Main menu and utilities

Fotograf: Carl Van Vechten / The United States Library of Congress

Sammen i tragedien

Hva har Evripides, Ibsen og Strindberg til felles? De var alle dramatiker Eugene O'Neills tragiske inspirasjonskilder.

Eugene O’Neills første møte med Henrik Ibsens dramatikk skal ha fortonet seg som litt av en åpenbaring: «Det åpnet en helt ny dramatisk verden for meg. Det ga meg min første idé om et moderne teater hvor sannheten kunne leve», skrev han senere om sin opplevelse av Hedda Gabler fra 1907.

O’Neill var knapt 20 år gammel da han så forestillingen som skulle bidra så sterkt til hans interesse for dramatikk. Da han noen år senere studerte «dramatisk teknikk» ved Harvard universitet, ble han også sterkt opptatt av Ibsens yngre samtidige, Strindberg – og dessuten av dramahistoriens store klassikere, ikke minst de greske tragediene.

Antikkens tragikere og 1800-tallets skandinaviske dramatikere kom dermed til å utgjøre O’Neills viktigste inspirasjonskilder, i et spenn på nesten 2500 års teatertradisjon.

Fra mytologi til borgerskap til enkle kår

Kontrastene mellom disse forbildene og O’Neills egen dramatikk er like iøynefallende som likhetene. Selve strukturen er for det første annerledes i flere av O’Neills stykker: Mens både Ibsens samtidsdramatikk og Strindbergs naturalistiske skuespill stort sett følger de greske tragedienes aristoteliske dramaturgi – der handlingen helst skal utspille seg «innenfor et solomløp» – er det store variasjoner i O’Neills skuespill hva tidsperspektivene angår.

Lang dags ferd mot natt, hans mest kjente og spilte stykke, foregår i løpet av en enkelt dag – og er altså aristotelisk, mens Begjær under almene spenner over nesten et helt år. 

Like stor variasjon er det i skuespillenes miljø eller setting og dermed i persongalleriet og selve språket.

De greske tragediene handler om karakterer fra mytologiens verden, fortrinnsvis konger, helter og deres familier, mens Ibsens og Strindbergs skuespill typisk foregår i overklassens borgerlige miljøer.

I noen av O’Neills stykker møter vi derimot helt andre typer, menn og kvinner som lever på landet i enkle kår, og som uttrykker seg i overensstemmelse med sin sosiale og geografiske tilhørighet.

I Begjær under almene er den engelske originalteksten så sterkt preget av den lokale dialekt at den er bortimot uleselig for en utenforstående. Samtidig har både replikkene og de omfattende sceneanvisningene sterke poetiske innslag.

Utstrakt bruk av sceneansvisninger

Bruken av lange og betydningsfulle sceneanvisninger er for øvrig et trekk som viser at O’Neill i høy grad var påvirket av sine to skandinaviske forbilder: Liksom dem innleder han akter og scener med lange, detaljerte beskrivelser av de ulike scenebildenes utforming med tilhørende belysning og stemning.

Alle de tre dramatikerne beskriver dessuten karakterenes utseende og påkledning – og angir ofte deres alder, mens kortere anvisninger knyttet direkte til replikkene informerer om deres sinnsstemninger, intensjoner og bevegelser på scenen. Denne utstrakte bruken av sceneanvisninger er typisk for den realistiske og naturalistiske dramatikken, mens slike anvisninger knapt nok finnes i tidligere tiders skuespill og slett ikke i antikkens dramaer. 

Forbindelsen mellom de greske tragediene og den senere dramatikken er imidlertid slående gjennom det meste av teaterhistorien, både i kraft av selve den tragiske sjangeren, og på grunn av tematikken som er blitt anvendt igjen og igjen i stadig nye varianter. På Ibsens og Strindbergs tid var den tradisjonelle sjangerinndelingen mellom tragedier og komedier mer eller mindre oppløst, men de fleste av Ibsens skuespill har ikke desto mindre en tragisk utgang, og Strindberg har gitt både Faderen og Frøken Julie undertittelen «sørgespill». Med et enkelt unntak må også alle O’Neills skuespill betraktes som tragedier. 

Familiære trekantdrama

Den tematiske inspirasjonen fra grekerne kommer særlig eksplisitt til uttrykk i tittelen på hans trilogi Sorgen kler Elektra, som er en fri gjendiktning av Aiskhylos’ trilogi Orestien. Begjær under almene er en moderne versjon av Evripides’ tragedie Hippolytos, hvor den sentrale kvinneskikkelsen Fedra er besatt av kjærlighet til den unge Hippolytos, som er sønnen til hennes eldre ektemann Tesevs og dermed hennes egen stesønn.

En tilsvarende trekant danner kjernen i O’Neills skuespill, men med den vesentlige forskjell at den unge mannen, Eben, gjengjelder Abbies kjærlighet. I begge dramaene tyr kvinnen til løgn og falske anklager som et ledd i intrigen, og dette bidrar i begge tilfeller til at tragedien fullbyrdes. At Abbie også går til det grusomme skritt å drepe sitt eget barn, kan være et «lån» fra en annen av Evripides’ tragedier, Medea

Selve trekantdramaet, der en kvinne står mellom to menn eller en mann mellom to kvinner, er for øvrig en universell dramatisk konstellasjon, som i høy grad gjenfinnes blant annet i Ibsens dramatikk, fra hans første til hans siste skuespill. Ibsen har også flere ganger benyttet seg av et annet motiv som går igjen i Begjær under almene: Kvinnen som har «solgt seg» eller latt seg kjøpe for å oppnå trygghet og økonomisk gevinst – jf. Gina i Vildanden, og både Bolette og Ellida i Fruen fra havet

Far og sønn-motivet har sin egen spesielle historie i norsk teater, knyttet direkte til oppførelser av O’Neills dramatikk, hvor de to som spilte faren og sønnen også var far og sønn i virkeligheten. I 1961 spilte Alfred og Toralv Maurstad rollene som faren James Tyrone og sønnen Edmund i Lang dags ferd mot natt på Riksteatret og Det Norske Teatret. Året etter kunne publikum atter oppleve dem som far og sønn i et annet skuespill av O’Neill, denne gang på Nationaltheatret: Alfred Maurstad spilte Ephraim og Toralv Maurstad spilte Eben Cabot i Begjær under almene.

Av Live Hov, professor emerita i teatervitenskap ved Universitetet i Oslo.