Sylvia Plath – en ferd mot frigjøring

Sylvia Plath (1932–1963) visste tidlig at hun ville bli forfatter. Men hun fikk ikke noe gratis. Ektemannen Ted Hughes beskrev hvordan hun pleide å sitte med en synonymordbok i fanget mens hun møysommelig karet ned ord etter ord, som om hun jobbet med et matematisk problem. Og der Ted Hughes så lett grep ideer, tanker, bilder og ord, opplevde Plath at hun måtte planlegge, berede og lete med lys og lykte for å få tak i de sleipe og lumske frasene og glosene. Samtidig laget hun lister over kvinner som hadde lyktes, og erklærte at hun var utrettelig, utålmodig og sikker på sin egen gave. Målet var intet mindre enn å bli «The Poetess of America», og i dagbøkene var hun entusiastisk, håpefull og overstrømmende. Livet hadde så mye å by på, og det var så mange vidunderlige og fenomenale ting hun ønsket å gjøre.

Noe av grunnen til denne overstrømmende lykken ligger sannsynligvis i kvinneidealet som hersket i 1950-tallets USA. Ungdommene som vokste opp på denne tiden, er senere blitt omtalt som the silent generation fordi de fremstod som særlig passive og konforme. At dette var et dobbeltspill ble først tydelig utover 1960-tallet, da den seksuelle revolusjonen, feminismen, borgerrettighetsbevegelsen og protestbevegelsen mot USAs krigføring i Vietnam skjøt fart. Men da Plath var ung, var det fremdeles slik at unge kvinner skulle være glade, pene og tause. Og selv om de valgte å ta utdanning, ble det forventet at de skulle gifte seg og bli husmødre.

Med utgangspunkt i egne opplevelser konfronterte Plath den amerikanske kulturens problematiske kvinneidealer og satte dem opp mot kvinners ønsker og drømmer. Helt fra den første diktsamlingen, The Colossus (1960), kan vi lese dikt som tematiserer påbudet om seksuell diskresjon i konflikt med individets begjær, og som viser frem en indre tevling mellom ønsket om karriere og familieliv. Med den siste diktsamlingen, Ariel (1965), ble konflikten mellom individet og husmorideologien iscenesatt på enda tydeligere vis, i form av en billedbruk som fremhever karnevalet eller maskeraden og et språk som både er hyperbolsk og underlig naivistisk på samme tid. Her tar Plath utgangspunkt i personlige opplevelser og presenterer disse med en sterk sans for drama og det teatralske, noe som kanskje gjør disse tekstene særlig egnet for scenen. Eksempler er Lady Lazarus hvor vi både møter den prostituerte kvinnen, den mekaniske kvinnen og underholdningsartisten; 39,4 ᵒ feber hvor Plath viser oss et subjekt som pendler mellom å være artist og objekt, konsument og vare; og Lesbos hvor hjemmet til det talende subjektet presenteres som et helvete med hvesende poteter, migrenefremkallende lys og en overveldende stank av avføring.

Ariel ble skrevet høsten 1962 og vinteren 1963, etter at Plath forlot ektemannen Ted Hughes og flyttet inn en leilighet i London sammen med de to små barna de hadde sammen. Det var i denne perioden at skrivingen endelig løsnet. I et brev til moren datert 12. oktober 1962 forteller Plath at hun står opp klokken fem hver morgen og «har klart ett dikt daglig før frokost». Hun legger til at det kjennes som om hjemmelivet «har kvalt meg». Til tross for at denne tiden var svært produktiv, fikk den en brå slutt. Den 12. februar 1963 tok nemlig Plath sitt eget liv og etterlot seg alle de nyskrevne tekstene samlet i en svart mappe. Det var disse, pluss en del andre dikt, som i 1965 ble gitt ut under tittelen Ariel. Flere kritikere har i ettertid uttalt at det var Plaths selvmord som trakk oppmerksomhet til poesien snarere enn omvendt, og en mengde lesere har tradisjonelt oppfattet henne som først og fremst som et offer. Offer for en tyrannisk far, for en utro ektemann eller for en patriarkalsk kultur som ikke ga kvinner muligheten til å drive med noe annet enn mann og barn.

Samtidig er det kanskje enda viktigere å se på hvordan Plath brukte poesien til å overstige eller bryte gjennom rammene som den patriarkalske kulturen etablerte for henne. Totalt sett er det ingen tvil om at poesien var Plaths store besettelse i løpet av disse siste månedene. To linjer fra diktet Kindness er ofte brukt til å beskrive tilstanden hun befant seg i, nemlig «The blood jet is poetry / There is no stopping it». Men det hun leter etter er altså ikke ord som beskriver en situasjon hvor hun er fanget, men heller en ferd mot frigjøring.

I essayet Sylvia Plath and Her Journals skriver Ted Hughes at for Plath var poesien et «sideprosjekt», og han understreker at det virkelige prosjektet var tilblivelsen og fødselen av et nytt og sannere jeg. Hva dette jeg-et bestod av, er det vanskelig å si noe sikkert om, men det vi kan anta er at målet var en subjektivitet løsrevet fra kolossen. Et jeg som maktet å frigjøre seg fra og å visualisere noe annet enn den fiks ferdige identiteten produsert av det patriarkalske etterkrigssamfunnet. Et jeg som jobbet ut fra premisset om at det å være kone, mor, kvinne, menneske ikke var det hun hadde blitt fortalt. Det var noe annet. Noe uutsigelig. Noe nært.

Det som kanskje er aller mest slående med fremstillingen av diktsamlingen som skulle bli Ariel er at Plath for første gang la til side ordboken. I stedet for å ta i bruk andres ord, tok Plath selv på seg jobben med å stige ned i et ordløst mørke og lete frem bokstavene, stavelsene og frasene som var nødvendige. Ikke bare for seg selv. Men for oss alle. For dikt, skrev Plath, når lenger enn man kanskje skulle tro. De når overraskende langt. Lenger enn ordene i et klasserom, lenger enn reseptene til en lege. Hvis de er veldig heldige, når til og med diktene lenger enn et liv. Det er derfor disse tekstene fremdeles har gjenklang i oss, mer enn femti år senere. For, som Plath, er også vi slaver av et system. Og som Plath, ser også vi frem til våren, når vi kan gjøre bruk av vingene våre – og fly.