Roxane er hodestups forelsket. Hun har aldri snakket med den unge og kjekke Christian de Neuvillette, men betror likevel sin fetter Cyrano de Bergerac at han er «helt skjønn». Roxane er overbevist om at Christian i tillegg også er «en mann med både ånd, forstand og geni».

Cyrano, som er ulykkelig forelsket i Roxane, prøver forsiktig å si at om den utkårede snakker stygt, og er en barbar; hva hjelper da det pene håret hans til? Men, til ingen nytte, Roxane vil ikke høre på ham. Cyrano sier det han sier, ikke for å baksnakke Christian, men fordi han selv er en åndens og kunnskapens mann. Han er også en gudbenådet fekter. Men hans rike indre speiles ikke i hans ytre.

For Cyrano har nemlig en enorm nese. Den ligner på en elefants snabel, og Cyrano er overbevist om at ingen kvinne noensinne vil kunne elske ham. Aller minst den nydelige Roxane.

Indre og ytre skjønnhet

Hvor kommer denne oppfatningen fra, at det indre burde speiles i det ytre, at et vakkert ytre reflekterer et vakkert indre?

Når forfatteren av stykket, Edmond Rostand, lar begge sine hovedkarakterer dele denne oppfatningen, trekker han på en forståelse som har preget vår kultur fra den greske antikken til i dag. Både Platon og poeten Sapfo har referanser til fenomenet kalokagathia, som betyr noe sånt som vakker og god.

Innenfor religionen har ideen stått spesielt sterkt fordi kalokagathia her blir sett som en sammenheng «gitt av gud». Også i ulike kunstneriske uttrykk kommer ideen om kalokagathia tydelig frem. For eksempel i Shakespeares stykke om Richard III, som er ond og slu. Shakespeare utstyrer ham med pukkel på ryggen og en ødelagt arm, for å understreke at her har vi med et ondt menneske å gjøre, «crippled in both mind and body». Forskning har imidlertid tilbakevist at den historiske Richard III hadde slike kroppslige særegenheter, i det minste i det omfang Shakespeare tillegger ham.

Fra Quasimodo til Voldemort

I Victor Hugos fortelling om ringeren i Notre Dame blir utenforskapet til Quasimodo, den pukkelryggede ringeren som har søkt tilflukt i katedralen, tydeliggjort gjennom hans ødelagte kropp. Et siste og voldsomt eksempel er Tod Brownings film Freaks fra 1932, der ondskapen til mennesker på et «sideshow», altså en fremvisning i tilknytning til et sirkus, blir eksponert og understreket gjennom deres avvikende kropper; noen er kortvokste, andre er sammenvokste tvillinger eller har andre skavanker.

Forestillingen om kalokagathia lever med oss og kan fortsatt komme til syne i filmer og serier, som for eksempel i Harry Potter, der lord Voldemort blir styggere jo ondere han blir – og i karakteren Dudleif Dumling, som er en bortskjemt, egoistisk – og tykk – gutt.

I dag støter man kanskje ikke like ofte som tidligere på den tradisjonelle bruken av kalokagathia. Men, man kan også innenfor samtidslitteraturen finne eksempler på hvordan forfattere bruker kroppslig forskjellighet i sammenheng med, eller for å speile eller forsterke moralske egenskaper. Ett eksempel er Adrian i Lars Saabye Christensens roman Maskeblomstfamilien. Den tvekjønnede Adrian er annerledes i både kropp og sinn. Han er fysisk forskjellig fra sine jevnaldrende, han gjør ondskapsfulle ting for å få viljen sin, og han omtaler seg selv som skamløs.

Trekk fra aper

I tillegg til i kunst og populærkultur, har ideen om kalokagathia også kommet til uttrykk i medisinen og jussen.

