Det er lett å tenke seg at forskning på liv i universet er et nymotens påfunn. Men det begynte for alvor på 1800-tallet, da forskere forsto at jorden var en alminnelig klode og at livet var resultatet av naturlover som gjelder overalt i universet.

For hundre år siden var astronomer overbevist om at planeten Mars var bebodd, og gransket den med teleskop i håp om å finne tegn på sivilisasjon. Oppfinneren av radioen, Guglielmo Marconi, var en av mange som mente han mottok signaler fra marsboere.

Siden har vi lett etter romvesener med radioteleskop, kjempekikkerter og romsonder til Mars og andre planeter. Militære og sivile forskere har gransket tusenvis av UFO-rapporter. Vi har kringkastet radio- og TV-signaler i over 80 år, noe som betyr at de har nådd ut til tusenvis av planeter der ute.

Nedslående

Resultatet av innsatsen er mildest talt nedslående. Mars viser seg å være stein død, og det ser ikke stort bedre ut ellers i solsystemet. Ingen UFO er noensinne bekreftet å være et romskip, og vi har aldri mottatt signaler fra verdensrommet som tyder på at noen har hørt oss.

Det finnes mange forklaringer på den øredøvende tausheten. Kan hende er intelligente naboer for langt unna til at signalene våre har nådd fram eller vi er de første i galaksen som har funnet opp radio. Kanskje fins det romvesener overalt, de velger bare å ikke gi seg til kjenne.

Våre valg

Men vitenskapen må forholde seg til fakta og sine egne prinsipper. Et av dem er Occams rakekniv, en metode som oppsummeres godt av reklameslagordet «det enkle er ofte det beste». Brukes barberkniven på dataene vi har, er det enkle svaret at romvesener er mye sjeldnere enn tidligere trodd. Eventuelt at jorden er det eneste stedet der det fins liv.

Gjennom tidene er det laget talløse skrekkfilmer om romvesener som angriper jorden. Men er ikke tanken på at vi er alene, og at livets videre skjebne i universet helt og holdent avhenger av våre valg, vel så skremmende?