Hopp til innhold
125 år
Nordahl Griegs skuespill Vår ære og vår makt handler om krigsprofitørenes utnyttelse av sjøfolk under første verdenskrig. Stykket hadde urpremiere i 1935 på Den Nationale Scene i Bergen og senere på Nationaltheatret.

Fotograf: Rude

Vår ære og vår makt

Dramatiske omveltninger

Kan teatret være revolusjonært i dag? Kunsten har fortsatt en rolle å spille i kampen for en annen verden, mener redaktør Halvor Finess Tretvoll.

100-årsmarkeringen for den russiske revolusjonen er en fin anledning til å ta opp igjen diskusjonen om forholdet kunst/politikk. Kommunismen utviklet seg til et terrorregime, der kunstens frihet forsvant og ble underlagt politiske mål. Men det vi lett glemmer i dag – siden vi nå vet nok om skueprosessene, hungersnøden og straffeleirene i Sibir – er at revolusjonen i sin tid tente en brann i unge hjerter over hele Europa.

Endringer

Bolsjevikenes seier ga impulser til et kulturelt folke(om)danningsprosjekt. En ny sosialistisk moral, et nytt sosialistisk menneske, skulle skapes med kunsten som
virkemiddel. Interessant nok åpnet revolusjonen samtidig, ikke minst i teatret, slusene for en storstilt eksperimentering. Dette nådde også Norge på 1930-tallet. Et eksempel er det såkalte «agitprop»-teatret (agitasjon og propaganda), som ble importert fra Russland. Olav Dalgard og Gunvor Sartz kan nevnes. De ledet Arbeiderteateret Rødt Lys og ville nå fram til helt nye publikumsgrupper. Målet var at arbeiderklassen skulle bygge sin egen kultur.

Nytt publikum

Hva man nå enn mener om denne politiseringen av kulturen, kan man ikke unngå å legge merke til den sprengkraften teatret fikk i ettergløden fra oktoberrevolusjonen. Det mest kjente eksempelet er Nordahl Griegs skuespill Vår ære og vår makt, som handler om krigsprofitørenes kyniske utnyttelse av sjøfolk under første verdenskrig.

«Fløitene hven i salongen. Flyvesedler drysset ved inngangen. Pressefeider blev ført med fresende iver, teaterkritikken blev en politisk leder, og den politiske leder blev teaterkritikk», skrev forfatter Sigurd Evensmo i en omtale av stykket. «De sosiale brytninger i vår egen tid har stormet inn over teatret og slått de første bresjene i muren om et gammelt klasseprivilegium. En ny norsk dramatikk har åpnet angrepet innenfra, og et nytt publikum har begynt erobringen utenfra.»

Det er kanskje fortsatt et mål å nå bredere publikumsgrupper, men kontrasten er likevel enorm til vår tid. I dag er det nokså vanskelig å tenke seg at teatret skal bli en arena for samfunnskampen på en så direkte måte. Men spørsmålet består: Kan det ikke likevel få noe som minner om en politisk betydning – ja, kanskje føre til noen dramatiske omveltninger, først i sinnene, så i verden?

Revolusjonær kunst

Ideen om at kunsten bør la seg styre av bestemte politiske målsetninger mistet legitimitet parallelt med at det kommunistiske drømmesamfunnet ble avslørt som mareritt. Utover etterkrigstida ble kunstnerens selvbilde dermed knyttet til ideer om undergraving og kritikk av, eller i alle fall motstand mot, massekulturens logikk. Det gjaldt, på den ene siden, å begå en så avantagardistisk modernisme at resultatet ikke alltid var umiddelbart forståelig. På den andre siden handlet det om å overskride samfunnets tabuer. Et nytt problem oppstod da fascinasjonen for det første etter hvert forsvant, og de siste tabuene for lengst var overskredet.

Nikolaj Frobenius kommenterte dilemmaet for noen år siden. Det var vel i 2009. Han pekte på at også motstrømsideen befinner seg i en slags krise. «Det holder ikke lenger å være ’ubehagelig’, ’provokativ’ eller ’grenseoverskridende’ hvis du skal være en moderne kunstner», skrev han. Slik Frobenius så det, gjenstod bare to muligheter for den som vil «drive med cutting edge kunstprovokasjon»: Du kan bli konservativ, og la deg omfavne helt av samfunnet. Eller du kan bli «neo-kriminell», og støte deg selv helt ut av det. Klarte man ikke å velge, måtte man i det minste ta inn over seg et annet spørsmål: «Hva skal vi egentlig med kunstnerne i det neste tiåret?»

Kunstens rolle

Nærmere ti år senere er svaret kanskje at kunsten verken spiller sin politiske rolle best som propaganda eller som subversjon, verken som neokriminalitet eller verdikonservatisme, men gjennom å utvide rommet for det vi kan forestille oss. Det vil neppe være nok til å stoppe klimakrisen, økende ulikhet eller høyrepopulismen. Da trengs også politisk organisering utenfor teatersalen.

Men kan vi ikke tenke oss en annen verden, blir den i alle fall
uoppnåelig. Og her har kunsten
fortsatt en rolle å spille.

Av Halvor Finess Tretvoll, redaktør i Tretvoll i Agenda Magasin og forlaget Res Publica.

I dag er det nokså vanskelig å tenke seg at teatret skal bli en arena for samfunnskampen på en så direkte måte.

Halvor Finess Tretvoll, redaktør