksten vi har nå, det stykket, det handler egentlig mindre og mindre om rus og mer og mer om kjærlighet. Nestekjærlighet og lys og håp. Grunnen til at disse menneskene; familien, vennene og den avhengige holder sammen, er at et eller annet sted der er det en dyp nestekjærlighet. Kanskje den er helt uartikulert for begge parter, men den ligger der.

Uten navn

– Den følelsen som er umulig å gripe fatt i er det vi kaller «uten navn». Det som er uten navn, er den følelsen ingen egentlig klarer å sette ord på. Når tippet det den eller den veien? Forestillingen gir heller ingen fasit, selvfølgelig. Den gir like få svar og like mange teorier om hva dette navnløse kan være. Alle som ser forestillingen vil også sitte igjen med sine egne tanker og teorier.

Vi kommer tett inn på rusavhengige, venner, kjærester og pårørende. Tekstene i forestillingen er basert på intervjuer med disse menneskene. Historiene i seg selv er reisen, ikke årsakssammenhengen.

– Det er viktig å understreke at dette ikke er dokumentarteater. Det er biografisk materiale, men det er ikke dokumentarisk. Vår oppgave er å hente ut det vi opplever er kjernen og lage teater ut av det. Kunstnerisk virksomhet kan i noen øyeblikk løfte opp virkeligheten, peke på den og vise den frem på en ny måte. Som forhåpentligvis gjør at historiene kan resonnere med en annen inngang.

Om oss alle

– Kunst for meg, når det virker, er en potensiell innsikt som kan resonnere emosjonelt hos folk. Forhåpentlig skaper det noe gjenkjennelig. Det vi ønsker med dette stykket, er at det til slutt ikke handler om selve middelet, om heroin, øl eller amfetamin, det det handler om er eksistensielle drifter hos mennesker.

Mattis håper at de som ser forestillingen, opplever at det handler om oss alle.

– Uansett om du er rusavhengig, eller om du aldri har tatt et glass vin i ditt liv, skal du forhåpentligvis se disse historiene og tenke at «dette kjenner jeg meg igjen i».

Av Morten Brunslid