Inger Merete Hobbelstad

Fotograf: Sturlason, Kagge forlag

Inn i forvandlingen

Hvem er du når ingen ser deg, spør litteraturviter og Shakespeare-ekspert Inger Merete Hobbelstad i denne artikkelen om En midtsommernattsdrøm.

Et helt vanlig menneske er i hverdagen bundet fast med tusen fine tråder. Du har en familie, du har venner, du har en jobb eller håper å få en, du er en del av en kultur og et samfunn. Alle disse båndene skal opprettholdes. Du vil at de skal vare, så du dyrker dem, og du dyrker dem på den måten at du stort sett føler det offisielle og uoffisielle regelverket som gjør at systemet består. Du kler på deg på overkroppen og underkroppen hver dag, du sier takk til baristaen når han rekker deg kaffen, du leverer lojalt inn skattemeldingen hvert år.

Men så kommer kvelden der du er alene hjemme. Eller bedre: på et hotellrom. Eller enda bedre: på et øde sted, kanskje langt ute i naturen. Plutselig googler du en ekskjæreste eller en filmstjerne med manisk intensitet. Plutselig danser og poserer du foran speilet. Eller berører deg selv, eller taster inn en forbudt fantasi på et søkefelt på et pornografisk nettsted. Det hemmelige i deg kommer opp i dagen. Kontinentalplatene glir fra hverandre, magmaen velter frem.

Den magiske nektaren

I William Shakespeares En midtsommernattsdrøm fra 1595 forviller fem athenere seg inn i skogen utenfor byen. Fire av dem er unge, forelskede mennesker, to menn og to kvinner: To av dem, Hermia og Lysander, er forelsket i hverandre, de to andre, Helena og Demetrius, er fanget av en ulykksalig lengsel etter en som ikke vil ha dem. Den femte er Nick Bottom, en vever som også er en del av en amatørteatertrupp som består av lokale håndverkere. Bottom skal spille hovedrollen i tragedien truppen skal sette opp for kongen, men tilbyr seg også, med en glød enhver dramalinjeelev kan misunne ham, å spille opptil flere av de andre rollene også.

Men når de fire forelskede, og Bottom, krysser grensen inn i skogen, skjer det noe. For skogen er alvenes land, og der finnes det trolldom som kan snu alt det velkjente på hodet. Alvekongens hjelper, den djevellignende Puck, har en blomst som rommer en magisk nektar. Den som stenkes med denne nektaren, vil forelske seg i den første han eller hun ser. Denne behandlingen blir Lysander utsatt for, og når han våkner, begjærer han den som befinner seg nærmest — Helena — og vil ikke lenger vite av Hermia. Puck troller også et eselhode på den forvirrede Bottom, som så opplever en stormende kurtise fra alvedronningen Titania. Hun har nemlig også blitt stenket av blomsternektaren, og den første blikket hennes falt på, var mannen med eselhode.

Den uforklarlige forelskelsen

Plutselig er ingenting som før. Lidenskapen har forflyttet seg, raskt og tilsynelatende uforklarlig. Den som var elsket, er uelsket, og motsatt. Hermia og Lysander, som før var harmoniske og nesten selvgode i sitt forhold, blir desperate. Helena er like forvirret, og spør seg om de nye kjærlighetserklæringene bare er et bedrag, en hån. Alle prøver iherdig å rasjonalisere det som har skjedd. Lysander insisterer på at det kun var ungdom og umodenhet som ikke fikk ham til å innse før nå at Helena overstråler Hermia. Kjærestens plutselige omslag får Hermia til å tvile på alt, inkludert på hvem hun selv er: «Er jeg ikke Hermia? Er ikke du Lysander? Jeg er så vakker nå som jeg var før». Hun leter frenetisk etter årsaker til at hun plutselig er vraket til fordel for venninnen, og lander på at det må være fordi Helena er høyere, at hun har brukt sine ekstra tommer til å forføre Lysander. For publikum, som vet at de er forhekset, er det komisk.

Svarene athenerne leter etter, finnes ikke. Men kavingen deres berører noe menneskelig: Det uforklarlige og uforståelige må ha en årsak, det må gjøres begripelig. Slik er det ofte selv uten alvemagi: Det skjer stadig at noen går fra å være forelsket i én person til å være forelsket i en annen, og ofte vil både den forelskede og den forsmådde forsøke å finne forklaringer i den andres psykologi og personlige egenskaper, selv om det ikke alltid er det som har vært avgjørende. Forelskelse kan bare forklares et stykke på vei: Du kan si at du forelsket deg i kjæresten din fordi han eller hun var pen og smart, men ikke alltid hvorfor du foretrakk ham eller henne foran andre som kanskje var både penere og smartere. Det er krefter i sving som er umulige å overskue.

