Nationaltheatrets historie

Da Nationaltheatret åpnet 1. september 1899, overtok det rollen som Norges nasjonale teater etter Christiania Teater. Christiania Teater ble revet samme år og ga plass til Norges Bank.

Det var sterke krefter som ønsket at det nye teateret skulle få plass i Studenterlunden. Universitetet protesterte, de syntes ikke det passet seg at et teater skulle ligge mellom slott, universitet og storting. Først i 1888, da Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson hadde nådd stor internasjonal annerkjennelse, kom tillatelsen til å legge det nye Nationaltheatret i Studenterlunden – på den betingelse at taket ikke ble høyere enn universitetets og at inngangen ikke skulle peke mot dem.

Henrik Bull vant arkitektkonkurranse

Nationaltheatret er tegnet av arkitekt Henrik Bull, som vant arkitektkonkurransen i 1891. Bygningens fasader er i gult maskintegl og granitt og står som det ble bygget den dag i dag. Mange av Norges fremste kunstnere gjennom tidene – malere, billedhuggere, tegnere og formgivere – har sammen med fremragende håndverkere skapt dette unike bygget. 

Henrik Bull tegnet selv belysning, dørhåndtak, dekor, møbler og alt interiør forøvrig, med unntak av noen få lamper som ble bestilt fra Tyskland. Eksteriøret er i nybarokk, mens interiøret er utformet i nyrokkokko. Det er også mange innslag av jugend, blant annet i vestibylen og trapperommene. Billedhuggeren Lars Utne har stått for de mange skulpturene og teaterhodene som kan sees rundt om i interiørene. Taket i teatersalen er malt av Eivind Nielsen. Hovedtemaet er en dramatisk kamp mellom de lyse og mørke makter.

Lysekronen inneholder 100 lamper og vakre prismer i opalglass. Den må senkes helt ned i parkett for å kunne rengjøres. Publikumsfoajeen i 2. etasje er utstyrt med marmorsøyler, eikeparkett, gull og elfenben. Det pastellblå opalglasset i lysekronene her sørger for et mykt lys. Christian Skredsvig har dekorert taket. Til restauranten tegnet Bull service og bestikk.

Øverst over hovedinngangen til Nationaltheatret står det skrevet «Nationaltheater», og over buevinduene til publikumsfoajeen «Ibsen», «Holberg» og «Bjørnson». Til venstre foran inngangen står skulpturen av Henrik Ibsen, til høyre Bjørnstjerne Bjørnson. Begge statuene er laget av Stephan Sinding, og de ble innviet samme dag som teatret.

Da teateret åpnet for 125 år siden, var det kun én scene med 1268 sitteplasser. I dag er det tre scener på Nationaltheatret, hvis man regner med Malersalen, som ikke lenger er i bruk.

Bjørnson vs. Ibsen

Bjørn Bjørnson var Nationaltheatrets første teatersjef. Han var sønn av Bjørnstjerne Bjørnson, og det sies at like før åpningen i 1899 møtte han Henrik Ibsen på sin daglige spasertur mot Grand Café utenfor teatret. «Har du bestemt deg for åpningsforestilling?» spurte Ibsen. «Jeg har tenkt å sette opp noe av min far,» svarte Bjørnson. «Men jeg er fire år eldre enn din far», repliserte Ibsen. «Er det ikke rimelig at du setter opp noe av meg først?» Bjørn Bjørnson fikk et dilemma – og løste det ved å ha tre åpningsforestillinger: den første av Holberg, den andre av Ibsen og den tredje av Bjørnson.

Bjørn Bjørnson var teatersjef i to perioder. Den første perioden var fra 1899 til 1907. Det ble lagt vekt på den store norske dramatikken, og Bjørnson lå ikke på latsiden. I løpet av åtte år hadde han regi på 78 forestillinger og medvirket selv i 12 av dem! 24 av stykkene i den perioden var skrevet av hans far, Bjørnstjerne Bjørnson, mens 15 var skrevet av Henrik Ibsen.

Diktersinnet Vilhelm Krag

Etter at Bjørn Bjørnson trakk seg som teatersjef var det et utbredt ønske om å få en representant for litteraturen som teatersjef. Dramatikeren og instruktøren Vilhelm Krag ble tilsatt, han hadde en følsom sans for teater, og det var disse egenskapene han ønsket å overføre til sitt arbeid ved Nationaltheatret. Men teateret måtte tenke på inntekter, og det sies i historiebøkene at Vilhelm Krag, med sitt lyriske diktersinn, manglet den sterke vilje som en sjef måtte ha. Han hadde, som sin forgjenger, regi på mange av forestillingene. Han fikk også – noe som skulle ha stor betydning for fremtiden – tre nye instruktører fra skuespillerstaben: Johanne Dybwad, Halfdan Christensen og Gustav Thomassen.

