Det store som oppstår i det små – arven etter Norén

Noréns stykker har gjerne blitt kalt mørke og utilgjengelige, men dramatikken hans traff en nerve hos publikum. Han omtales som en av Nordens største samtidsdramatikere, og tekstene hans preger fortsatt teaterscenene. Gjennom flere tiår skrev han over hundre skuespill, i tillegg til romaner og omfattende dagbøker. Felles for tekstene er blikket for det som sies mellom linjene, i pauser, avbrudd og små forskyvninger i tonen.

Fra skandale til gjennombrudd

Lars Norén vokste opp på familiehotellet i Genarp i Skåne. Der gled festkvelder over i tidlige frokoster, og mellom dem lå krangler og stille morgener. Faren slet med alkoholavhengighet, og stemningsskiftene i hjemmet ga den unge Norén et skarpt øre for sårbarhet, maktspill og undertekst. Erfaringene ble en klangbunn for dramatikken og for et vedvarende forsøk på å se mennesket uten pynt, men med empati.

Som dramatiker debuterte han på Dramaten i 1973 med Fursteslickaren. Mottakelsen var hard, og stykket ble slaktet av kritikerne og omtalt som en skandale. Likevel fortsatte han å skrive, og i 1982 kom gjennombruddet med Natten er dagens mor og Kaos er granne med Gud. Dette er to av stykkene fra det som kalles «hotelltrilogien» om oppveksten på familiehotellet med far, mor og to brødre. I disse stykkene er hjemmet scenen og familien et trykkammer. Realismen er tett og dialogen presis. Stillhetene åpner seg og avslører hva som står på spill.

På 1990-tallet vendte han blikket mot samfunnets ytterkanter i stykkene Personkrets 3:1 og 7:3. Utenforskap, rus og vold ble gitt et språk som ikke søkte sensasjon og overdrivelser, men der roen vokste ut av relasjonene og det usagte. Presset bygges i rommet mellom mennesker, i blikkene som viker, i ordene som ikke kommer. Effekten er desto sterkere, fordi uttrykket holdes lavmælt.

Arven etter Norén

Norén plasseres ofte i forlengelsen av forfatter og dramatiker August Strindberg (1849–1912). Begge undersøker kammerdramaets intensitet og psykologiske presisjon, men Norén skriver med et samtidsnært blikk som gjør stillhetene like talende som replikkene. Han viser hvordan kjærlighet kan bli en forhandling, mens omsorg kan vri seg til kontroll og skyld, som holder fast når alt annet glipper. Nettopp derfor oppleves stykkene hans aktuelle i dag. De minner oss om at det store ofte skjer i det små, i et kjøkken om natten, i en stue som ikke faller til ro – eller i en togkupé der to mennesker prøver å nå hverandre, som i München–Athen fra 1981, som nå settes opp på Torshovteatret.

I svensk kritikersjargong kalles slike scener norénske. En Norén-jul er motsatsen til familieidyll og pepperkakebakst. Det finnes til og med uttrykk som «Norén-middag» og «Norén-familie», mer advarsler enn idealer. Samtidig rommer dramatikken hans ofte mørk humor og en vedvarende kjærlighet.

Lars Norén døde 76 år gammel i 2021 som følge av komplikasjoner fra covid-19. Men arven etter ham er omfattende. Han har påvirket generasjoner av skuespillere og regissører i Norden, og tekstene hans tåler nytolkning, fordi de går tett på det grunnleggende menneskelige. De kan settes i nye rom og tider uten å miste nerven.

Han ble hedret med flere av Nordens tyngste priser, blant annet Svenska Akademiens nordiske pris, Expressens teaterpris og Litteris et Artibus. I 2025 avdekket arbeidet med Norén-arkivet flere tidligere ukjente manus, og i september i år var det urpremiere på Communion på Göteborgs stadsteater. Dette var et stykke som ble funnet på Noréns skrivepult etter hans død. Den Norénske arven vokser altså fortsatt, og gir publikum nye innganger til et forfatterskap som ikke blir ferdig lest.

Tekst: Ida Magnusdal

Kilder: Aftonbladet, Norsk Shakespearetidsskrift, SVT, Teaterprogrammet, En dramatikers dagbok, Teatertidningen, Svenska Akademiens nordiska pris, Sveriges Radio og Trøndelag Teater