– Det er rett og slett en ære. Jeg er jo et relativt ukjent navn, og det at teatret tør å ta sjansen på meg er jeg veldig glad for.

Det sier Kathrine Nedrejord, som er ansatt som ny husdramatiker ved teatret. Hun etterfølger Johan Harstad og Arne Lygre som husdramatiker – og stillingen innebærer å skrive et helt nytt stykke, i nærheten av teatrets produksjonsmiljø. Skuespillet skal settes opp på en av teatrets scener.

Nedrejord har lang fartstid som forfatter og skribent, men kan kategoriseres som et ungt, friskt pust i teatret. Tidligere har hun skrevet stykkene Internert (2017) og Brent jord (2015), og for sistnevnte ble hun nominert til Den nasjonale Ibsenprisen i 2016. Nedrejord karakteriseres som en særegen stemme i en ny generasjon dramatikere.

– Hvilket forhold har du til teater?

– I oppveksten lå jeg på gulvet hjemme hos besteforeldrene mine og hørte på radioteateret og synes det var helt fantastisk. Jeg har også drevet med teater i praksis, både da jeg var liten og senere i ungdomsårene og som student, så jeg har et veldig nært forhold til teatret.

Åpne scenetekster

Kathrine Nedrejord er født i 1987 i Kjøllefjord i Finnmark og bor og studerer i Paris. Hun har også rukket å opparbeide seg solid erfaring som forfatter. I 2010 debuterte hun på Forlaget Oktober med romanen Transitt. I 2014 utkom romanen Trengsel. Begge romanene fikk svært gode kritikker. Til høsten utgir hun sin tredje roman på Forlaget Oktober, den har fått tittelen Forvandlinga. Nedrejord har også utgitt ungdomsromanen Hvem er jeg når du blir borte (Aschehoug, 2016). Snart utkommer også hennes andre ungdomsroman. 

– Hvordan skiller det å skrive for teater seg fra det å skrive bøker?

– Teatret er jo et praktisk fag, noe jeg har erfaring med selv, så scenetekster må være mer åpne enn for eksempel en romantekst. I en dramatisk tekst skal det alltid komme inn en annen dimensjon; regissøren og skuespillerne skal iscenesette og tilføre noe. Jeg har utrolig stor respekt for regissøryrket, og jeg vil at tekstene mine skal kunne tolkes på mange ulike måter, uten altfor store føringer. Mye moderne teater er jo nettopp slik. I en bok må jeg som forfatter tegne opp en tydeligere univers for leseren. Ofte jobber jeg med tekster og ideer i en teaterversjon, men tenker at det etter hvert kan utvikles til en roman. I en roman har jeg for eksempel ofte kun ett perspektiv jeg følger, mens når jeg skriver for teatret, kan jeg få med mange flere perspektiver. I teatret får alle sagt sitt.

Historier jeg er vokst opp med

– Ditt skuespill Brent jord handler om Finnmark under andre verdenskrig – da tyskerne brukte den brente jords taktikk. Hvorfor opptar historien om tvangsflytting og nedbrenning en ung dramatiker i dag?

– Jeg er fra Finnmark, og dette er en historie jeg kjenner veldig godt, men som er ganske ukjent for mange. Mye av det som skjedde i Finnmark under krigen er utelatt i norgeshistorien, og det har vært viktig for meg å få denne historien frem.

– Hvor fritt står du til å skrive når du nå skal være husdramatiker ved Nationaltheatret, får du noen føringer?

– Det er veldig åpent, de vil egentlig bare at jeg skal skrive. Eneste unntak er noen praktiske hensyn, for eksempel at det kan bli vanskelig med 15 skuespillere på scenen samtidig, og så videre. Så det er virkelig en ideell situasjon for meg som forfatter.

– Hva ser du for deg at rollen som husdramatiker kan gi deg som forfatter og dramatiker?

– Det å kunne være på Nationaltheatret er en gave. Til vanlig bor jeg i Paris, og det at jeg nå får mulighet til å bli kjent med det norske teatermiljøet, er en stor berikelse. Å få innblikk i hvordan et teaterhus fungerer i praksis, er også veldig spennende. For å kunne skrive må man jo være glad i å være alene, og det er jeg, men det å få anledning til å møte andre mennesker som jobber med teater og få ny «input» er uvurderlig. Da får jeg inspirasjon og hjelp til å videreutvikle tekster.

«In real time»

– Hva tenker du at teater skal være i fremtiden?

– Teatret bør dyrke sin egenart. Det er jo det alle sier, men det er det eneste vi kan gjøre i den tidsalderen vi lever i nå, med skjermer på alle kanter. Å være tilstede her og nå, det er noe helt eget ved teateropplevelsen. Publikum er sammen i salen, det skjer «in real time». Og vi vet jo at ekte opplevelser, det å se noe i virkeligheten, er mye sterkere enn hvis vi ser det på film. Teatret bør ikke prøve å konkurrere med filmen. Skjermen skaper en distanse, og her tror jeg teatret kan hevde seg. Det er et større rom for litterære tekster og det å fortelle en god historie. Jeg tror at folk er trøtte og lei av skjermene sine, derfor har jeg troen på en renessanse for teatret!

 Av Kaja Mjelstad

 

FAKTA

Kathrine Nedrejord er tredje husdramatiker i Nationaltheatrets historie. Tidligere husdramatikere er Arne Lygre (2014–2016) og Johan Harstad (2009–2011).