Halfdan Christensen og gullalderen

I 1911 tiltrådde Halfdan Christensen teatersjefstolen, og med ham startet det som kalles Nationaltheatrets gullalder. Teateret var nå inne i en periode med kunstnerisk og økonomisk suksess. I tillegg til det mannssterke orkesteret under kapellmester Johan Halvorsen sin ledelse, hadde teateret fra 1910 til 1922 også et eget ballettensemble. Teaterets orkester ble imidlertid oppløst i 1919, da medlemmene dannet det som skulle bli Oslo Filharmoniske Orkester. Teaterets ballettensemble skulle senere danne utgangspunkt for Operaballetten.

Nationaltheatret har altså vært arnested for to sentrale aktører innenfor andre kunstformer. Nye skuespillerkrefter kom til. Johanne Dybwad, en av teaterets virkelige legender, fikk kontraktsfestet rett til selv å velge hvilke roller hun skulle spille – og mot hvem. Halfdan Christensen hadde et enormt arbeidspress. Han hadde en tredobbelt stilling som sjef, instruktør og skuespiller. Da teateret opplevde motgang i begynnelsen av tyveårene, hadde han ikke nok krefter. Nationaltheatret var ikke lenger alene på arenaen, og filmen ble en stor konkurrent til teatret. Christensen ble sittende som teatersjef frem til 1923.

Bjørnson og Reisen til julestjernen

Da Halfdan Christensen sluttet, var det kun én som søkte stillingen som ny teatersjef, og han var uaktuell. En stor del av teaterets skuespillere samlet seg og ba styret om å innstille Bjørn Bjørnson som teatersjef igjen. Og slik ble det, ett år før Nationaltheatret fylte 25 år. Bjørnson var 64 år, han hadde oppholdt seg mye i utlandet siden sist, men han gikk med friskt mot løs på den store oppgaven igjen.

1924 ble et merkeår i Nationaltheatrets historie. 2. juledag var det urpremiere på Reisen til julestjernen, skrevet av teaterets økonomidirektør Sverre Brandt, med musikk komponert av Johan Halvorsen. Det var for første gang skrevet en barneforestilling med julen som tema, og den ble en av teaterets største suksesser noensinne, og skulle ved flere anledninger redde teaterets økonomi. Forestillingen har senere vært en gjenganger ved Nationaltheatret i førjulsukene. Bjørn Bjørnson overtok et teater som befant seg i en økonomisk nedgangsperiode. Etter fire år ga han opp, men hans bånd til Nationaltheatret ble ikke helt borte. Til tross for at han bosatte seg i Italia, gjestet han teateret som instruktør ved flere anledninger.

Einar Skavlan og den nye generasjonen

Einar Skavlan overtok som teatersjef i 1928. Han hadde vært sjefsredaktør i Dagbladet i en årrekke, og var vant til å lede en stor og moderne bedrift. Han overtok et teater som hadde vanskeligheter både på det økonomiske og kunstneriske plan. Skavlan greide å snu den økonomiske situasjonen ved å kutte kraftig i budsjettet. Han ansatte også mange unge, nye skuespillere – noe som skapte en splid mellom de «unge» og de «gamle». Han forlot teateret og gikk tilbake til sin gamle stilling i Dagbladet etter bare to år.

Halfdan Christensen og blasfemi

Halfdan Christensen hadde blitt 56 år da han ble teatersjef for annen gang i 1930. Han var mer konservativ enn Skavlan og mindre tilbøyelig til å satse på ungdommen, men det lyktes ham å samle ensemblet.

Teateret slet fremdeles økonomisk, det var nedgangstider, og det gikk rykter om teaterkrise. Så kom striden om Guds grønne enger, skrevet av Marc Conelly. Kristenfolket, som ifølge historieboken verken hadde sett eller lest stykket, protesterte landet rundt. Stykket ble beskyldt for å være blasfemisk, og etter at protestene nådde helt til Stortinget, anmodet Nationaltheatrets styre Christensen om å ta forestillingen av plakaten. Han leverte inn sin avskjedssøknad en uke senere.

