Main menu and utilities

Main menu

Fra Lulu, The Hamburg State Opera, 2017.

Fotograf: Monika Rittershaus

En ruvende skikkelse i europeisk teater

Christoph Marthaler, mottaker av Den internasjonale Ibsenprisen 2018, gir oss et musikkteater av og for vår tid.

Musiker, komponist og regissør Christoph Marthaler, født i Erlenbach i Sveits i 1951, er kjent for sitt unike scenespråk i krysningen mellom musikkteater og et stilisert, fysisk teater. Absurd-ironisk naturalisme, burlesk realisme, snobbete dadaisme, melankolsk dekadens; mange ordkombinasjoner har blitt skapt i et forsøk på å definere årets prismottagers scenespråk. Til slutt kastet de teaterinteresserte ordsmedene inn håndkleet, og bruker nå begrepet «en Marthaler» om forestillingene hans.

«En Marthaler»

Hva er «en Marthaler»? Det er en collage av scener, der sang og musikk er det som skaper scenebildene og driver handlingen fremover. Det er med andre ord musikken, og ikke den dramatiske teksten, som er stykkets bærende element. Oversiktlig historie, karakterer i tradisjonell forstand og plot er lagt til side til fordel for en episodisk dramaturgi som hedrer det auditive – og det auditive innebærer alt fra Whams Last Christmas og Bee Gees Staying alive til Mozarts Tryllefløyten.

Selv om sang og musikk er ledemotiv, kan Marthaler både underbygge og undergrave hovedelementet. Nydelig sang kan utfordres av slapstick-humor, og melankolske toner kan brytes opp av absurde elementer. Skuespillerne kan ligge oppå hverandre i en klynge eller gjøre fysiske gymnastikkøvelser – mens de synger. Ved å sette det visuelle opp mot det auditive, gjør Marthaler ofte det motsatte av hva som er vanlig innenfor musikkteater.

Det tilsynelatende tilfeldige uttrykket etterlater publikum i et assosiasjonsrikt undringsrom – uten tydelige svar. Forestillingene hans vitner om en kompromissløs regissør som ikke skreddersyr forestillingene sine for et bestemt publikum, men lar publikum komme til ham. Det har de også gjort, i stadig økende grad, siden han startet som teatermusiker for 40 år siden og frem til i dag, hvor han blir sett på som en ruvende skikkelse i europeisk teaterhistorie.

Kultregissør

I utgangspunktet likte ikke Christoph Marthaler å lage teater i teateret, han foretrakk å lage forestillinger i allerede eksisterende rom. Det var før han i 1988 ble kjent med scenograf og kostymedesigner Anna Viebrock. De har siden samarbeidet om mer enn 80 teater- og operaproduksjoner, som Franz Schuberts sangsyklus Die schöne Müllerin, George Büchners Dantons Tod, William Shakespeares Twelfth night og, ikke minst, forestillingen Murx den Europäer! Murx ihn! Murx ihn! Murx ihn! Murx ihn ab! Sistnevnte forestilling hadde premiere på Volksbühne i Berlin i 1993, og den gjorde Marthaler til en kultregissør. Med et sårt og absurd tilbakeblikk på DDR, klarte en sveitsisk regissør å sette ord på følelser knyttet til et kapittel i Tysklands historie som var på vei inn i historiebøkene. Etter 14 år ble forestillingen til slutt tatt av plakatene – fordi skuespillerne var blitt for gamle.

Visuelt utspilte avskjedssangen seg i et gigantisk scenerom – 25 meter dypt og 8 meter høyt – som minnet om en fabrikkantine eller et forsamlingsrom. Dette er typisk for Viebrock; scenografier i storskala, inspirert av offentlige, kalde, isolerte institusjonsrom. Skuespillerne fremstår som fanget i disse kjølige tilholdsstedene der tiden har gått av hengslene, noe som vekker medfølelse hos publikum. Modellene til scenografiene har flere ganger blitt utstilt på museer, og Viebrock arbeider også som professor ved Academy of the fine arts i Wien.

Prisvinnerens mange priser

Marthaler er en samfunnsengasjert regissør som gjennom sitt arbeid de siste tiårene har iscenesatt et bredt spekter av ulike temaer, fra Tysklands historie i nyere tid i Murx den Europäer! til Grønlands usikre klimafremtid. Under Festspillene i Bergen i 2011 gjestet han Norge for første gang, med forestillingen +-0. Tittelen viser til det punktet på temperaturskalaen der vannet smelter eller fryser.

Marthaler har tidligere mottatt utallige priser, og forestillingene hans har blitt invitert til den prestisjetunge teaterfestivalen Theatertreffen i Berlin hele 14 ganger. I 2017 fikk han dessuten både pris for beste regi i kategorien musikkteater for Lulu på Hamburg statsopera og Zürichs kunstnerpris. Marthaler er ikke født i Zürich, men blir likevel sett på som et ektefødt barn av byen. Fra 2000–2004 var han teatersjef på Schauspielhaus i Zürich, som to ganger under hans ledelse ble kåret til årets teater. Også Viebrock og Marthalers faste dramaturg, Stefanie Carp, var en del av Schauspielhaus´ ledelse i denne perioden.

Christoph Marthalers unike, kunstneriske uttrykk – enten han iscenesetter en opera, en teaterklassiker eller et eget verk – bærer i seg en europeisk atmosfære. Det er musikkteater av og for vår tid, det være seg et kritisk blikk på tidsånden, historiske begivenheter, spørsmål om identitet og kultur, forholdet mellom individ og stat eller individets oppfattelse av tid. Sang, musikkfragmenter, stille scener, dans, gestikulering og gjentagelser settes sammen til en større helhet og fargelegges i en bisarr kombinasjon av alvor og humor. Som en kritiker skrev: Det er som trangen du får til å le – når du er i en begravelse.

Av Ilene Sørbøe, teaterviter og -kritiker.