Main menu and utilities

Fotograf: Khashayar Naderehvandi

Moral ifølge Medea

– Jeg er interessert i hva slags menneskesyn som er mulig – og umulig – gjennom Medea, sier den svenske poeten Athena Farrokhzad. Hun har skrevet teksten som går i dialog med Evripides’ 2500 år gamle drama.

«Av alt som lever og ånder på jorden – er ikke vi kvinner skapt til størst elendighet?»

Sitatet er hentet fra den greske tragedien Medea av Evripides, som helt siden det først ble satt opp på scenen i 431 f. Kr. har vært et sentralt og kontroversielt litterært verk i den vestlige litteraturhistorien.

For Medea er flyktningkvinnen som tar den grusomste hevn når hun oppdager at ektemannen Jason bedrar henne med kong Kreons datter. Hun dreper både rivalinnen, kongen – og til slutt sine egne barn. Slik hevner hun seg på ektemannen, men også på hele den patriarkalske samfunnsordenen.

– Hvordan kan man forstå Medea som menneske, mor, flyktning? Jeg er interessert i hva slags feminisme og hvillket mennessyn som er mulig og umulig gjennom Medea. Og hvordan hun selv reflekterer over sitt liv og sine handlinger.

Det sier den svenske poeten og dramatikeren Athena Farrokhzad. Når regissør Kjersti Horn nå tar den frådende klassikeren inn på Torshovteatrets intime scene, har hun nemlig invitert Athena Farrokhzad (f. 1983) til å skrive en tekst som skal gå i dialog med Evripides’ eksplosive stykke.

Kvinner og makt

Athena Farrokhzad har bemerket seg i svensk og europeisk offentlighet, både litterært og politisk. Blant annet med den prisbelønte diktsamlingen Vitsvit (på norsk Hvitverk), som tematiserer krig, migrasjon, rasisme og revolusjon – og som er oversatt til hele13 språk. Hun er kjent for politisk poesi, som diktene «Letter to a warrior» og «Europa» – og for sitt innslag i det svenske radioprogrammet Sommar i P1 om høyrepopulisme, som skapte stor debatt.

Hvordan tenker den uredde poeten at Medea er en relevant tekst i dagens samfunn?

– Det finnes så mange andre litterære verk etter Evripides, som forholder seg til Medea. Man kan lese dramaet om henne som en faktisk menneskeskjebne, men også som en mytisk skildring om hvordan relasjoner påvirkes av et politisk system. En vanlig måte å gestalte Medea på i dag, er som en kvinne på flukt. Den tematikken finnes i teksten, men for meg er den ikke den sterkeste.

Farrokhzad ønsker å utforske hva som skjer med Medea etter Medea. Når dramaet er over og hun står der uten barn, mann, hjem eller land – hvilket drama begynner da? 

– Jeg har valgt en mer poetisk enn realpolitisk inngang til Medea. Vi møter henne etter handlingens slutt, i samtale med Moralen. Her reflekterer hun over sine handlinger og de valgmulighetene hun sto overfor. Hun reflekterer over relasjonen til barna sine, undertrykkelsen hun selv har vært utsatt for og makten hun selv kunne utøve.

En tredje posisjon

– Du tenker på det som et feministisk prosjekt?

– Ja, Medea har både blitt forsvart og forkastet av mange. Hun tar jo livet av sine barn, kanskje det verste en kvinne kan gjøre i patriarkatets øyne. Visse feminister tar henne i forsvar, hun er et offer for forferdelige hendelser. Andre aksepterer ikke de forklaringene, sier Farrokhzad.

Hun ønsker å skrive frem en tredje posisjon, som verken er en forkastelse eller et forsvar, men heller en filosofisk dialog med Medea om hva barn er og hva mødre har rett til.

– Er barna en forlengelse av Medeas kropp? Hva er den ideologien som forstår barna som en del av kvinnens kropp i stand til?

MEDEA:

La den som har mista sitt land.
La den som har mista sitt hjem.
La den som har mista sin bror.
La den som har mista sin mann.
La den som har mista sitt asyl.
La den som har mista sin forstand.
La den som har mista makta over sin skjebne.
La den som har mista sine barn, kaste den første stein.

Skrevet av

  • Madeleine Schultz

    Journalist og redaksjonsmedarbeider i Agenda Magasin. Har blant annet skrevet boka F-ordet. 155 grunner til å være feminist sammen med forfatter Marta Breen og tegneserieskaper Jenny Jordahl.