Anton Rønneberg og Johe. Wiers-Jenssen

Det var ikke så lett å finne en etterfølger. Det var flere søkere, men ingen som var egnet nok for styret. Anton Rønneberg, dramaturg ved teateret, ble spurt. Han sa først blankt nei, men etter to dagers overtaling ga han seg. Han satt bare i sjefsstolen i ett år før han gikk tilbake til sin stilling som dramaturg. Etter Rønneberg, i 1934, ble Johe. Wiers-Jenssen tilsatt som teatersjef. Han hadde tidligere vært direktør på Chat Noir. Det ble spilt mange lystspill i hans tid, og da Arbeiderbladet skrev at kommunen ikke lenger burde støtte Nationaltheatret under hans ledelse, sendte han sin avskjedssøknad – kun etter ti måneder i sjefsstolen. Han hadde da rukket å håndheve ordlyden i pensjonsordningen, og flere store skuespillere måtte slutte ved teateret.

Axel Otto Normann og invasjonen

I 1935 ble Axel Otto Normann ny teatersjef. Han var opprinnelig journalist og teaterkritiker. Da Norge ble okkupert av Tyskland 9.april 1940, fortsatte teateret å spille inntil april 1941.

Normann hadde sans for godt teater, og det ble spilt mange store forestillinger ved teateret i hans tid. Det sies om ham at han var behagelig å samarbeide med for alle avdelinger ved teateret. Han var den første av Nationaltheatret sjefer som har vendt økonomien fra underskudd til et stort overskudd i sin siste sesong. Da Norge ble okkupert av Tyskland 9.april 1940, fortsatte teateret å spille inntil april 1941. Tre par (premiere 10. april 1941) var den siste oppførelsen før nazistene overtok teatret. Det ble teaterstreik, det første tydelige tegnet på motstandsbevegelse.

Teaterstreiken spredte seg til Bergen og Trondheim. Streiken var et slag i ansiktet på tyskerne og norske nazister, og de svarte med å arrestere femten skuespillere. Tyskerne truet dem som ikke var arrestert med dødsstraff, og etter fem uker kapitulerte skuespillerne. Kulturdepartementet, som også var under tyskerne, ville umyndiggjøre Nationaltheatret. Teateret nektet å søke Kulturdepartementet om lisens til å drive, og det ble et dramatisk oppgjør, hvor nazistene marsjerte inn på teateret og arresterte de aksjonærvalgte styremedlemmene. Nationaltheatret ville ikke oppgi sin stilling som fri kulturinstitusjon. Francis Bull ble sittende på Grini helt til krigen var slutt.

Teatersjefen sa opp og gikk fra sin stilling 1. september 1941. Han gjeninntrådte da freden kom, og satt som sjef ut 1946.

Gustav Berg-Jæger og okkupasjon

Under nazistyret ble nazisten Gustav Berg-Jæger teatersjef. Han hadde tidligere vært elev ved Fahlstrøms Teater. Han hadde ingen lett jobb med skuespillere som flyktet til Sverige eller spilte uten entusiasme. Det første året spilte de tidligere planlagt repertoar, men etter hvert kom nazistiske stykker mer og mer i forgrunnen. Billettinntektene sank, men ble dekket av stat og kommune.

Da krigen var over, tiltro Axel Otto Normann igjen. Det var ikke bare lett, det var et broket ensemble, og det var tungt å starte opp igjen uten planlagt repertoar. Det ble i tillegg en strid mellom styre og teatersjef, det var bitterhet rettet mot Normann fordi han hadde sittet i sjefsstolen to måneder etter at styremedlemmene hadde blitt fengslet. De kom til et kompromiss, Normann måtte levere sin avskjedssøknad innen utgangen av 1945.

Knut Hergel og økonomisk underskudd

Knut Hergel ble tilsatt som ny teatersjef i 1946, og han ble sittende helt til 1960. Han var en godt utdannet teatermann. Han hadde som mål å gjenskape et fast ensemble på Hovedscenen med moderne kunstnerisk innramming.

Han hadde sterk vilje, og etter et år med underskudd, klarte han å få overskudd de neste sesongene. I hans siste sesong åpnet han biscenen Centralteatret – noe som ble en belastning både kunstnerisk og økonomisk. Det var så dårlig stilt med økonomien, at regnskapet fra 1959–1960 viste et så stort underskudd, at driften av teateret kunne bli innstilt. Skuespillerne fikk ikke lønn i rett tid, det var ikke penger til det. Det måtte tas opp banklån på høstens bevilgninger fra stat og kommune.

Carl Fredrik Engelstad og drama i kulissene

I 1960 ble teaterkritiker og magister i europeisk historie, Carl Fredrik Engelstad, tilsatt som sjef. Hans visjon var å gi scenekunsten noe av den tapte fantasien og vitaliteten tilbake.

