Main menu and utilities

Illustrasjon av Christopher Nielsen til urpremieren i 2008.

Fotograf: Ill: Christopher Nilsen

Ventetida er over – verdiløse menn rider igjen

I anledning tiårsjubileet for urpremieren, er det klart for gjenhør med et av de mest populære og spilte norske stykkene i nyere tid: Verdiløse menn er tilbake.

Torshovteatret, tidlig i mars 2008. Det er like før urpremieren på Verdiløse menn, og en broket forsamling er på vei opp trappen til den lille salen i Soria Moria-bygget i Vogts gate. Noen har lommene fulle av ølflasker.

Dette er gutta som har opplevd alt, som det heter i en av Joachim «Jokke» Nielsens låter. Nå er det kompisene til Jokke som skal få en sniktitt på stykket.

I kveld er den store ildprøven: Hvordan funker forestillingen basert på Jokkes tekst og musikk? Broren Christopher har tidligere tegnet omslagene til flere av Jokke-albumene. Nå står han for librettoen og kjenner Joachims tekstunivers godt. Og når alt kommer til alt er det gutta i salen denne kvelden stykket handler om, så nå er det antagelig de hardeste kritikerne som gjør sin entré.

Men ensemblet er godt rustet: Bandet består av musikere som har spilt med Jokke i bandene Jokke og Valentinerne og Tourettes. Nå kaller de seg Valentourettes, og består av gitarist Petter Baarli, bassist Petter Pogo og trommeslager Runar «Kula» Johannessen. De vet hvordan Jokke skal spilles. Jokke-kompis Gunnar Andersen har bistått regissør Anders T. Andersen som «junkiekonsult» for skuespillerne. Slik har ensemblet fått bedre forståelse for  livet på skyggesiden og kan puste liv i Jokkes figurer.

For det er et mildt sagt brokete persongalleri som er på scenen: Finn Schau er herr Smith, en hypokondrisk, løgnaktig nordlending. Gard B. Eidsvold er Kleggen, en kjærlighetshungrig junkie i uformelig boblejakke. Jan Sælid er Goggen, som bærer skinnjakka som et panser mot verden, alltid med en besk replikk på lager. Kim Sørensen er Knuger'n, en paranoid og mildt aggresiv type – med stadig nye suspekte gründerideer på lager. Mens Marte Engebrigtsen er Annie, engelen med svidde vinger.

Nå står de overfor lakmustesten: Klarer de å formidle en knallhard tilværelse med blandingsmisbruk på en troverdig måte?

Saken fortsetter under.

Dette blir en kveld de som var der sent vil glemme: Scene og sal flyter inn i hverandre og publikum blir en del av stykket. Tørste og utørste tilskuere tenner seg en sigg, henter mer øl, kommenterer replikker og det som skjer på scenen. Da er teater blitt noe mer; når levd liv blir skildret usentimentalt, men ekte, og får aksept fra miljøet selv.

I pausen handler gutta påfyll, og etter at stykket er ferdig, er det trampeklapp og høy stemning. Det fortsetter på kjellerpuben, der gutta tømmer shot etter shot og gratulerer Nielsen, Andersen og skuespillerne.

– Detta gjorde du jææævelig bra, sier gutta til Nielsen. Og i et hjørne sitter Goggen og Goggen, eller rettere sagt Jon Sælid og Jokke-kompis Gunnar Andersen. Et kort øyeblikk er det vanskelig å skjelne hvem som er hvem der to skinnjakker huker seg over bordet i tett samtale.

Denne småfrosne marskvelden er det klart at alle er vinnere – de stemmeløse har fått en stemme. Som blir hørt av til sammen 26.568 publikummere: Når siste forestilling spilles 17. mai 2009 har det blitt 55 forestillinger. De første 23 var på Torshovteatret, før man flyttet den til Hovedscenen, der den gikk 32 ganger på grunn av publikumstilstrømningen. Det er ikke verst for debutanten Christopher Nielsen. Publikum og kritikerne er åpenbart enige: Verdiløse menn og Nielsen får Heddaprisen for beste debutant og Ibsenprisen året etter. Så ble forestillingen kåret til tiårets beste og ble satt opp i to omganger til, i 2014 og 2015. 

Nå er det klart for nok en runde, stykket er aktuelt så lenge det daglig kommer til nye verdiløse menn og kvinner i Norge. Ventetida er over, som Jokke sang. Det er klart for et gjenhør med Jokkes udødelige univers, fremført med trykk, tyngde og en dose beksvart humor.

Vel bekomme.

Harald Fossberg er journalist i Aftenposten, der han skriver om blant annet musikk og tegneserier.

Stykket er aktuelt så lenge det daglig kommer til nye verdiløse menn og kvinner i Norge.

Harald Fossberg, journalist