Det hendte for noen år siden. Trond Espen Seim var på vei til København for å spille inn tv-serien Arvingene, og rakk akkurat å svinge innom bokhandelen før han satte kursen mot Gardermoen. Han ville lese en klassiker, og valget falt på Arthur Millers En handelsreisendes død.

– Jeg slukte den og ringte umiddelbart til teatersjef Hanne Tømta. Jeg sa: Dette må vi sette opp på Nationaltheatret, og jeg vil ha regien!

Jag etter lykke

Historien er velkjent: Den handelsreisende Willy Loman jager etter et liv fylt med lykke og status og respekt. Sannheten er at Willy er langt fra vellykket; han er usikker, desillusjonert og trist. Sønnene Biff og Happy lever ikke opp til farens forventninger, og kona Linda strever for å opprettholde familiefasaden.

Mange leser Arthur Millers stykke som et oppgjør med den amerikanske drømmen. Willy Loman er urokkelig i sin tro på at gjennom hardt arbeid kan man oppnå hva man vil, som penger, lykke og frihet.

– Mange snakker om den amerikanske drømmen, men den drømmen er like mye norsk. Det handler om at det finnes et rom i samfunnet hvor det skapes en mulighet, eller et håp, for å lykkes.

Det er nettopp dette håpet for å lykkes Willy drømmer om, da han ser tilbake på livet sitt. Men i realiteten har gapet mellom drømmene og virkeligheten bare blitt større og større. Han må til slutt innse at han aldri mer enn en gjennomsnittlig mann med en helt ordinær familie.

– Jeg ønsker å bygge opp et slags håp i stykket, selv om jo alle vet at det går dårlig til slutt. Hvis publikum skal oppleve dette som en tragedie, må det angå dem selv sier Seim.

Han fortsetter:

– Det er en grunn til at dette stykket er spilt så mye. Grunnhistorien er så universell, det berører så mange. Vi kjenner oss alle igjen i det dysfunksjonelle.

Komiker i hovedrollen

Arthur Millers skuespill ble utgitt i 1949 og satt opp på Broadway i New York samme år. Siden er stykket blitt satt opp på scener rundt i verden med jevne mellomrom. I Norge ble skuespillet første gang satt opp på Nationaltheatret i 1950, med Kolbjørn Buøen som Willy Loman. I 1985 ble det satt opp igjen, denne gang med Henki Kolstad i hovedrollen.

Nå settes tragedien opp igjen, men denne gangen med en komiker i rollen.

– Jeg visste med en gang at Atle Antonsen måtte spille rollen som Willy Loman, sier Seim.

– Det er ikke et opplagt valg?

– Det er ingen bred analyse som ligger bak det valget, og det er ikke fordi jeg vil at Atle absolutt skal prøve noe nytt. Jeg har kjent ham siden 1990-tallet og sett han spille mange ulike roller. Han er en dyktig skuespiller, ellers hadde han aldri blitt spurt.

– Så du var ikke redd for å bruke en mann uten teatererfaring?

– Atle har spilt i Operaen. Er ikke det finkultur, da? Nå tar han steget ned til oss folkelige, sier Seim og ler.

Han blir alvorlig igjen.

– Det viktigste var at jeg fikk Laila Goody og Atle sammen. Uten henne som Linda Loman hadde det ikke blitt noe, sier han bestemt.

Seim er opptatt av å snakke om ensemblet sitt. Han har selv valgt ut skuespillerne og fått dem til å forplikte seg til at dette er noe de virkelig har lyst til. I tillegg til Laila Goody og Atle Antonsen, finner vi Jan Sælid, Olav Waastad og Espen Alknes i sentrale roller.

– For meg er dette et familiedrama. Det starter med en kvinne som er livredd for å bli alene. To timer senere er det verste inntruffet. Hun er alene.

Debutant uten nerver

Trond Espen Seim ser avslappet ut der han sitter i den gamle, staselige salen på Nationaltheatret. Han er en erfaren skuespiller, men helt ubeskrevet som teaterregissør. Han regisserte riktignok den siste Varg Veum-filmen selv, men dette er annerledes.

– På filmsettet tar man endelige beslutninger hver dag. Her er det mer en prosess.

Han er likevel ikke typen som ligger søvnløs og tenker på alt som kan gå galt.

– Jeg sitter ikke på alle løsningene. For meg er det viktig at det er et samarbeid mellom meg, dramaturg, scenograf og ikke minst skuespillerne. Det jeg kan påvirke mest, er at skuespillerne har et eieforhold til oppgaven.

Tekst: Sigmund Haugedal