Skjulte sider som trer frem

Nettopp i jakten på årsaker pipler det noe frem i forholdet mellom de fire, noe som alvene ikke har plantet der. Når Hermia konkluderer med at det må være Helenas høyde som har avgjøre saken, antyder det også at det ikke er første gang hun kjenner på et kompleks i møte med den smekre venninnen. Når Helena umiddelbart konkluderer med at Lysanders kjærlighetserklæring er falsk, sier det kanskje noe om at hun ikke bare har vært ulykkelig forelsket, men at hun insisterer på å være det, at det er en identitet. Når omgivelsene endrer seg, viser athenerne andre sider av seg selv — nye i den forstand at de andre ikke har sett dem før, men gamle fordi de øyensynlig har ligget skjult i dem frem til nå.

Den eneste som møter den nye situasjonen med stor sinnsro, er veveren Bottom. Når Titania erklærer at det er Bottom hun vil ha, svarer mannen med eselhode:

«Jeg synes vel, frue, at det ikke virker så fornuftig. Men når sant skal sies, så går fornuft og kjærlighet sjelden godt sammen nå for tiden».

Bottom forventer ikke fornuft i følelsenes rike. Han overrumples ikke av forvandlingen og omveltningen. Han er åpen for det som er annerledes og uventet. Han er teatrets mann.

Gammel fruktbarhetsfest

Midtsommernatten hos Shakespeare har røtter i to førkristne tradisjoner, som trolig var en del av dramatikerens egen oppvekst i Warwickshire i sørvest-England. Den ene var maidagen, en gammel fruktbarhetsfest, der unge menn og kvinner tilbrakte natten med fest og flørt i skogen og vendte hjem på morgenkvisten, med armene fulle av blomster og løvrike grener. Den andre var midtsommernatten, som tradisjonelt var dagen da alver og underjordiske gikk blant menneskene, og kunne hjelpe dem eller straffe dem. I begge tilfeller er det snakk om en omveltning av hverdagen, enten ved at menneskene får oppe på en måte som til vanlig ikke er tillatt, eller ved at ytre, uforklarlige krefter griper inn i livet deres.

De erotiske alvene

Spenningsforholdet mellom det åpne og det skjulte, det tillatte og det forbudte, skulle følge med En midtsommernattsdrøm gjennom århundrene. Rundt 1840 ble alver og alt deres vesen høyeste mote i Storbritannia, det ble skrevet alveeventyr og åpnet kunstutstillinger med alvemotiver. Shakespeares skuespill opplevde et brus av popularitet, men stadig større deler av teksten ble kuttet for å gi rom for stadig større og lengre innslag av alveballett på scenen.

Denne farsotten kan forklares på flere måter. Det er lett å peke på at den industrielle revolusjon var på full fart fremover, at fabrikker og jernbanespor preget landskapet i stadig større grad, og at alvene representerte en lengsel tilbake til den uberørte og uoppdagede naturen. Men det er også verd å merke seg at alvene i ballettene og i billedkunsten er påfallende lettkledde, lekne og dansende. Viktoriatidens Storbritannia var kjent som en kultur med streng seksualmoral og høye krav til anstendighet. Men det var mulig å utforske den typen seksualitet som ble uttrykket av skikkelser som var menneskelignende, men ikke mennesker, ikke en del av sivilisasjonen og kulturen, og derfor ikke bevisst at de er uanstendige. Ved å la den være ubevisst og troskyldig kunne kunstnere og publikum oppsøke og studere seksualiteten. Igjen er det sider av deg selv du bare kan leve ut i skogen.

Virkelig og uvirkelig

For dette er, til syvende og sist, den store ironien i En midtsommernattsdrøm. Det som skjer i stykket er ikke en drøm. Både athenerne og Bottom opplever det som i ettertid virker tåkete og uvirkelig. De har bare vært seg selv, en side av seg selv som ikke passer inn i livet de lever til vanlig. De har levd ut den samme siden av seg selv som du lever ut, på hotellrommet, foran speilet og skjermen. Alvene har sett dem, og de har sett deg. De vet hvem du egentlig er.

Av Inger Merete Hobbelstad

Inger Merete Hobbelstad er kulturkommentator i NRK, litteraturviter og forfatter. Hun har blant annet skrevet boka Å leve med Shakespeare (2016).