Main menu and utilities

Jonas Corell Petsersen

Fotograf: Øyvind Eide

Det tilbakeskuende som nyskapende

Det er slett ikke tilfeldig at dramatiker og regissør Jonas Corell Petersens nyeste stykke heter Arbeidstittel: Savnet fellesskap og er tilegnet de overlevende fra det 20. århundre.

Hva har NRKs 12 timers strikkeprogram Den nasjonale strikkekvelden og fotballsupporterklubben Vålerenga-klanen til felles? Svaret ligger i spørsmålets siste ord. Mennesket savner og søker fellesskap – flokkdyr som vi er. Det er én av grunnene til at 1,3 millioner nordmenn en fredag kveld i 2013 satt hjemme foran TV-en og strikket – i fellesskap.

Fellesskapet er ikke noe fast og endelig, vi må hele tiden arbeide for å opprettholde det. Følgelig valgte Jonas Corell Petersen, dramatiker og husregissør ved Nationaltheatret, å sette Arbeidstittel foran sitt nye teaterstykkes tittel: Savnet fellesskap. Og det beste stedet for å utforske denne tematikken er vel nettopp i teateret – kunstformen som har fellesopplevelsen som utgangspunkt?

Utopien er død

Den nylig avdøde sosiologen og professoren Zygmunt Bauman, mest kjent for sine samfunnskritiske teorier om moderniteten, rakk å gi fra seg sin siste tekst Retrotopia før han, 91 år gammel, takket for seg. I Retrotopia erklærer Bauman utopien for død. Vi har for lenge siden gitt opp idéen om at mennesket vil oppnå lykke i en nær, fremtidig samfunnsorden. Men selv om vi har begravd idéen, lever håpet videre gjennom et tilbakeskuende blikk. Vi går baklengs inn i fremtiden med nostalgien og håpet om en begravd utopi som følgesvenner, påstod den polsk-engelske professoren.

Denne verdensanskuelsen har inspirert Corell Petersens Arbeidstittel: Savnet fellesskap, som også gir et vink til den tilbakeskuende dramatikeren Henrik Ibsen. Ibsens dramaturgiske grep gjør at stykkets nåtid får konsekvensene av fortidens hendelser i fanget. Sannheten innhenter karakterene, som når Hjalmar i Vildanden får vite at hans 13 år gamle datter Hedvig ikke er hans biologiske datter.

Slik tar dramatiker Corell Petersen selv en titt over skulderen og skuer bakover i teaterhistorien for å skape samtidens teater. For er det én ting Corell Petersens unike teateruttrykk gjør, så er det å kommunisere med sin samtid. Stykket er tilegnet de overlevende fra det 20. århundre, det vil si alle over 18 år. Kanskje fordi de umyndige er skånet for den bittersøte smaken av nostalgi og fortsatt tror på utopien – enn så lenge.

En formuleringskunstner

Jonas Corell Petersens tidligere egenskrevne oppsetninger på Nationaltheatret er Øy (2016) og Vi tygger på tidens knokler (2015). Stykkene er tekstcollager av filosofiske betraktninger, iscenesatt som humoristiske sketsjer med en sår undertone. Som en skikkelse plutselig bryter ut med i Vi tygger på tidens knokler: «Uansett. Eremitt er gresk og betyr ensom eller ørken. Det betyr begge ting. Så hvis du er ensom i ørkenen er du «eremitt i eremitt». Eller som undertittelen til Øy: «Ensomhet opptrer sjelden alene.»


Eksemplene viser ikke bare hvilken formuleringskunstner Corell Petersen er, men også hvilken tematikk han til stadighet trekkes mot. Den eksistensialistiske forutsetningen – mennesket er dømt til å være alene – krydres av absurditeter som får oss til å le – mens gjenkjennelsens angst snører seg i halsen. Heldigvis opplever man disse motstridende følelsene i en teatersal sammen med andre, der de unisone publikumsreaksjonene viser at mennesket er dømt til å være alene, men vi er sammen om det.

I møtet mellom publikum og skuespillerne, står Corell Petersens tekst, som blir bearbeidet sammen med skuespillerne i prøveperioden. Skuespillerne omtaler hverandre ved sine egentlige navn, og har derfor ingen konkret rolle å holde seg fast i og snakke på vegne av. Slik oppstår det øyeblikk av usikkerhet, både hos skuespilleren og publikum, om hvem det er som egentlig forteller. Denne usikkerheten skaper en nerve i rommet, og i den ligger kjernen til Corell Petersens samtidsteater. Skuespilleren blir en som forteller publikum noe – det være seg en absurd anekdote, noe dypt personlig eller en filosofisk betraktning – som et menneske. Scenespråket blir en manifestasjon av teatret som øyeblikkets kunst der fiksjon og virkelighet smelter sammen.

De overlevende

I 1943 publiserte den russisk-amerikanske psykologen Abraham Maslow sin teori om Hierarchy of needs, illustrert som en behovspyramide. Etter fysiske behov (luft, næring, søvn) og trygghet (personlig, økonomisk), kommer behovet for tilhørighet. Så, istedenfor å sitte hjemme alene og strikke til sakte-tv i 12 timer, vil et besøk i teatret for å se Arbeidstittel: Savnet fellesskap ikke bare gi deg fellesskapsfølelsen som publikummer, men også åpne opp for refleksjoner rundt ditt tredje mest grunnleggende behov. Hva venter du på?

Av Ilene Sørbøe, teaterviter og kritiker

Skrevet av

  • Ilene Sørbøe

    Teaterviter og kritiker

    Fotograf: Øyvind Eide