Hopp til innhold
125 år
Litteraturformidler Janne Stigen Drangsholt

Fotograf: Tommy Ellingsen

Portrett av smilende kvinne

En kjapp innføring i John Gabriel Borkman

Har du ikke Ibsens sene og mørke drama John Gabriel Borkman under huden? Ingen grunn til fortvilelse – her får du en kjapp innføring fra litteraturformidler Janne Stigen Drangsholt!

Begrepet «kulturell kapital» ble i sin tid formulert av den franske sosiologen Pierre Bourdieu og viser til en type kunnskap som kan hjelpe folk med å få innpass i ulike sosiale konstellasjoner. For eksempel bokklubben du gjerne vil bli medlem av, den kule vennegjengen du har siktet deg ut eller ledergruppa på arbeidsplassen (særlig hvis du jobber i Morgenbladet eller NRK P2).

Problemet er bare at det å skaffe seg kulturell kapital tar enormt mye tid og krefter. For eksempel må man lese mange bøker. Derfor laget jeg, Janne Stigen Drangsholt, og NRK-journalistene Per Øystein Kvindesland og Bjørn Olav Skjæveland podkasten Kjente bøker på 4 minutter. Her har vi gått gjennom 148 litterære verk, slik at du kan late som du kjenner godt til alle sammen.

En av de tekstene vi ikke tok for oss i podkasten, er imidlertid Henrik Ibsens drama John Gabriel Borkman. Derfor skal du nå få en lynkjapp innføring, slik at du kan bli oppfattet som den intellektuelle kjempen du gjerne kunne tenkt deg å være.

Oppsummering:

Stormannsgal kapitalist ødelegger livet for stort sett alle. Så dør han.

Hvorfor er dette en klassiker?

Til tross for at John Gabriel Borkman fra 1896 ikke er blant Ibsens aller mest kjente verker, er teaterstykket et typisk eksempel på nettopp det denne forfatteren var spesialist på, nemlig det moderne, realistiske dramaet. «Realisme» vil si at han presenterer tilskuerne for en verden som er svært lik den vi vanligvis lever i, både i form av fysiske omgivelser og psykologiske tilstander og opplevelser. Denne typen litteratur fremstod som særlig viktig mot slutten av 1800-tallet, som var en periode da industrialiseringen hadde ført til en rekke sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske konflikter og problemer.

Mange forfattere kjente på trangen til å gjøre noe for å avhjelpe situasjonen, for eksempel å skrive tekster som kunne øke bevisstheten om forholdene for de fattige i byene, hjelpe kvinner i kampen for stemmeretten, eller få folk til å stille seg selv spørsmålet om hvorvidt imperialisme var en spesielt god idé. Dermed ser vi også at «realisme» har mye til felles med merkelappen «moderne», ettersom sistnevnte viser til nettopp en slik virkelighet vi nettopp skisserte, hvor industrialisering, kapitalisme og kommunikasjonssamfunnet virkelig begynte å konsolidere seg.

Slike spørsmål og problematiseringer finner vi til gagns i John Gabriel Borkman, hvor hovedpersonen er en ganske slitsom type som er kjent for å ha ofret alt og alle på mammons alter (for eksempel i form av økonomisk underslag), og som i løpet av stykket ser tilbake både på valgene han tok og ikke tok og reflekterer over disse, mens han stavrer rundt på loftet. Sentralt i handlingen finner vi også tvillingsøstrene Fru Gunhild Borkman, som han er gift med, og Frøken Ella Rentheim, som han alltid har vært over middels interessert i.

Vi treffer også sønnen, Erhart Borkman, som, etter å ha vært gjenstand for en bitter strid, reiser til utlandet sammen med Fru Fanny Wilton og Frida Foldal. Ved avreise kjører trioen ved et uhell over Vilhelm Foldal, Fridas far, men det er usikkert om de legger merke til det eller ikke. Mot slutten av stykket erkjenner Borkman at han alltid har elsket Ella, før han går ut i snøværet og setter seg på en benk for å dø. De som overlever er enige om at selv om «natteluften» drepte ham rent fysisk, døde han av den innvendige kulden for mange år siden.

