– Jeg synes det er fantastisk at du kan ta en over 400 år gammel tekst, som dette er, og så ser du at mennesket er det samme. Samfunnet kan være annerledes, men våre lengsler, drømmer, kjærlighet, ambisjoner og ønske om makt – alt er det samme som da Shakespeare skrev teksten. Det er derfor disse historiene kan fortelles igjen og igjen og være aktuelle, fordi det er de samme tingene vi mennesker går gjennom – vi blir alle kastet inn i livet, vi skal alle lære og feile, og vi skal alle dø. Likevel tror vi at vi har kommet så mye lenger enn for 400 år siden!

Det sier Sigrid Strøm Reibo. Med sine 36 år er hun fremdeles en ung regissør, men etter en rekke bejublede oppsetninger kan hun ikke lenger kalles lovende. For oppsetninger som Virginia Woolfs Orlando og William Shakespeares Som dere vil (As You Like It) har hun fått en lang rekke priser, og nå har utlandet fått øynene opp for tromsøværingen. I høst flytter hun til København, hvor hun i to år framover skal være husregissør ved Det Kongelige Teater.

Men først skal hun leke seg med verdens kanskje vakreste kjærlighetshistorie.

Teaterlek

– Dette er veldig, veldig vakker poesi. Og man blir så glad i dette paret. Det er en urhistorie – om ung, umulig kjærlighet. Og det som er så fantastisk med Shakespeare er at selv om han skriver en tragedie, er det masse humor og varme innimellom, mener regissøren.

Før prøvene i Riksteatrets lokaler, ber hun skuespillerne huske at det hele er en teaterlek. Hva mener hun med det?

– Jeg tenker jo at alt teater er en form for lek, i den betydning at vi har noen spilleregler som vi får publikum med på, og som vi så leker med. I vårt konsept i Romeo og Julie leker vi med selve teaterprosessen – hvordan å hanskes med en teatertekst som er 400 år fra vår egen tid. Romeo og Julie inneholder roller som gjennom tidene nærmest er blitt ikoniske. I begynnelsen er skillet mellom skuespiller og rolle tydelig og klart. Skuespilleren må kjempe med alle ideene om hva denne rollen er og skal være, og i tillegg jobbe med motstanden en arkaisk tekst gir. Gradvis glir rolle og skuespiller inn i hverandre, skuespilleren blir litt mer av rollen, og rollen tar form etter skuespillerens natur. Etter hvert kan man ikke skille dem; de er blitt ett. Det er en reise utenfra og innover, forklarer Reibo.

Selvmedlidende melankoli

Romeo og Julie er kjent for sin tragiske utgang, men Reibo vil også få fram stykkets komiske sider.

– Stykket er som kjent skrevet som en komedie som går over til å være tragedie, sier hun.

– Romeo er en fremadstormende, ung mann som blir likt av alle. Men han er oppvokst i et veldig patriarkalsk samfunn, i en kultur hvor prestasjon er alt som teller. Det er et samfunn hvor menn har makten, og hvor de innbyrdes kjemper om å være på topp. Dette skaper en kultur av vinnere og tapere, og innenfor alle aspekter av livet skal man konkurrere. I Romeos tilfelle konkurrerer han i kjærligheten. Ingen kan elske slik som han! Når vi møter ham, er han ulykkelig forelsket i Rosalind, som heller vil bli nonne enn å gi seg til ham. Det er en uoppnåelig kjærlighet, perfekt inspirasjon for Romeos poetiske ambisjoner. Romeo bader i selvmedlidende melankoli og uttrykker sin kjærlighet på et tillært og unaturlig vis. Han iscenesetter seg selv som en tragisk helt som kjemper mot Skjebnen og Døden.

– Så har du Julie, som er jordnær og i kontakt med seg selv og evner å uttrykke hva hun ønsker. Hun ønsker et langt liv, intimitet og varig kjærlighet med de utfordringene som hører til. Hun er en av de flotteste karakterene jeg har møtt. Hun vet at kjærligheten ikke bare er de himmelstore følelsene, og gjennomskuer Romeos poetiske, dog overfladiske, vendinger.

– Shakespeare setter opp mange ulike syn på kjærligheten her, likevel er det ingen tvil om at han heier på Romeo og Julie?

– Jeg vil si at det er Julies kjærlighet han heier på. Romeo har han masse sympati for, men han er nokså umoden når han møter Julie. Det er interessant; akkurat som Rosalind i As You Like It lærer opp Orlando i kjærligheten, så begynner Julie å lære opp Romeo. Hadde det ikke vært for en rekke uheldige tilfeldigheter, kunne Romeo blitt en moden elsker. Shakespeare hadde selv en kone som var åtte år eldre enn ham, så det at man i flere av stykkene hans ser den modne, kloke kvinnen lære den umodne, poetiske mannen hva det vil si å elske, er nok ingen tilfeldighet.

Kunne fått en lykkelig slutt

Selv om tragedien vinner i Romeo og Julie, klarer ikke Reibo å se forbi at det kunne gått bra:

– Det er så trist. Det er mange tilfeldigheter som fører til tragedien, men det tristeste er at om Romeo bare hadde vært litt mer tålmodig der i krypten på slutten, så ville dette blitt en komedie med lykkelig slutt. Romeo og Julie kunne fått et langt, lykkelig liv. Det ville ikke vært uten problemer, men så klok som Julie er, og så lærenem som Romeo er, så ville det gått bra, tror Reibo. Problemet ligger i Romeos higen etter å være helten:

– I psykologien finnes begrepet mannlig angst, og dette tror jeg mange i dag kan kjenne seg igjen i, både kvinner og menn: det at du må hevde deg hele tiden, bevise din verdi gjennom å vinne, oppnå suksess. Dette er ikke Julie en del av i det hele tatt, hun stoler intuitivt på sine følelser og følger dem, hun er hel ved. Når hun kjenner i hjertet at «dette er den jeg elsker», så er det ikke noe spørsmål om noe annet.

Og det er nå Reibo forteller at hun og skuespillerne har latt seg inspirere av den svenske klimaforkjemperen Greta Thunberg.

– Ja, vi har tenkt på hennes trygghet i hva som er rett og hva som er galt, som ikke beror på alle praktikaliteter og alt det de voksne holder på med. Alle de voksne svikter jo i Romeo og Julie, de unge blir helt overlatt til seg selv. Og der er Julie rå. Hun er modig. Jordnær og til stede og handler ut fra det som er nødvendig akkurat nå, og følger hjertet sitt. Det er utrolig vakkert skrevet.

Av Maria Børja