Fotograf: NT
The Big Man
Historien har vist at få kan sitte med makten lenge uten at det går riv ruskende galt. Likevel vil maktens menn helst ikke gå av, skriver forfatter og journalist Tomm Kristiansen, som har opplevd «The big man syndrome» på nært hold.
Av Tomm Kristiansen, journalist, forfatter og tidligere utenrikskorrespondent for NRK.
Idealkongen? Det må vel ha vært kong Olav. En gammel monark som dør i sitt eventyrslott på Kongsseteren, mett av dage. Og folket tenner lys foran hans balkong. Han hadde den fordel at han ikke bestemte, bare signerte. Han hadde ingen makt å klamre seg til. Hans venninne, dronning Elisabeth II, skal også dø en dag, muligens. Hun har heller ingen makt, men innflytelse. I julen var det toppnyhet at hun var blitt forkjølet.
For ingen hemmelighet er dypere enn den om kongens sviktende helse. Da president Nelson Mandela i sin regjeringsperiode var til legesjekk, falt Johannesburgbørsen. Jo mer autoritært et regime er, jo hemmeligere er legejournalen. Og jo viktigere er livlegen, despotenes mest fortrolige. Det er han som holder dem i live. Eller forgifter dem. Under den danske kong Christian VII overtok livlege Johann Friedrich Struensee makten, siden monarken var blitt sprøyte gal. Men det var ikke kongen som døde. Livlegens politiske ambisjoner ble avsluttet da hoffet torturerte livet av ham.
Den store kong David, kriger og poet, var godt likt av Gud. Derfor lovet Herren ham at slekten skulle vare evig. En av etterkommerne hans var Jesus. Ingen døende kongsskikkelse har tydeligere satt ord på sin angst enn Kristus selv: «Ta denne kalk ifra meg …». Dog gikk det ham bedre enn de fleste. Han sto opp fra de døde og har i dag nærmere tre milliarder tilhengere. Olav den hellige møtte også sin død før han egentlig var kommet i gang. Men han ble en helgen, sin brutalitet til tross.
For alle konger skal dø en dag. Det måtte kongenes konge, Haille Selassie av Etiopia også. I 1975 ble han drept og begravd i en utedass.
For alle konger skal dø en dag. Det måtte kongenes konge, Haille Selassie av Etiopia også. I 1975 ble han drept og begravd i en utedass. Det hjalp ham ikke at rastafarier verden over så ham som Den Svarte Messias. Liberias Samuel Doe var like upopulær og ble drept i 1990 av militsleder Prince Johnson. Han kuttet ham opp, og begynte med ører, nese og penis. Moammar Ghaddafi ble funnet gjemt i et hull og drept av mobben. Han var lite hjulpet av sin livgarde bestående av attraktive kvinner.
Maktens menn vil helst ikke gå av. Det er en del av diagnosen «The big man syndrome». De er herskere, selv om grunnloven de har avlagt ed på er demokratisk. Der står det ofte at de kan gjenvelges, men bare en gang. I mellomtiden lever de et avsondret liv med høyt gjerde. Jeg var rådgiver for presidenten i Sør-Sudan, Salva Kiir, og fikk oppleve dette på nært hold. «The Big Man» skal ikke nedverdiges til å treffe folk langs veien. Han skal aldri gå i butikken. Det er bilder av ham på alle offentlige kontorer og i private lokaler.
Det spiller liten rolle at landet er fattig. De omgis av en prangende, men ofte smakløs, luksus. Deres rekker av skinnende limousiner er en del av nasjonens stolthet, ikke skam. De kan bende alle regler, for riket er deres. En lov for kongen, en annen for folket. Rundt dem vokser det en nikkende elite som verner sin hersker fra alle nederlag. Tjenestemenn har sine små og store firmaer, og presidentens menn får ofte de kontrakter de sikler etter.
-
Rebekka Nystabakk
Rebekka Nystabakk i Kongen dør.
Presidentens menn skal sikre hans evige liv, om ikke annet den tredje, ulovlige, presidentperioden. Hovedregelen er at presidenter kan gjenvelges en gang. Så må de gå. Det sier grunnloven i Zimbabwe, hvor president Robert Mugabe har regjert siden 1980. Det samme står i Ugandas grunnlov. Likevel har Yoveri Museveni styrt siden 1986. Mugabe fikk det til med en gjennomfusket folkeavstemning som ga ham nye sjanser. Museveni inngikk politiske kompromisser og hestehandlet seg fram til en særavtale med opposisjonen.
Burundi holder på å revne etter at den upopulære Pierre Nkurunziza fikk stille til sin tredje presidentperiode. Han mente den første egentlig var en irregulær periode. Vladimir Putin viser sin ungdommelig udødelighet ved å ri på hest uten skjorte. Vi ser den lille mannen komme ut gjennom de gylne dørene i Kreml. Han har til hensikt å bli lenge. Folket elsker ham når han løfter dem fram.
I Sudan sitter Omar al Bashir som president på 28. året. Han står samtidig på Den Internasjonale Straffedomstolens liste over etterlyste krigsforbrytere, siktet både for forbrytelser mot menneskeheten og for folkemord. Som president beskyttes han av statsoverhodets immunitet. Han kan ikke rettsforfølges. Den beskyttelsen opphører om han taper et valg. Han vil ende i en fengselscelle for resten av livet. Han vil dø i ensomhet og fornedrelse.
Den samme trussel sto Gambias Yahya Jammeh overfor i januar. Han tapte presidentvalget i desember, og nektet å gå av da etterfølgeren Adama Barrow ble innsatt i januar. Hans brudd på menneskerettighetene er tallrike. Uskyldige er blitt fengslet og drept. Han gikk ikke av før etterfølgeren lovet ikke å rettsforfølge ham. Så dro han i eksil, og tok statskassa med seg. Han sa han skulle regjere «in a billion years». Han trodde han var uerstattelig. Det visste folket at han ikke var.
Jeg tenker på to afrikanske ruvende personligheter; Nelson Mandela og Julius Nyerere. De gikk begge av frivillig. De klynget seg ikke til makten. De ble oppfordret til å fortsette, men avslo. De er begge blitt minnet som kontinentets største statsmenn, endog før sin død.
Både Elvis og Haille Selassie var udødelige, men ligger begge i jorden. Der ligger også kong Salomo, og en dag vandrer kong Harald samme vei. Slik er det med alle konger – også Kong Bérenger i Eugéne Ionescos Kongen dør.