Her kan vi legge til at i tillegg til å være en dramatiker som skriver realistiske, moderne drama, representerer også Ibsen begynnelsen av den litterære perioden som gjerne kalles modernismen. Når man skal definere modernismen, trekkes gjerne T.S. Eliots utsagn om at «kompliserte tider krever komplisert litteratur» frem. Og dette utsagnet kunne også vært brukt om Ibsen, og særlig måten han presenterer temaene sine på. For det er mye uklar symbolikk ute og går, noe som fører til at folk har tolket stykkene hans i en rekke ulike retninger.

Når det gjelder John Gabriel Borkman er det for eksempel en del kritikere som har lest inn en problematisering av kapitalismen i stykket, mens andre mener det i større grad tar for seg temaer som er typiske for Ibsen, som kjærlighetssvik. Dette er selvfølgelig noe du kan bruke til din fordel, ettersom det gjør at folk i en samtale om Ibsens tematiseringer gjerne kjenner på en grunnleggende usikkerhet.

Hvordan imponerer du?

Her er det fristende å oppmuntre leseren til nettopp å tolke John Gabriel Borkman som en kritikk av kapitalismen, som er et økonomisk system som virkelig fikk fotfeste på denne tiden. Folk elsker nemlig å snakke om penger, enten de er positive eller negative til dem. I Norge er vi som kjent fanget mellom frykten for at penger er roten til alt ondt og håpet om at de på et eller annet vis representerer veien til evig lykke, så her er det egentlig fritt frem til å komme med vage utsagn av typen «den Ibsen vi møter her er en slags litteraturens Thomas Piketty» eller mer hardtslående påstander som «Ibsen har her innsett det Adam Smith insisterte på allerede i 1776, nemlig at penger utgjør en korrupsjon av moralen».

Det er også nyttig å merke seg at folk gjerne lar seg imponere av at man har kjennskap til den delen av kunstneres arbeid som ikke er mest berømt. Ikke at det er noe galt å vite noen fakta om Et dukkehjem, men å kjenne til at Nora går fra Torvald på slutten er ikke eksepsjonell kunnskap. Alle som har fulgt littegrann med på kulturfronten vet dette. Men hva vet folk om handlingen i John Gabriel Borkman? Ingenting! Derfor er det nok av mennesker der ute som vil tenke at du sitter med mer kulturell kapital enn de kanskje i utgangspunktet trodde hvis du legger nettopp dette stykket frem som din personlige favoritt.

Du kan for eksempel utbasunere at «Brand er helt OK, men kanskje litt mainstream? Når jeg virkelig skal kose meg med Ibsen så går jeg rett til Borkman!» Da vil folk spisse ørene! Og hvis du vil ta det hele et skritt lenger, så kan du legge til at Ibsen helt tydelig spilte på Shakespeareanske drama av typen Macbeth og Hamlet når han skrev stykket, bare at han la inn fornavnet til hovedkarakteren for å signalisere at her var det verken snakk om en krigshelt eller en prins. Bare en vanlig fyr. Med dobbeltnavn. Som om han var fra Jæren eller en fjordarm på vestlandet. Det blir ikke mer gjenkjennelig enn det.

Eller, du kan imponere feministene ved å si ting som «gjennom hele 1800-tallet var det kvinnene som ble gale og sperret inne på loftet, men Ibsen viser at den moderne kulturen gjør alle borgerne gale – enten det er på grunn av misogynisme eller materielt begjær». Du kommer til å vasse i venner av alle kjønn – jeg lover!

Skrevet av Janne Stigen Drangsholt, forfatter og professor i engelsk litteratur ved Universitetet i Stavanger. Hun er blant annet kjent for litteraturformidlingspodkasten Kjente bøker på 4 minutter.

Jeg elsker eder, der I ligger skinndøde i dypet og i mørket! Jeg elsker eder, I livkrevende verdier – med alt eders lysende følge av makt og ære. Jeg elsker, elsker, elsker eder!

John Gabriel Borkman