Main menu and utilities

Hjertet fikk aldri rynker

Wenche Foss ble født 5. desember 1917, og i år ville hun blitt 100 år.

Wenche Foss ble født og vokste opp i Oscars gate i Kristiania. Barndomshjemmet hennes var et åpent hjem. Hennes mor og mormor elsket teatret – og Bjørn Bjørnson, teatersjef ved Nationaltheatret, og hans kone Eileen var husvenner og bodde hos dem i perioder. Wenche Foss reiste mye med sine foreldre, og hun gikk på skole i Nice i Frankrike og i Kent i England. Hun visste fra hun var fem år at det var skuespiller hun ville bli.

Allerede som 17-åring debuterte hun i Vilhelm Dybwads operette Taterblod ved Søilen Teater i 1935. I 1936 ble hun ansatt ved Carl Johan Teatret hvor hun fikk god trening i lystspill og farser. Fra 1939 var hun ansatt ved Centralteatret. Der fikk hun vist en annen side av seg selv og hun markerte seg raskt. Hun lagde levende mennesker av rollene sine, og da hun spilte Hanna Glawari i Den glade enke i 1939 «erobret hun byen». Hun debuterte på filmlerretet i 1940 i filmen Tørres Snørtevold, og fikk raskt stjernestatus i 40-tallskomediene.

Wenche Foss kom til Nationaltheatret i 1952. Hennes første rolle var Araminte i Skole for fedre. Hun overbeviste i alle roller hun tolket. Det være seg komedieroller som Helene i Karusell eller Lavina i Det lykkelige valg, til moderne og seriøs dramatikk som Maggie i Etter syndefallet eller moren i Glassmenasjeriet. Hun spilte i mange Ibsen-oppsetninger, blant annet Hedda i Hedda Gabler og Mor Aase i Peer Gynt. Hun skapte igjen enkefeber i byen i 1956, da hun spilte mot Knut Wigert og Per Aabel i Den glade enke.

I 1988 spilte hun sin avskjedsforestilling ved Nationaltheatret, som var Når den ny vin blomstrer av Bjørnstjerne Bjørnson. Men det ble ikke hennes siste forestilling ved teatret. I 1995 ble Wenches 60-års jubileum som skuespiller feiret med festforestillingen Kjære løgnhals, hvor hun spilte mot sin gode venn Toralv Maurstad. I 1997 lagde Nationaltheatret en festforestilling i forbindelse med hennes 80-årsdag – en forestilling hvor hun deltok og ble hyllet. Hennes siste rolle ved teatret var i 2002 hvor hun spilte Anfisa i Tsjekhovs Tre søstre. Da var hun 85 år.

Wenche Foss var norsk teaters store primadonna i siste halvdel av 1900-tallet. Hun kunne tolke alle typer roller med like stor innlevelse og hennes allsidighet kjente nesten ingen grenser.

Wenche Foss var et åpent menneske, høyt elsket av folket. Hun delte de vanskelige tingene i livet sitt på en måte få hadde gjort tidligere. Hun hadde et sterkt samfunnsengasjement og ettertiden sier at det knapt finnes et enkeltmenneske som har talt de svakes sak slik hun gjorde.

Wenche Foss ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1972, med stjerne i 1988.

Her kan du se alle rollene Wenche Foss har spilt på Nationaltheatret, med historiske bilder.

Wenche Foss på Nationaltheatret

  • 1952

    Wenche Foss debuterte på Nationaltheatret i rollen som Araminte i Skole for fedre i 1952.

  • 1956

    Wenche Foss skapte «enkefeber» i Oslo i 1956, da hun spilte rollen som Hanna Glawari i Den glade enke, mot blant andre Knut Wigert (på bildet) og Per Aabel.

  • 1960

    Wenche Foss tolket mange Ibsen-roller. Her som Hedda i Hedda Gabler i 1960, sammen med Lars Nordrum i rollen som Assessor Brack.

  • 1985

    I 1985 spilte Wenche Foss rollen som Mor Åse i Ibsens Peer Gynt. Tittelrollen ble spilt av hennes gode venn Toralv Maurstad.

  • 1988

    I 1988 spilte Wenche Foss sin avskjedsforestilling ved Nationaltheatret, som var Når den ny vin blomstrer av Bjørnstjerne Bjørnson – selv om det ikke skulle bli den siste forestillingen hennes ved teatret.

  • 1995

    I 1995 ble Wenche Foss' 60-års jubileum som skuespiller feiret med festforestillingen Kjære løgnhals, hvor hun igjen spilte mot sin gode venn Toralv Maurstad.

  • 2002

    Wenche Foss' siste rolle ved Nationaltheatret var i 2002 hvor hun spilte Anfisa i Tsjekhovs Tre søstre. Da var hun 85 år.

Se på hendene til et menneske, og du ser alderen. Se inn i øynene: Kanskje mangler en glød. Men hjertet får aldri rynker. Lengslene forsvinner ikke, ikke i takt med kroppens kraft og spenst.

Wenche Foss, i boken «Etterpå» (1999)