«Ikke øl i en sådan stund. Gi meg fløyten!»

Av berømte replikker i Vildanden, må Hjalmar Ekdals lett pompøse utsagn trone høyt oppe, kanskje bare slått av doktor Relings replikk om å ta livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske.

For Hjalmar Ekdal, gift med Gina og far til Hedvig, omtales som den store klovnen i Ibsens forfatterskap. Ganske lat, litt enfoldig, glad i smør – og øl. «Kroppen har også sine krav», som han sier. Han er selvtilfreds, selvmedlidende og ute av stand til å sette seg inn i andre menneskers situasjon. Men likevel lett å få godhet for, lett å bli glad i. Han er sjarmerende på sitt vis, antagelig fordi han har gode intensjoner. Det er ikke bare datteren Hedvig som føler det sånn, men også gjerne publikum i salen.

– Ja, Hjalmar er en forferdelig morsom rolle. Han dikter, lyver og drømmer seg bort. Tror på livsløgnen, fullt og helt. Du må forsvare ham når du spiller ham, det er mye her for en skuespiller å jobbe med, sier Kim Haugen.

Det er tredje gang den erfarne skuespilleren, med godt håndlag med komedien så vel som tragedien, spiller i Vildanden. Riktignok er det ikke Hjalmar han gestalter denne gangen, men Werle, den mektige grossereren, som trekker i alle handlingens tråder før han utfordres av sin sønn, den sannhetssøkende Gregers. Tidligere har Kim Haugen gitt karakter både til Hjalmar og Gregers’ nemesis, Relling, legen med den berømte replikken, som foreskriver livsløgn som medisin for lykke.

Menneskelig varme og humor

– Vildanden er selvfølgelig en tragedie, som ender med et selvmord, men Ibsen klarer å balansere det så fint. Det er mye menneskelig varme og humor i karaktertegningen, og ikke bare i Hjalmar-figuren. Ibsen avkler menneskene. Og det som blir er igjen, er både til å le og gåte av, sier Haugen.

Han trekker fram den rare Molvik, forhenværende teolog, som enten er full eller i dundrende bakrus, og som ellers ikke sier stort. Og Gina, som sammen med Hedvig er den som egentlig holder hele familiens fotobedrift i hevd, mens Hjalmar vaser rundt eller hviler middag – men tror fullt og fast på at han er familieforsørger og en vordende oppfinner:

– Gina er ikke egentlig en så komisk rolle. Kvinnene er de som kommer best ut i stykket og som vil det beste for fellesskapet, selv om Gina utvilsomt har sitt å skjule. Ibsen har tillagt henne en del forsnakkelser og feiluttalelser av fremmedord. Jeg vet ikke om vi kommer til å bruke det, det er kanskje et litt billig humoristisk poeng. Men fra Ibsens side er det ment som en karaktertegning, som viser at Gina kommer fra enkle kår og ønsker å være finere enn hun er.

Ikke en farse

Ibsen selv uttalte, om en oppsetning av Vildanden på Det kongelige Theater i København i 1898, at han ikke var helt tilfreds, siden den inneholdt for mye farse: «Det skal være en tragikomedie (…) ellers blir Hedvigs død uforståelig», ytret han.

Dikteren var med andre ord selv bevisst på sjangeroverskridelsen og ønsket at innstuderingen skulle speile hans intensjoner. Men Vildanden er nå en gang et av Ibsens mer flertydige stykker, det gir stort rom for tolkninger – også når det kommer til humor.

Gregers-skikkelsen, for eksempel, presenteres ofte som en forskrudd idealist, med skylapper for alt som heter sosiale nyanser. Han er nådeløs og forårsaker tragedien. Ikke noe humoristisk i det, i og for seg, men han er drevet av litt for store tanker om å avsløre livsløgnen og stille ideelle fordringer til menneskene. Og blir stående igjen som narr.

Ser ikke barnet

Her er kaninjakt på loftet, stadige utsettelser av oppfinner- og fotografarbeid, patetiske formuleringer, som Hjalmars replikk: «Og om jeg er urimelig en gang imellom, så – herregud – husk at jeg er en mann som stormes av sorgenes hær» eller Gregers’ «Jeg hadde forventet at når jeg kom inn, så ville et forklarelsens lys møte meg fra dere begge.» I tillegg opptrer en liten rekke av kammerherrer, som har lite annet å tilføre Ibsens fortettede drama enn å understreke voksenpersonene i stykkets selvopptatthet. Den blekfete, den tynnhårede og den nærsynte herre strykes ofte i nyere oppsetninger, og representerer stort sett bare sine egne karaktertrekk.

For det er nettopp det, at de voksne ikke ser barnet, som fører til at Hedvig går til grunne. Og som samtidig gir grobunn for så mye komikk.

– Hva med Werle, som du spiller, Kim, er det noe komisk med ham?

– Werle i seg selv er veldig lite morsom. Han er den knallharde forretningsmannen som gjør det han kan for å vinne, som kjøper seg ut av konflikter og som stort sett får det som han vil, sier Haugen.

– Men også han faller inn under kategorien pompøs og selvopptatt?

– I høyeste grad. Alle mennene i Vildanden jobber for seg selv og sitt eget prosjekt. Så ja, Werle er pompøs, og det er komisk. Det finnes nok av patetiske og maktkåte menn i verden i dag. Det er tragikomisk i seg selv, og nesten ikke til å bære. 

Morsomme prøver

De første prøvene på Vildanden, i teatersjef Hanne Tømtas regi, er avholdt utendørs i snøvær og bak skjerm på Zoom og Skype. Kim Haugen kan røpe at de har ledd mye underveis.

– Det kommer absolutt til å bli mye humor her, det ville vært rart ellers. I farsen og komedien ligger alltid alvoret under. Bare se på Chaplin: Han går inn i det han gjør med stort alvor. Det er jo derfor vi tror på ham og derfor vi ler. Sånn er det også i tragedien, med motsatt fortegn. Vildanden handler om omsorgssvikt og et helvetes familieforhold. For å orke det, må vi le litt også.

Av Marte Stubberød Eielsen

 

Kilde:
Asbjørn Aarseth: Innledning til Vildanden, Henrik Ibsens skrifter