Rundt 1900 var det vitenskapelig enighet om en stabil sammensetning av fysiske og psykiske personlighetstrekk, utgjorde et menneskets konstitusjon. Den mest kjente forkjemperen for denne forståelsen var legen og kriminologen Cesare Lombroso (1835–1909). Han kombinerte kunnskap fra fysiognomi, eugenikk, psykiatri og sosialdarwinisme til å utvikle en teori om antropologisk kriminologi. Lombroso mente at kriminelle representerte en mennesketype med tydelige trekk fra aper og andre primater. Det man derfor skulle se etter når man skulle finne frem til forbryterne blant oss, var kjennemerker som ørenes størrelse, armenes lengde og kraniets form. Avvik her kunne signalisere et mer eller mindre fordervet indre.

I tillegg til sin kriminelle natur, følte disse menneskene ifølge Lombroso mindre smerte enn andre, og de var ganske forfengelige. Særlig var de glad i tatoveringer! Lombrosos ideer ble fanget opp av den amerikanske kirurgen Maxwell Maltz. Han hadde klokketro på kalokagathia, og dermed på at forbrytere kunne rehabiliteres ved hjelp av plastisk kirurgiske inngrep som forskjønnet, eller i det minste normaliserte, deres utseende. Man kunne ved hjelp av kirurgi faktisk skape nye mennesker, med sunn moral og gode karakteregenskaper. Maltz fikk på 1930-tallet i gang et prosjekt ved San Quentin fengslet, der forbrytere skulle rehabiliteres gjennom kirurgi.

Det mest uhyggelige historiske eksemplet på den politiske bruken av ideen om kalokagathia, finner vi i eugenikken, det vi ofte omtaler som rasehygienen. Her ble hele folkegruppers utseende knyttet til deres mangel på moralske egenskaper. Det er nok å minne om mellomkrigstidens bilder av den grådige jøden. Svartsmusket, med krum nese og en enorm appetitt for (andres) penger og for lureri.

 «Ugly laws»

Et av de mest dramatiske og bisarre utslagene av ideen om sammenheng mellom det ytre og det indre, mellom fysiognomi og moral om en vil, var de såkalte «ugly laws», som ble innført ulike steder i USA fra 1860-tallet og utover. Den første loven ble innført i San Fransisco i 1867 og hadde som siktemål å kontrollere hvem som skulle ha adgang til byens offentlige rom. De som ikke skulle ha adgang, var de som brukte sitt «deformerte» og ødelagte eller stygge utseende til tigging. Slike mennesker skulle ikke visuelt få forurense tilværelsen for andre. Byen Chicago avviklet sine lover så sent som på 1970-tallet.

Men, for igjen å vende tilbake til Cyrano og hans kamp med følelsen av ikke å bli verdsatt på grunn av sitt utseende: Selv på dødsleiet, og etter at Roxane har erklært sin kjærlighet til ham, sliter Cyrano med eget selvbilde. Som svar på Roxanes kjærlighetserklæring, svarer han at det bare er i eventyrene at det å kysse en frosk vil avdekke en vakker prins.

Til Roxane sier han: «kyss meg du, men jeg forblir en padde».

Sin egen stil

Selv om Cyrano altså ikke tror han kan bli elsket, beholder han helt til det siste, og innerst inne, likevel en trygghet på at han er en spesiell person. Som han uttrykker det: «Min eleganse er moral, espirit og ånd».

Cyrano har altså, tross alt, en integritet og en selvfølelse som styrker ham. Dette er viktige verdier å ta med seg og videreformidle, kanskje særlig til alle de unge som daglig sliter med eget selvbilde, fordi de opplever at de ikke er perfekte i sinn og skinn. I dag er det et stort antall unge jenter, og stadig oftere også gutter, som ønsker å forbedre utseende sitt ved hjelp av alt fra injeksjoner til operasjoner. Det er å håpe at de i stedet for å gjøre dette husker på at de, som Cyrano de Bergerac, er spesielle og bra nok – akkurat slik som de er. En vakker og interessant personlighet finner bolig i mange slags forskjellige kropper.