Regissør Tyra Tønnessen om hvordan Ulven ble til

Fotograf: Erika Hebbert

Ulv i ny forkledning

Regissør Tyra Tønnessen om hvordan Ulven nok en gang har lusket seg i sikk-sakk inn på Nationaltheatrets hovedscene.

Det var en gang for år og dag siden at teatersjefen ved Trøndelag Teater spurte om jeg kunne ta en titt på en gammel film som het Rock´n roll Wolf, fra 1976. Jeg hadde ikke hørt om filmen, men det hadde tydeligvis mange andre nordmenn, for denne rumensk-russisk-franske samproduksjonen ble sendt på statskanalen i den tiden da det bare var én kanal, og hadde gjort uutslettelig inntrykk på dem som hadde fått den med seg.

Fargesprakende tradisjon

Filmen har fantastisk musikk og et fargesprakende univers – og jeg forsto at handlingen var inspirert av det gamle eventyret om ulven og geitekillingene.
Historien om geitemammaen som låser døra med et passord er over 2600 år gammel. Over hele kloden finnes dette eventyret i utallige versjoner. På ulike måter lærer Ulven passordet, kommer forkledd til døra og lurer barna til å åpne.

I middelalderen dukker en ulydig geitekilling opp i historien og et fargerikt marked med forskjellige figurer kommer til.

På 1800-tallet blir passordet gjort om til å bli en sang. Geitemamma synger om alt det gode hun skal ta med hjem til killingene sine.

På 1900-tallet begynner forskjellige komponister å skrive melodi til sangen, og eventyret danner plutselig grunnlag for en rekke ulike operetter, musikaler og dukketeater.

Etter hvert kommer det også filmatiseringer. I den tyske Der Wolf und die sieben Geißlein fra 1957 danser skuespillere i komisk-absurde dyrekostymer. Samme år kommer en gjennomkomponert sovjetisk tegnefilm med et større persongalleri av nabo-dyr som hjelper geita. I en annen sovjetisk animasjonsfilm fra 1975 har Ulven blitt en kul svartkledd rocker, og året etter kommer Rock´n Roll Wolf, som spinner videre på mange av disse elementene, og legger til isdans og sirkusartister.

Et nytt eventyr

Da jeg oppdaget hele den rike tradisjonen rundt Ulven og geitekillingene, ble jeg inspirert til å skrive min egen forestilling over eventyret, en forestilling for vårt land og vår tid med humoristiske bånd både til dette og flere eventyr om ulven – Ulven og Rødhette, Ulven og grisene, Peter og ulven … Teatersjefen lot meg få gjøre som jeg ville, men han ønsket at musikken og litt av kostymene fra Rock´n roll Wolf skulle være med slik at publikum fikk en knagg av gjenkjennelse til filmen.

Jeg satte i gang med å dikte en ny historie og fikk med meg ordkunstner Ragnar Olsen, som hjalp meg med rim og rytme. Det fantes ingen noter fra filmen, men komponist Åsmund Flaten laget noter og skrev arrangementer – blant annet med inspirasjon fra filmmusikken.

Forestillingen ble en suksess, først i Trondheim og siden på Nationaltheatret, under tittelen Rockeulven. Den rumenske regissøren, Elisabeta Bostan, hadde blitt 80 år, men tok likevel turen til Norge for å se forestillingen. Hun mente at min tolkning av eventyret var så forskjellig fra hennes at hun rådet meg til å ta skrittet fullt ut og lage en helt selvstendig sceneversjon uten elementer fra hennes film. Dette rådet stemte med mitt opprinnelige ønske, selv om musikken og sjangeren i hennes film har vært en nydelig inspirasjon på veien.

Ulven er nettopp denne selvstendige teaterforestillingen jeg hele tiden har drømt om. Historien er ganske lik forrige teateroppsetning, men Åsmund Flaten har komponert ny musikk, som tar vare på og videreutvikler den stilen, humoren og musikalske stemningen han laget forrige gang. Scenograf og kostymedesigner Dagny Drage Kleiva har dessuten gått enda videre i retning norsk bunad-tradisjon på kollisjonskurs med ville rockelegender.

Dermed dukker Ulven nok en gang opp, denne gangen i ny musikalsk drakt, men jeg tror publikum vil kjenne ham igjen, også i denne forkledningen.

God fornøyelse!

Woooooooooo!

Hilsen Tyra Tønnessen