Main menu and utilities

Regissør Kristina Kjeldsberg

Fotograf: Ola Erik Blæsterdalen / Dramatikkens hus

Avstandsforelsket i Orwell

Første gang regissør Kristina Kjeldsberg leste 1984, tenkte hun «hvis alt jeg står for kan forandres – hvem er jeg da?»

1984 gjorde et sterkt inntrykk på henne. Spesielt påstanden om at individet ikke er en fast størrelse, men foranderlig. 

– Til da hadde jeg på en måte vært udødelig. Etter å ha lest 1984, fikk jeg livsmottoet «memento mori». Det betyr at jeg lever nå – og at jeg må arbeide daglig for å ha det bra mens jeg lever – for min egen skyld, men også for de nære rundt meg. Det høres dystert ut, men for meg var det veldig oppløftende, forteller Kristina Kjeldsberg, som for første gang har regi på Nationaltheatret med Sci-fi på Torshovs versjon av George Orwells berømte klassiker fra 1949.

– Jeg har alltid likt eventyr, fantasy og science fiction, fordi det gir meg muligheten til å reflektere rundt min egen virkelighet, uten at virkeligheten blir tredd over meg, og lar dermed min egen referanseramme gi meg forståelsen, sier hun.

Ekte humanist

Hun mener «avstandsforelsket» er et dekkende ord for sitt forhold til den britiske forfatteren George Orwell, som døde i 1950, året etter at 1984 ble gitt ut. 

– Han var kompromissløst søkende etter sannhet – og evnet å se konsekvensen av totalitære tankesett og det å følge dem til det ytterste. Orwell var en ekte humanist, han var ujålete og på evig jakt etter kunnskap. Derfor kan han også være vanskelig å sette i en litterær bås, mener Kjeldsberg.

Hun påpeker at budskapet i 1984 har blitt tatt til inntekt både for nazismen og kommunismen. Men Orwell selv klarte å dementere at boka støttet noen av dem – men tvert imot pekte på hvor galt det kan gå i hvilken som helst fanatisk isme-retning; det kan føre til totalitarisme og tyranni hvis vi ikke er på vakt.

– Jeg synes Orwell er klarsynt – klar i synet – i sin beskrivelse av menneske og samfunn. Og menneske er menneske uansett tid, understreker Kjeldsberg.

Betraktere av samfunnet

Hun mener vi på mange måter lever i det samfunnet 1984 omhandler i dag:

– Vi bruker tiden i en todimensjonal virkelighet av skjermer, hvor vi kan scrolle oss nedover Facebook-siden, lykkelige over å lese ting som kun bekrefter vår egen oppfattelse av virkeligheten. Vi lar oss blende av fine farger og dansende bilder. Slik begrenser vi tanken og refleksjonsevnen vår, sier hun og legger til:

– Vi synes det er deilig å skjule oss bak filosofiske floskler som: Hva er egentlig sannhet? Finnes det noe som er sant? For på den måten kan vi unndra oss ubehaget det er å faktisk få rede på fakta, og heller kose oss med vissheten om at «jeg har rett». Vi blir betraktere av samfunnet, ikke deltagere – og det betyr i prinsippet at det blir fritt frem for virkelighetsforskyvere.

– Lett å skape frykt

Samtidige strømninger med Orwell var Milgram- og Asch-eksperimentene. Førstnevnte beviste hvor villige mennesker er til å følge autoriteter, rett og slett hvor lydige vi er, som Hannah Arendt senere utdypet i begrepet «Ondskapens banalitet». Asch-eksperimentet handler om å følge gruppens dynamikk; å se det alle andre ser, å ikke stole på egen dømmekraft, men følge strømmen. «Mennesker er marionetter i tråder av gruppepsykologi», sier psykologen Yvonne Agasarion.

– Jeg tør påstå at vi blir det vi er en del av – derfor er det viktig å vokte det vi har kjært. Kanskje det vi tar for gitt i dag ikke er der i morgen. Jeg opplever at det i den vestlige verden i større og større grad spilles på frykt. Det er veldig lett å skape frykt og usikkerhet, det er langt vanskeligere å oppnå tillitt og trygghet, påpeker Kjeldsberg.

«Jeg er håpet»

– Et samfunn som baserer seg på frykt og usikkerhet ønsker seg fort en såkalt sterk leder – og her finnes det mennesker som raskt opphever seg selv til en guddom: «Bare jeg kan løse dette, jeg er håpet». Dette er setninger jeg la merke til i den amerikanske valgkampen – og som tydeligvis fungerte godt.

Kjeldsberg trekker paralleller til 1984: «Det finnes ingenting jeg ikke kan gjøre, jeg kunne sveve to meter over gulvet, hvis jeg ville. Jeg kunne fly.»

– Dette er en moderne dans rundt gullkalven.

«I en tid av løgn og universelt bedrag er det å si sannheten en revolusjonær handling», sier Orwell. Som i 1984: Winston blir uhyggelig farlig for systemet, som baserer seg på løgn – en evig nå-tid. Orwell er opptatt av vanlig anstendighet og sunn fornuft.

To pluss to blir … fire

Hun sverger til eventyret, eller parabelen om du vil, fordi det gir muligheten til å reflektere rundt egen samtid, som innimellom virker så forvirrende på Kjeldsberg at hun blir helt nummen:

– Så nummen at jeg har lyst å gå i dvale – eller i det minste kun konsentrere meg om hva slags tapet jeg skal ha i gangen – fordi det er konkret, håndgripelig, forståelig. Eric Arthur Blair (George Orwell) gir meg muligheten til å gi verden sammenheng igjen – det er ikke så vanskelig. Den hemmelige lære er: at to pluss to blir fire.

Tekst: Gunhild Kilde / Monica Lindanger

Se video om forestillingen

  • – Et mørkt stykke

    Se intervju med regissør Kristina Kjeldsberg og skuespiller Sigurd Myhre.

  • 4. april 1984

    Få en smakebit av det klaustrofobiske tankeeksperimentet 1984.