I 1960 ble teaterkritiker og magister i europeisk historie, Carl Fredrik Engelstad, tilsatt som sjef. Hans visjon var å gi scenekunsten noe av den tapte fantasien og vitaliteten tilbake. Det ble ikke så lett, ettersom økonomien var så presset. Han ansatte noen nye skuespillere, men da biscenen Centralteatret ble sløyfet, måtte de også gå.

Det sies at det var mer drama i kulissene enn på scenen. Den økonomiske situasjonen preget alle. I desember 1960 ble det oppnevnt en komité hvor Jens Christian Hauge var formann. De kom med en innstilling som alle teatre var tilfredse med: forutsett for gjeldssanering og sterkt økte tilskudd skulle det være større offentlig kontroll med teaterdriften. Organisasjonsformen skulle endres, slik at stat, kommune og aksjonærer fikk 1/3 av aksjekapitalen og to medlemmer av styret hver. Den nye organisasjonsformen skulle tre i kraft i 1962. På grunn av den økonomiske stillingen trakk Engelstad seg allerede i 1961.

Statlig teater under Erik Kristen-Johanssen

Erik Kristen-Johanssen overtok sjefsstolen i 1961. Han var forretningsmann og hadde jobbet som økonomidirektør ved Nationaltheatret siden 1948.

Det var ikke lett å bli populær med det mål å spare inn. Det første som røk var Lille Scene. Kristen-Johanssen ansatte et eget kunstnerisk råd ved teateret. I hans periode gikk Nationaltheatret fra å være et privatteater med offentlig støtte til å bli et stats- og kommuneteater.

Prøvesalen i det gamle amfiet ble bygget om, og Amfiscenen åpnet i 1963. Her kunne det spilles annen dramatikk enn på Hovedscenen. Kristen-Johanssen klarte å snu økonomien, og i 1962 var det overskudd i regnskapet. Amfiscenens åpningsforestilling 28. august 1963 bestod av tre enaktere: Beretning for et akademi, Tyven, tyven og De snille menneskene på broen.

Arild Brinchmann og ombygging

Arild Brinchmann ble teatersjef i 1967. Han hadde vært Fjernsynsteatret første sjef fra 1959 til 1967. Brinchmann var en mann med stor kunstnerisk autoritet, som ønsket å nå ut til et bredere publikum, særlig ungdommen. Med ham startet også Det oppsøkende teater, og et nytt avsnitt begynte i Nationaltheatrets historie. Han ansatte flere yngre skuespillere – og en assisterende direktør. Teateret og scenemaskineriet var utslitt, og det var flere arbeidsplasser som var direkte helsefarlige.

Det ble satt i gang en radikal ombygging for å skaffe flere garderober, kontorer og sanitæranlegg. Scenens virkemidler ble utbedret, og Amfiscenen ble ombygd for å få flere plasser. Dette foregikk mens teateret var stengt om sommeren, men i 1972–73 ble Hovedscenen stengt i ti måneder for at teateret skulle stå på fjellgrunn og ikke leirgrunn. Det hadde vært snakk om å rive huset, nå ble det satt en stopper for det. Neste fremtidsprosjekt var et tilbygg mot nordvest. Teatersjefen ville ha demokratiske arbeidsforhold, og både skuespillerne og den tekniske staben fikk en representant hver i styret – foreløpig uten stemmerett. Det samme frisinn viste Brinchmann overfor kunstnerisk personale, som hadde behov for å fornye seg i form av permisjoner eller om det gjaldt roller de ble tildelt som de ikke var komfortable med.

Toralv Maurstad og den store brannen

Da Brinchmann gikk av som teatersjef i 1978, var det Toralv Maurstad som ble ny teatersjef. Han hadde allerede vært teatersjef i ti år ved Oslo Nye Teater. Det ble turbulens rundt Maurstad da han i 1979 sa opp åtte skuespillere – noe som førte til skuespillerstreik. Den varte i tre uker, mens noen av oppsigelsene endte i Høyesterett.

9. oktober 1980 – under andre akt av Isfuglen med Georg Løkkeberg, Per Aabel og Wenche Foss, begynte det plutselig å brenne. Et sceneteppe hadde kommet for nær en lyskaster, og flammene stod opp. «Det brenner», sa Wenche Foss til publikum, hun forklarte med stor ro at teatret hadde tatt fyr – og publikum forlot salen uten dramatikk. Større dramatikk var det da jernteppet – som skulle heises ned automatisk ved brann hadde kilt seg, men scenearbeiderne klarte å få det løs slik at salen ble reddet. Verre var det med Hovedscenen. Det ble i fem år kun spilt forestillinger foran jernteppet, og Hovedscenen ble ikke gjenåpnet før Peer Gynt hadde premiere 31. august 1985. Men gleden skulle ikke vare lenge. Da Reisen til julestjernen ble satt opp for første gang på 19 år, raste det tekniske anlegget sammen, og Hovedscenen ble atter stengt.

