Hopp til innhold
125 år
Dramatiker Sara Stridsberg

Fotograf: Jonas Falck Evensen

Å danse seg gjennom dagene

Kunsten å falle handler om en mor og en datter, som gjør det forbudte. De slipper taket i orden, slipper kaoset til – og danser seg gjennom dagene. Dette er et stykke om frihet og om frihetens pris, sier dramatiker Sara Stridsberg.

I et stort og forfallent hus, i East Hampton ved USAs atlanterhavskyst, lever en mor (82) og en datter (56) – fremdeles sammen. Datteren er på vei ut; det har hun vært siden hun var 20. Hun lengter etter friheten.

– Og friheten finnes der, rett ved. Bølgene slår mot stranda, men datteren går ikke ned til havet lenger, sier Sara Stridsberg.

Den anerkjente svenske forfatteren og dramatikeren, som i 2007 mottok Nordisk råds litteraturpris for romanen Drømmefakultetet, og som i år har fått en fantastisk mottagelse for romanen Kjærlighetens Antarktis, skriver også for scenen. Stykket Kunsten å falle hadde urpremiere på teater Galeasen i Stockholm i 2015. Nå er det klart for norgespremiere på Nationaltheatrets mest intime scene, Malersalen.

Kultdokumentaren

Kunsten å falle er en kjærlighetshistorie om en mor og en datter – som virkelig har levd. De het begge Edith Bouvier Beale, to overklassekvinner på USAs stjernehimmel og i slekt med Jacqueline Kennedy. Men forfallet og fattigdommen innhentet dem. Blitzlampene stilnet og sjampanjen ble drukket opp. I dag husker vi de to fordi det ble laget en dokumentarfilm om dem i 1975 – Grey Gardens – som senere har blitt en kultklassiker.

– Skuespillet utspiller seg i løpet av noen måneder rett før innspillingen. Det pågår en forhandling med filmfolk som vil dokumentere deres liv, og mor og datter krangler om hvordan filmfolkene skal få lage filmen, sier Stridsberg, som i tillegg har latt seg inspirere av brev og annet dokumentarisk materiale om de to Ediene.

Frihetens pris

– Hva er det som fascinerer deg ved disse to kvinneskikkelsene?

– Jeg tror mye handler om forholdet mellom de to: om å sitte fast i et annet menneske og være redd for det som finnes utenfor – men likevel lengte bort, sier Stridsberg.

Kunsten å falle er dessuten en utforskning av frihetsbegrepet.

– Jeg er fascinert av at de to kvinnenes suverenitet. De slipper taket i orden, rammene, det trivielle, det ytre. De lar alt flyte. Selv sier de at de er stjerner i eget liv. Og det er de på et vis. Moren, som har lagt et ekteskap bak seg, sier at friheten, ytringsfriheten og ekteskapet ikke går i hop. Datteren bytter hele tiden klær og gjenskaper seg i stadig nye skikkelser.

Villdyret i oss

Men friheten er dyrekjøpt. De to er så fattige at de lever på sultegrensa. Helserådet er etter dem fordi huset er så forfallent. De klarer ikke å betale regningene sine. De lever isolert, som om verden utenfor har sluttet å eksistere.

– Grensen mellom ute og inne har løst seg opp for de to. Fugler flyr gjennom etasjene, de har begynt å mate vaskebjørnene i huset med cornflakes. I dag, i vårt samfunn, bruker vi mye tid på kontroll, på å ikke la villdyret i oss få kikke frem. Men samtidig tror jeg det finnes en stor lengsel etter det forbudte. Etter å bare danse seg gjennom dagene. Like ansvarsløst og lekent som et barn.

Romanen vs. dramaet

– Mange kjenner deg først og fremst som romanforfatter. Hva er forskjellen på å skrive en roman og å skrive for scenen?

– En stor forskjell er at det rommet jeg alltid leter etter i romanen, som tar så lang tid å finne – romanens rom – dette svevende punktet i universet, allerede finnes der i dramaet. Teatret har jo scenen og scenerommet, lekens rom. Skuespilleren sier: «Se på meg, nå setter jeg på meg denne kronen, og så sier vi at jeg er konge over verden. Nå leker vi den leken», sier Stridsberg.

Hun mener at selve forutsetningen allerede er fastlagt på teatret: Leken er åpen, og rommet er alltid scenegulvet. Dramaet er egentlig bare et brev til regissøren og skuespillerne …

– Romanen, derimot, er mer gåtefull. Og så har du denne klåfingrede romanforfatteren som beskriver karakterene på en iblant litt provoserende måte. Prosaen stiller diagnoser over karakterene. I teatret får de fortelle om seg selv. Det er befriende.

– Teater handler om iscenesettelse. Det gjør også dette stykket – det handler om behovet for å iscenesette sitt liv. Er det en livsnødvendighet – eller bare et bedrag?

– Jeg tror det er begge deler. Iscenesettelse er lek, protest – og en utforskning av friheten.

Av Marte Stubberød Eielsen

Fakta

  • Sara Stridsberg (født 1972) er en svensk forfatter og dramatiker.
  • Mottok Nordisk råds litteraturpris i 2007 og ble i 2016 valgt til medlem av Svenska Akademien, som hun trakk seg fra etter krisen i Akademien.
  • Har blant annet skrevet romanene Happy Sally (2004), Drømmefakultetet (2006), Darling River (2010), Beckomberga (2014) og Kjærlighetens Antarktis (2018).
  • Har skrevet skuespillene Medealand, Dissekering av et snøfall, Valerie Solanas skal bli president i Amerika, Kunsten å falle, American Hotel og Nelly Sachs kommer aldri frem til havet.