Main menu and utilities

Regissør Victoria Meirik

Fotograf: Øyvind Eide

Besettelsens tragedie

Regissør Victoria Meirik gyver løs på en klassisk tragedie, et klaustrofobisk og desperat familieoppgjør om besettelse, ensomhet og lengsel.

Da Eugene O´Neill skrev Begjær under almene var han inspirert av de gamle greske tragediene – og av sin egen familie. Stykket fra 1924 handler om en familie i bitter arvestrid, med et trekantdrama i sentrum av begivenhetene.

– Dette er en arkaisk historie, en fortelling om to menneskers skjebne og fall, forteller regissør Victoria Meirik.

I arbeidet med Begjær under almene har hun tatt tak i store, menneskelige temaer som besettelse, ensomhet og skam.

O´Neill og Ibsen

Eugene O´Neill (1888–1953) er en av USAs mest kjente dramatikere. Foruten Begjær under almene har han skrevet stykker som Sorgen kler Elektra (1931) og Lang dags ferd mot natt (1941/56). I 1936 mottok han Nobelprisen i litteratur. O’Neill brukte ved flere anledninger sitt eget liv som utgangspunkt for dramatikken sin; en turbulent oppvekst preget av konflikter og rusmisbruk har satt spor i flere av tekstene hans.

Begjær under almene handler om en enkemann som kommer hjem til sine tre voksne sønner med en ny kone. En opprivende arvekonflikt oppstår. Hvem skal nå arve gården? På tross av stridighetene utvikler det seg et brennende begjær mellom den nye kona, Abbie, og den yngste sønnen, Eben. Når Abbie får en sønn, er det bare far Ephraim som ikke skjønner hvem barnefaren egentlig er. Han vil testamentere gården til den nye gutten – noe som viser seg at var Abbies plan hele tiden. Når Eben skjønner det, knuses både drømmen om gården og hans hengivenhet overfor henne. Abbie må nå bevise sin kjærlighet overfor Eben. Det skjer på verst tenkelige vis ...


Men det er ikke bare klassiske tragedier som Ødipus, Fedra og spesielt Evripides’ Medea og Hippolytos, som synger bakom O´Neills familietragedie. I Hippolytos forelsker Fedra seg i ektemannens sønn, Hippolytos, og begjærer dermed sin egen stesønn. Begjær under almene er en moderne omskrivning av denne klassiske tragedien.


O´Neill har også flere likhetstrekk med Henrik Ibsen, mener Meirik:

– O´Neill tar opp temaer som morsbegjær og opprør mot far, dette er Ibsensk tematikk. Men O´Neill setter det i sitt eget miljø, sin egen oppvekst, det handler ikke om borgerskapet slik som hos Ibsen.

Landet, eierskap og frihet

O´Neills drama finner sted i New England, og familien vi møter er amerikanske settlers. De gamle idealene som fulgte nybyggerne, som forholdet til landet, eierskap og frihet, er tydelige. Vi møter en familie som ikke klarer å kommunisere, og som lever med et trykkende hemmelighold.

– Menneskene er frie, de har land, de kan bygge, men samtidig er dette mennesker som overhodet ikke kjenner seg selv, som undertrykker hverandre, sier Meirik.

Det å få en del av en arv, handler om å bli anerkjent på lik linje med resten av familien. Det viser at alle er like elsket og at man er akseptert i familien.

– At det skal være rettferdig, er noe helt grunnleggende i oss mennesker, sier Meirik.

– Når Eben, fordi han er yngst, ikke får en del av arven, betyr det indirekte at han er mindre verdsatt, derfor er dette så viktig for ham, fortsetter hun.

Mistilliten mellom familiemedlemmene er altoverskyggende – det å vinne og eie har erstattet kjærligheten. De menneskelige relasjonene er blitt byttet ut med kontrakter og forhandlinger. Eben vil hevne seg på faren ved å forføre stemoren, men ender med å falle for henne. Dette var ikke en del av planen.

Trange kjønnsroller

De patriarkalske verdiene står sterkt. Brødene er stereotype mannfolk, men Eben passer ikke inn i dette idealet.

– Eben står utenfor og er ikke akseptert av den større flokken, sier Meirik.

Det samme gjelder Abbie, hun finner seg ikke til rette i den klassiske kvinnerollen. Hun klarer ikke å være mor eller elskerinne. Hun er likevel ikke noe bedre enn mennene; hun forventer at de skal innrette seg etter henne og hennes behov.

– Dette er en interessant kvinneskikkelse. Hun er en sterk kvinne, men Eben klarer hun ikke å knekke. Hun gir seg hen til ham, noe som blir hennes fall, sier Meirik.

Å ikke høre til

Skam over å ikke høre til og over å ikke bli akseptert på lik linje med de andre i familien, er gjennomgående. Det er også et element av blodskam til stede: Det er ikke helt stuerent å ha et kjærlighetsforhold til stemoren sin.

– Dette er en tragedie om besettelse, om begjær som tipper over. «Desire» , som det heter i originaltittelen, Desire Under the Elms, er egentlig et mer dekkende ord enn begjær. På engelsk betyr ordet flere ting: begjær, men også behov og ønsker, sier Meirik. Hun mener O’Neill viser egoismen som vokser frem i besettelsen om å få og eie det du opplever som er rettmessig ditt. Ikke bare gjennom arv, men også i kjærligheten.

I tillegg er ensomhet et tilbakevendende tema.

– Hvor kommer ensomheten fra? Og hvorfor er ensomhet tabu? Vi klamrer oss til folk for å ikke være alene. Disse menneskene er alene, men de klarer ikke å snakke sammen. Ensomheten vokser frem av det besettende selvopptatte behovet for at et annet menneske, og en gård, skal gi deg selvverd, sier Meirik.

Som en opera eller konsert

Meirik karakteriserer stykket som et ekspresjonistisk melodrama. O´Neill skal ha uttalt at det som vises på scenen ikke behøver å se sant ut, men at det skal føles sant.

– Hva er det som kan skape slike voldsomme emosjoner? Et spørsmål som har vært viktig i arbeidet med denne forestillingen, er hvordan verden føles. Forelskelsen blir jo omtalt som er slags rus. Og skuespillerne beskriver det som om de går inn i en egen verden i sitt eget hode når de står på scenen.

Et viktig element som understreker dette, er musikken i forestillingen. Det er livemusikkk med trommeslager, piano og sang.

– Det er som en opera eller en konsert. Dette skaper en enorm drivkraft og rytme, som understreker besettelsen. Det handler om en grunnleggende logikk, nærmere bestemt hjertets logikk. Men dette er store ord … sier Meirik.

Begjæret mellom Abbie og Eben er voldsomt, og de ender med å bli hverandres store ulykke.

– Jeg har fundert på om det er et behov disse menneskene selv har skapt? I mangel på noe annet ... Abbie er som en Hedda Gabler uten skam, sier Meirik.

Av Kaja Mjeldstad