Kjetil Bang-Hansen, Stein Winge og «Troikaen»

Da Maurstad forlot teatersjefstolen i 1986, var det Kjetil Bang-Hansen som overtok den. Bang-Hansen var utdannet skuespiller og regissør og hadde vært teatersjef ved Rogaland Teater og Den Nationale Scene.

Det var vanskelige økonomiske tider, etter at Hovedscenen hadde vært stengt i så mange år, og etter to år i sjefsstolen for Bang-Hansen, ble det i 1988 ansatt hele tre teatersjefer: Ellen Horn, Ole-Jørgen Nilsen og Sverre Rødahl. De gikk under navnet «Troikaen».

Troikaen skulle snu den økonomiske situasjonen ved teatret. De ble sittende sammen i 22 måneder, før Stein Winge overtok rattet i 1990. Han var opprinnelig utdannet skuespiller, men gikk raskt over til regi. Han hadde, da han overtok sjefsstolen, vært tilknyttet Nationaltheatret som regissør og vært kunstnerisk leder ved Torshovteatret. Winge etablerte Ibsenfestivalen, en festival som har blitt kjent over hele verden og som avholdes hvert andre år.

Ellen Horn og drømmen om utvidelse

Winge satt til 1992, da Ellen Horn overtok – denne gangen alene. Det var første gang en kvinne satt alene som teatersjef. Horn var utdannet skuespiller, og mange mente hun hadde de riktige kvaliteter til å bli teatersjef. Hun var i første omgang konstituert for to år, men ble sittende i åtte. Med Ellen Horn ble det gjenåpning av Torshovteatret i 1993 med små, skuespillerstyrte grupper, som selv valgte repertoar.

Det begynte å bli trangt på Nationaltheatret. Kommunikasjonsavdelingen leide lokaler i Universitetsgaten – noe som var upraktisk. Så ble det for trangt for økonomiavdelingen, og begge avdelingene flyttet over gaten for teateret til Stortingsgaten 22. Verkstedene hadde holdt til i Heimdalsgata i gamle og trange lokaler. Teateret trengte flere kvadratmeter, og det ble tegnet og planlagt å bygge under jorden, og den store drømmen var at det ved 100-årsjubileet i 1999 skulle åpnes et utvidet teater. Slik gikk det ikke.

Ellen Horns sjefsperiode gikk frem til 2000. Da hun sluttet ved Nationaltheatret, ble hun kulturminister i Stoltenberg-regjeringen.

Erik Stubø

Eirik Stubø hadde vært teatersjef ved Rogaland Teater da han ble ansatt som ny teatersjef ved Nationaltheatret. Stubø var regissør og hadde mange nye ideer. Stubø etablerte Samtidsfestivalen, en festival som skulle fremme ny norsk dramatikk, og som skulle arrangeres annethvert år og alternere med Ibsenfestivalen. Samtidsfestivalen eksisterte så lenge Stubø satt som sjef til 2009, og ble erstattet med International Contemporary Stage Programme (ICON).

Hanne Tømta

Hanne Tømta overtok som teatersjef ved Nationaltheatret i 2009. Under Tømtas ledelse noterte teatret seg for flere rekorder.

Hun er utdannet regissør fra St. Petersburgs statlige teaterakademi, og kom til Nationaltheatret etter å ha sittet i sjefsstolen ved Rogaland Teater fra 2005 til 2008. Under Hanne Tømta har Nationaltheatret notert seg for flere år med publikumsrekorder.

Tømta hadde regi på flere publikumssuksesser, som Tre søstre (som hun mottok Hedda-prisen for), Anna Karenina, Ole Ivars-musikalen En får væra som en er, Kirsebærhagen og Måken. I 2015 mottok Tømta Lederprisen av HR Norge. Prisen fikk hun for utøvelse av godt lederskap og organisatorisk fornyelse, parallelt med de kunstneriske seirene hun hadde som teatersjef og regissør. Tømta var ansatt som teatersjef ut 2020.

Kristian Seltun

Kristian Seltun tiltrådde teatersjefstillingen i 2021, midt i koronapandemien og oppstarten av rehabiliteringsprosjektet. Kristian Seltun har om lag 20 års fartstid som teatersjef, ved Trøndelag Teater, Black Box Teater og Teaterhuset Avant Garden. Han er utdannet cand. philol. fra Universitetet i Bergen med hovedfag i teatervitenskap og har virket som dramaturg.