Main menu and utilities

23. november 1991 gikk rockemusiker Freddy Mercury ut og fortalte verden at han led av aids. Dagen etter var han død.

Fotograf: Wikimedia Commons

Fra dødelig epidemi til medisinsk suksesshistorie

I forestillingen Engler i Amerika møter du flere personer som er smittet av aids-viruset. Les fortellingen om epidemien som skulle bli største dødsårsak blant yngre menn i USA på 1980-tallet og føre til en enorm stigmatisering av homoseksuelle.

I løpet av noen sommerdager i 1981 rapporterte en rekke ulike publikasjoner i USA om en sjelden lungesykdom blant unge, friske homoseksuelle menn i flere amerikanske storbyer. Hva som også var merkelig, var at disse også hadde andre uvanlig infeksjoner som immunsystemet ikke greide å håndtere. Innen året var omme hadde det amerikanske senteret for sykdomskontroll (CDC) registrert 270 tilfeller, hvorav 121 allerede var døde.

Det ble tidlig klart at det dreide seg om en immunsvikt, og fenomenet fikk til å begynne med navnet GRID (Gay Related Immune Deficiency) ettersom det i hovedsak var homoseksuelle menn som ble rammet. Allerede i januar 1982 mobiliserte homomiljøet i New York og etablerte den første støtteorganisasjonen GMHC (Gay Men’s Health Crisis).

Etter hvert kom også rapporter om liknende tilfeller blant sexarbeidere, stoffbrukere, blødere og mennesker fra Haiti, og det ble klart at sykdommen smittet gjennom blod og seksuell omgang. Ordet aids ble introdusert senere samme år, og tidlig året etter oppdager dr. Françoise Barré-Sinoussi ved Pasteur-instituttet i Paris et virus som man tror er årsaken til aids.

Taushet og usynliggjøring

Epidemien ble møtt med øredøvende taushet fra politisk hold i USA, mens homopressen publiserte statistikk over diagnostiserte tilfeller. Snart ble aids største dødsårsak blant yngre menn i USA.

Dette rammet kunst- og teaterverdenen i New York særlig hardt. Listen over kulturpersonligheter som døde av aids i epidemiens første tiår er nesten uendelig lang. Men ofte forsøkte de nærmeste å usynliggjøre hva den egentlige dødsårsaken var. Det kunne for eksempel hete at han eller hun «døde plutselig etter lengre tids sykdom» når «alle» visste at den egentlige, hemmeligholdte dødsårsaken var aids.

Men han som til slutt ikke greide å gjemme seg, var Hollywood-stjernen Rock Hudson. Som en offentlig person så alle hans aidsherjete ansikt, og han sto til slutt fram, både som homo og aids-syk. Paradoksalt ble han også en av de første til å gi aids et ansikt, både i USA og i resten av verden. Det samme kan sies om rockemusikeren Freddie Mercurys liv. Etter hvert som Mercury kom lenger og lenger ut av skapet som homse, ble det også åpenbart at ikke alt var som det skulle være. Han så stadig sykere ut, og 23. november 1991 gikk han ut og fortalte verden at han led av aids. Dagen etter var han død.

Fordommer og uvitenhet i Norge

Hjemme i Norge ble det professor Stig Frøland ved Rikshospitalet som satte diagnosen på det første tilfellet. Det skjedde i januar 1983. Da hadde allerede norske myndigheter og homobevegelsen vurdert beredskapen og introdusert de første tiltakene. Men uvitenheten og fordommene i befolkningen florerte på samme nivå som i USA. Det ble fra politikerhold foreslått å sende alle hivpositive til Bjørnøya eller tatovere bokstavene HIV i lysken på alle som testet positivt. Tvangstesting var også et av forslagene.

En norsk aidspasient ble nektet adgang om bord i et SAS-fly fra New York da betjeningen var redd for smittefare. Hivpositive ble nektet adgang til svømmehaller, og noen risikerte å miste jobben om de avslørte sin hivstatus.

Det skjedde med Henki Hauge Karlsen. Han jobbet som bartender på baren Papillon i Fredrikstad. Han fortalte arbeidsgiveren sin i 1985 at han hadde testet positivt, men dette likte sjefen svært dårlig. Han var redd for at gjestene i baren skulle frykte smitte og i stedet finne seg andre vannhull. Karlsen fikk sparken. Det aksepterte ikke Karlsen og skaffet seg advokat. Den da landskjente forsvarsadvokaten Tor Erling Staff tok saken og kjørte den helt til høyesterett. Der ble det tydelig sagt at oppsigelsen var usaklig og at Karlsen skulle få jobben sin tilbake. Dommen falt 30. september 1988, men tre måneder senere døde Karlsen.

Fra dødelig sykdom til kronisk diagnose

I begynnelsen visste man – naturlig nok – lite om hvordan epidemien ville utvikle seg. Homopressen her i landet førte også statistikk, og tall fra USA indikerte at antall tilfeller doblet seg hver åttende måned. Således ville 100 000 nordmenn være smittet innen 1990, og innen utgangen av århundret ville det være flere millioner hivpositive i Norge. Og mange ville dø.

Slik gikk det ikke. På midten av nittitallet kom nye medisiner som forvandlet hiv fra en dødelig sykdom til en kronisk diagnose. Samtidig var det i løpet av disse årene blitt klart at hiv også kunne ramme andre grupper enn homoseksuelle. I andre deler av verden er det andre miljøer som utgjør de største gruppene. I Afrika sør for Sahara er det i overveiende grad en heteroseksuell epidemi, som særlig rammer kvinner. Utfordringen de siste 20 årene har vært å gjøre de gode medisinene tilgjengelig for andre enn bare rike land i vesten.

Kampen mot stigmaet fortsetter

I Norge i dag er situasjonen for de som får hivdiagnosen helt annerledes enn den var for 30 år siden. I dag er det en kronisk diagnose man lever med og hvor viruset holdes i sjakk med én pille om dagen. Det gjør også at man ikke kan smitte andre og gjør at hivpositive mødre føder hivnegative barn. Forventet levealder er tilnærmet lik alle andres. Det anslås at det i dag lever 5000 mennesker med hiv i Norge.

Den medisinske delen av hiv er lett å leve med, men tabuet og stigmaet rundt hiv har ikke forsvunnet. I folks øyne er fortsatt sexarbeidere og særlig homser, med det enkelte betegner som utsvevende liv, som får hiv. I virkeligheten får like mange heterofile hiv. Hiv diskriminerer ikke, og derfor er kampen mot stigmaet fortsatt like relevant som før. Det eneste som nytter er å gi saklig informasjon og gi folk ansvar for egen seksuelle helse.

Av HivNorge og Arne Walderhaug, mangeårig redaktør av Blikk, homo- og hivaktivist