Forfatter Maria Gripe

Fotograf: © Owe Sjöblom / SvD /TT / NTB

Hvorfor jeg elsker Maria Gripe

Som ung var Hilde Hagerup besatt av Maria Gripes bøker. Her forteller hun om fascinasjonen for forfatterskapet – og om hvordan Maria Gripe var avgjørende for at hun selv begynte å skrive for barn og ungdom.

Et stort, hvitt hus i en overgrodd hage. Gresset er så høyt at det når en hvilken som helst unge til langt over knærne. En gammel blondegardin henger gjenglemt i det ene vinduet. En rute er knust, og stakittgjerdet rundt eiendommen er grått. Malingen har for lengst skallet av. Man må gå tett på treverket for å se de hvite sporene etter det som har vært.

Plutselig kommer et vindkast gjennom skogen. Men det er da ikke bare vinden som åpner porten? Det er da ikke bare vinden som presser hengslene bakover? Hadde noen vært her hadde de hørt et langt, dypt sukk. Men ingen er her. Ingen ser at gresset opp hage-gangen legger seg flatt, at inngangsdøren rister på håndtaket. Ingen lurer på om det er selve huset som prøver å ønske velkommen tilbake.

Det som har vært og det som er

«Tiden beveger seg naturligvis ikke bare til én kant. Tiden er som et hav med tusen understrømmer. Den må kunne bevege seg fremover, bakover og til sidene.»

Denne svimlende tanken er premisset for Maria Gripes roman Agnes Cecilia – en selsom historie. Hva om tiden ikke bare går i én retning? Hva om det finnes usynlige møtepunkter mellom det som har vært og det som er? Tenk om det er øyeblikk da et gammelt, falleferdig trehus glemmer at det har gått flere tiår og plutselig står der som en vakker og nymalt villa? Med lys i vinduene og pianomusikk ut i kvelden? Og hva med de som bodde der? Tenk om det finnes punkter i tiden der de som har gått ut av den likevel kan stå i det samme rommet som de som lever?

Historien om hovedpersonen Nora og familiehemmelighetene hun avdekker, forfulgte meg i overgangen mellom barndom og ungdomstid, og jeg har vært i flere varianter av det falleferdige huset bak stakittgjerdet. Ikke i den virkeligheten der jeg vokste opp i Fredrikstad, spiste havregrøt til frokost og brødskiver med makrell i tomat til lunsj. Ikke i den virkeligheten som handlet om å huske gymtøy når jeg gikk hjemmefra og hoppe strikk i friminuttene. Jeg har vært der i den andre varianten av virkeligheten, den som Maria Gripes bøker åpnet for meg.

Som store puslespill

Forfatteren bak disse mystiske, diffuse, spøkelsesaktige, selsomme (et ord jeg fortsatt elsker) fortellingene ble min yndlingsforfatter, og hun medvirket til at jeg begynte å skrive ungdomsbøker selv. Jeg leste meg videre fra Agnes Cecilia, og gjennom den like besettende Skyggeserien. Jeg leste Tordivelen flyr i skumringen og Pappa Pellerins datter. Gripes bøker var som store puslespill. Én brikke kom gjennom en mystisk telefonsamtale. En annen i en pakke som skulle hentes på et verksted for gamle leker. En tredje kom i en drøm. I en periode var Maria Gripes bøker med meg overalt. På skolebussen. I friminuttene. Gjemt under pulten i mattetimer og under dyna om kveldene. Jeg spiste og leste, jeg gikk og leste, jeg sovnet mellom sidene, og jeg var ikke den eneste.

Hverdagen var håndfast og konkret og handlet om matematikkprøver og våte ullsokker. Maria Gripes bøker viste at det fantes mer. Forsakelser fantes. Dyp og mørk ensomhet fantes, men også skinnende glimt av lys. Det fantes sorg og mot og gamle damer som drakk te på gamlehjem – klare i toppen og bristeferdige av hemmeligheter.

Tillit til leserne

Maria Gripes historier vekket følelser, ofte innhyllet i noe gåtefullt og mystisk. Bøkene hennes viste meg at språket kunne brukes til mer enn å fortelle en historie fra A til Å. Ifølge henne selv hadde Maria Gripe tilbragt tenårene med å skrive dårlige dikt. Jeg vet ikke om jeg tror noe på at de var så dårlige, men den intuitive forståelsen for undertekst, som er poesiens springbrett, beholdt hun gjennom hele forfatterskapet. Bøkene hennes ga leserne store historier, samtidig som de skapte stemninger. Det siste var det viktigste. Maria Gripe var en estetisk forfatter, og hun hadde tillit til leserne sine. Det hun fortalte var ikke lett å beskrive, men jeg kjente det i magen. Det handlet om store følelser, om å bli sett i verden, og om det fellesskapet som er empatiens tvilling. For meg har det å lese alltid vært en måte å forstå noe om hvordan det er å være en annen enn meg selv. På den måten kom jeg også nærmere både de jeg leste om, og de som elsket de samme fortellingene som meg.

