Forfattersøstrene Brontë, Charlotte, Emily og Anne valgte seg mannlige pseudonymer: Currer, Ellis og Acton Bell. I Brontë-søstrenes aktive skriveperiode, på midten av 1800-tallet, var det ikke uvanlig for de kvinnelige forfatterne å bruke et pseudonym. Det var en måte for dem å legitimere sine tekster og bøker for et allment publikum i en ellers mannsdominert verden.

En rekke forfattere har valgt å skrive med dekknavn: Henrik Ibsen brukte pseudonymet Brynjolf Bjarme i starten av sin karriere, og Karen Blixen signerte med Isak Dinesen. Også i dag finner du forfattere som skjuler sin identitet bak et pseudonym, som Elena Ferrante og J.K. Rowling.

Når man skriver med pseudonym, handler det om et behov for å skille forfatter/kunstner fra privatperson, å kunne ytre seg friere i offentligheten, eller unngå kritikk og oppmerksomhet rundt egen person? Eller kanskje litt av alt?

Hvordan står dette i sammenheng med ytringsklimaet i det offentlige ordskiftet? Redaksjonene sliter med å skaffe kvinner og personer med minoritetsbakgrunn til debatter, og disse debattantene møter gjerne mye hets. Det er kanskje ikke så rart om man velger å skrive med et pseudonym?

Kanskje vi kunne behøvd, i vår sosiale medieverden, noen redaksjonsstyrte, anonyme stemmer, slik at vi spiller på ytring i stedet for trynefaktor?

Velkommen til teatersalong om ytringsfrihet, kjønn og representasjon inspirert av Charlotte Brontë. Hennes mesterverk Jane Eyre spiller på Hovedscenen i vår.

I panelet møter du et knippe reflekterte skribenter, som tar Charlotte Brontë/Currer Bells utgangspunkt for å diskutere det å skrive med maske på:

Hans Petter Blad, forfatter og dramatiker. Har blant annet skrevet stykket Roe Head, som handler om forfattersøstrene Brontë.
Hilde Østby, forfatter.
Marta Breen, forfatter.
Inger Merete Hobbelstad, journalist og forfatter. Salongens ordstyrer.

Alle våre teatersalonger er gratis og åpne for alle, også for dem som ikke skal se forestilling. Husk å melde deg på for å sikre deg plass.