Gjennom Gripes bøker følte jeg meg, midt i overgangen mellom barn og ungdom, litt mindre alene i verden. Jeg tror ikke jeg var den eneste som hadde det sånn.

Lunsj med mitt aller største idol

Jeg traff Maria Gripe en gang. I 1990, da jeg var fjorten år og hadde jeg arbeidsuke på Aschehoug forlag. Lønnen etter en uke med bretting av brev og lukking av konvolutter var at jeg skulle få være med til den norske bokmessen som den gangen fant sted på Sjølyst. Maria Gripe var der. Jeg fikk spise lunsj med mitt aller største idol. Det ble en skuffelse. Det var ikke hennes feil. Ikke noe menneske i verden kunne leve opp til forventingene mine om hvordan det møtet skulle bli. Jeg vet ikke hva jeg hadde sett for meg. At jeg skulle klare å si noe som helst fornuftig på den lille timen jeg hadde til rådighet? Det gjorde jeg ikke. Jeg klarte ikke si noe mer enn at jeg også likte å lese og skrive. Også! Hva slags ord var også? Det var en helt forferdelig ting å si, og dessuten var det en underdrivelse. Jeg drev jo ikke med annet.

Men med ordet også hadde jeg redusert både Gripes betydning og mine egne ambisjoner. Jeg ville det motsatte. Jeg ville at hun skulle forstå hvor fantastiske jeg synes bøkene hennes var. Hvor aldeles strålende og altoppslukende de var. At jeg ikke klarte å legge dem fra meg, ville jeg si. Og så ville jeg at hun skulle anerkjenne og oppmuntre det som var blitt min drøm, oppmuntret av den verdenen nettopp hennes bøker hadde åpnet – å skrive en egen roman. Jeg hadde et intenst behov og ønske om å lage egne historier som kunne gi noen noe av det samme jeg hadde fått av Gripes forfatterskap. Med ordet også var alt ødelagt. Jeg kjenner fortsatt skammen når jeg tenker på det. En rød bølge kryper oppover halsen min og sprer seg utover ansiktet.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Foto av forfatter Maria Gripes dedikasjon til Hilde Hagerup i romanen Agnes Cecilia.

Forfatter Maria Gripes dedikasjon til Hilde Hagerup i romanen Agnes Cecilia.

Et hemmelig møtested

Maria Gripe døde i 2007. Jeg møtte henne aldri igjen. Men i Gripes univers beveger ikke tiden seg bare i én retning. Det finnes en liten luke i den, et hemmelig møtested, der det går an å være både fjorten år og femogførti på en og samme dag. Der leser jeg fortsatt Agnes Cecilia for første gang. Der får jeg sagt de tingene jeg ikke fikk sagt til de som er ute av tiden.
Den andre virkeligheten, med det forlatte gamle trehuset og store familiegåter, finnes fortsatt. Den lever på bibliotek, i bokhyller – og nå lever den også på teaterscenen. Hvis du ikke har oppdaget den ennå, er jeg helt og på ordentlig misunnelig. Det ligger en skatt og venter på deg bak stakittgjerdet.

 

Fakta: Maria Gripe

• Maria Gripe (1923–2007) var en svensk, prisbelønnet barne- og ungdomsbokforfatter.
• Mange av hennes mest kjente arbeider inneholder overnaturlige eller mystiske elementer.
• Gjennom hele forfatterskapet går barns søken etter en trygg, selvstendig identitet som en rød tråd.
• Romanen Agnes Cecilia utkom i 1981. Boka er filmatisert og produsert som radioteater.
• Nå presenterer Nationaltheatret sceneversjonen av Agnes Cecilia.

Skrevet av

  • Hilde Hagerup

    Hilde Hagerup er en prisbelønt barne- og ungdomsbokforfatter og professor i skrivekunst ved Norsk Barnebokinstitutt. Bøkene hennes er oversatt til en rekke språk, og hun har også utgitt bøker for voksne. Siste utgivelse er Like fint å jobbe som å danse, om faren Klaus Hagerup.

    Foto: Kristin Aafløy Opdan